Skuespiller Juliette Binoche er i mai aktuell som jurypresident på filmfestivalen i Cannes, og i anledning Cinematekenes visninger av Den engelske pasienten (1996) denne uken presenterer vi fem uforglemmelige Binoche-roller.

Den fransk-vietnamesiske filmkunstneren Tran Anh Hung (Duften av grønn papaya om morgenen) har returnert til det store lerretet med Pot-au-feu – Veien til hjertet, som må være tidenes mest ustoppelig kulinariske film. [2]

Juliette Binoche er til vanlig god på å gi det antatt latterlige et løft – og trekke ut det eksistensielle og universelle fra det tilsynelatende tåpelige, suppete og såpete. Men Jeg elsker også deg blir bare en skisse av et melodrama, skurrende og lett forglemmelig.

Berlinalen 2015: I denne første festivalepisoden snakker vi om to mislykkede filmer, som er tegn på en lei trend: Isabel Coixets Nobody Wants the Night og Werner Herzogs Queen of the Desert gir Europuddingen et comeback. [8]

«Som både budskab og symptom er filmen mærket af dårlig samvittighed. Den ved godt, at Rebecca ikke er et dårligt menneske, men bare et svagt menneske, altså et almindeligt menneske.» [3]

Kinoaktuelle Frances Ha siterer en kjent scene fra den franske filmen Mauvais sang, der Denis Lavant danser bortover gaten til Bowies «Modern Love». Vi benytter anledningen til å hylle den franske skuespiller-kuriositeten. [3]

«Kino skal være litt hellig», mener vi, og etterspør distributør for Abbas Kiarostamis nyeste film.  [4]

Med alvor og oppfinnsomhet forsøkte europeiske filmskapere i 2010 å samle seg i en tid hvor kulturen er i endring. De faste leverte, og særlig én ny nasjon ga håp om friske ideer og utforskning av form. [1]

Thailandske Apichatpong Weerasethakul vant Gullpalmen for surrealistiske Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives. [2]

At en film først kommer til live i møte med sitt publikum blir ofte glemt. Shirin av Abbas Kiarostami er en påminnelse om dette.  [2]