Med snart 70 tv- og filmproduksjoner på merittlisten, er Jerry Bruckheimer en av Hollywoods mer produktive og vellykkede produsenter. Hans første prosjekter tilhører et atskillig mer lavmælt sjikt enn det vi forbinder med mannen i dag, med den erotiske horrorfilmen Cat People i regi av Paul Schrader og krimdramaet American Gigolo som tidlige kommersielle suksesser. Musikalen Flashdance er vel allikevel det tydeligste ytterpunktet i en berg- og dalbane av en karriere.
For filmfans flest er det vel filmer fra 80- og midten av 90-tallet som plasserer Bruckheimers ikoniske tordenlogo på netthinnen. Filmer som Top Gun, Days of Thunder, Crimson Tide og ikke minst The Rock setter likhetstegn mellom produsenten og skikkelig vellaget action. Få produsenter har betydd mer for actionfilmens utvikling, og resultatet innebar at Bruckheimers tilstedeværelse ble viktigere enn hvem som satt i registolen. Frontale bilder av helter i slow-motion, heftige fargekorrigeringer, svulstige lydbilder og massive porsjoner sentimentalitet og patos – denne perioden står den dag i dag som kanskje den mest interessante i amerikansk actionfilmhistorie.
Men så skjedde det noe. Co-produsent og fremste samarbeidspartner Don Simpson dør av en overdose, og med det forsvinner noe av Bruckheimers innsikt i publikums behov for action. Slutten av 90-tallet og starten av 00-tallet er preget av flere gode produksjoner, men aller mest av filmer fullstendig blottet for den energi og vitalitet som gjorde de forannevnte så underholdende. Filmer som King Arthur, National Treasure er aldri i nærheten av filmer med lignende målgruppe fra ti år før, mens banaliteter som Pearl Harbour og Veronica Guerin gjør at Bruckheimer sliter med å opprettholde kredibiliteten hos fans. Så må det legges til at perioden også inneholder potente og slitesterke godbiter som Ridley Scotts Black Hawk Down. Mot midten av 00-tallet tar det seg da også kraftig opp, ihvertfall hva angår inntjening, med Bruckheimer & Disneys absurd lukrative Pirates of the Caribbean–franchise. Produsenten står også bak en rekke tv-serier, der CSI og dens forgreninger har slått spesielt godt an. Det nye tiåret har allikevel ikke startet spesielt godt for Bruckheimer, med Prince of Persia og The Sorcerer’s Apprentice sine regnskap preget av lunken og uinteressert mottakelse fra både kritikere og publikum.
Neste sommer rir uansett Jack Sparrow videre på de syv hav, og forhåpentligvis bringer han med seg en renessanse for høyoktan-actionfilmen som gjorde produsenten så berømt. Her er våre fem favoritter, stemt frem av Montages-staben:
Bruckheimer formet suksessregissør Tony Scott til en av sine mest lojale og økonomisk innbringende filmskapere på 80-tallet. Fra überikoniske Top Gun gikk veien via Beverly Hills Cop II og Days of Thunder, til ubåt-thrilleren Rødt hav (Crimson Tide) som et filmskapende høydepunkt i Scotts karriere midt på 90-tallet. Her viderebringes Bruckheimers sans for det storslagne, samtidig som Scott utnytter ubåtens trange spillerom til å skape klam, svettefremkallende spenning. Alltid stødige Gene Hackman står opp mot Denzel Washington i gnistrende samspill, men aller best husker vi likevel Hans Zimmers legendarisk kraftfulle filmmusikk. Det er allikevel først og fremst i møtet mellom Bruckheimers pompøsitet og den kameratekniske intimiteten filmens storhet oppstår, – og som nesten gjør den like god som de sjangerledende Jakten på Rød Oktober og Das Boot. | TJ
Bruckheimer tilbød rollen som uhøvlet utenbys råtasspurk i kulturkræsj med Beverly Hills til både Mickey Rourke og Sylvester Stallone før den endte opp hos rappkjefta Eddy Murphy. Beverly Hills Cop ble en dundrende suksess, og spilte til og med inn mer enn Ghostbusters, som kom samme år. Murphy hadde allerede et visst navn etter å ha spilt mot Nick Nolte i 48 Hours og faste opptredener på Saturday Night Live, men Axel Foley gjorde 23-åringen til internasjonal superstjerne over natten. Herlige biroller støtter flott opp under Murphys suverene kameraflørt, og gjør filmen nærmest prototypisk som karakterdrevet actionkomedie – underholdende og sjarmerende, og fremdeles høyst severdig i dag. Filmmusikken er også ikonisk, og bidrar i høyeste grad til å gjøre Beverly Hills Cop til en av 80-tallets store lettvektsperler. | MS
På tampen av forrige millennium var det ikke måte på hvor ofte verden skulle gå under. Aller helst burde det skje sånn omtrent annenhver lørdag – noe både spåmenn, religiøse sekter og et popcornhungrig kinopublikum var skjønt enige om. Team Bruckheimer/Bay var sitt ansvar (evt. sitt marked) bevisst, og klasket til med Armageddon, en skikkelig marsipankake av en dommedagsfilm. Armageddon er mektig, pompøs og en tanke vulgær. Men innimellom er det jo syndige, bløte saker man har lyst på. Alle de klassiske storfilm-ingrediensene er på plass og en bråte festlige replikker ligger akkurat passe skjevt i munnviken til fordums actionhelt Bruce Willis og hans medhjelpere ute på tur for å sprenge asteroiden som suser mot jorden. Burp. | KF
På midten av 90-tallet ble en trend, som hadde startet noen år tidligere, synlig: Dette var actionfilmens tiår! Og jeg var i disse filmenes ubestridelige målgruppe akkurat da. Jerry Bruckheimers tillit til den da unge regissøren Michael Bay forløste hva som skulle bli sjangermesterverket; filmskaperen med den sanseløst overflatiske estetikken og det ubestridelige talentet for action og rytme fikk alt til å klaffe med The Rock i 1996. Et usannsynlig treffende actionmanus, med en serie gnistrende karakterer ble til en høyere enhet gjennom et perfekt cast, Bays uovertrufne visuelle stil – og Hans Zimmers sjangerdefinerende soundtrack. Filmen er ennå for meg tidenes herligste actionfilm. Og den sammenfatter alt det beste i produsenten Bruckheimer – en mann som vel så ofte har gjort sine dårlige sider synlige. | KM
På én måte er det vel paradoksalt at Black Hawk Down skal tituleres som Bruckheimers beste produksjon, da den mangler det meste man forbinder med megamannens signatur. Kanskje vi egentlig ikke liker han så godt? Det kan man spekulere i, men noe vi kan slå fast er at Ridley Scotts Black Hawk Down har holdt seg imponerende godt. Scotts utpregede visualitet får leke seg i Kieslowski-fotograf Zlawomir Idziaks linse denne gangen, og uttrykket er like vakkert som det er brutalt og skittent. Scott er et råskinn på slagmarken og mestrer å fremstille det absurde og umenneskelige i jævelskapen med en voldsom intensitet. Man kan innvende at filmen ikke graver dypt nok i karakterene, men i Black Hawk Down foregripes snarere krigen som et slags high concept. Og kanskje er det nettopp denne fysiske, actionfilmiske tilnærmingen som gjør at Bruckheimer likevel spøker i kulissene? Filmen førte uansett til Scotts tredje og foreløpig siste Oscar-nominasjon. | LOK