Det franske familiedramaet L’heure d’été (Summer Hours) fikk overveldende mye oppmerksomhet mot tampen av fjoråret, i form av prisnominasjoner og imponerende høye plasseringer på topplistene til amerikanske kritikere. Regissøren Olivier Assayas er vel tidligere mest kjent for den moderne kultklassikeren Irma Vep, og i L’heure d’été artikulerer han seg med nærmest dempet, nesten nøktern språkføring.

Hver innstilling eksisterer utelukkende i kraft av å formidle en situasjon eller fortelle noe konkret – her finnes ingen forsøk på visuell poesi eller pretensjoner om å skape et stort Verk. De første minuttene føltes det imidlertid både uinspirert og kjedelig, og jeg begynte straks å drømme om Arnaud Desplechins mesterlige, tematisk beslektede familiekrønike En julefortelling. Som Desplechins film, forteller L’heure d’été om en søskenflokk som samles i deres barndomshjem, med tilhørende barn og ektefeller. Deres eldre mor står for regien, og plager eldstesønnen med formaninger om hvordan han skal ta vare på husets betydelige verdier (i form av en kunstsamling) når hun omsider vil forlate verden.

Det er noe automatisk frastøtende med franske filmer som feirer borgerklassen – «la bourgeoisie» – på denne måten; store hjem spekket med nostalgisk fett, staselige feiringer, høytidelighet og kokette traumer som et resultat av velferden. Det som gjorde En julefortelling både svelgelig og klok, var dens bitende satire og gjennomgående usympatiske rollefigurer. Fortalt med truffautsk frekkhet og nerve, ble familiedramatikken befriende lite såpete og overraskende morsom. Både sprelske fortellergrep og sort humor er fullstendig fraværende i Assayas film, og en god stund mistenkte jeg (ikke minst grunnet den ufyselige filmplakaten) at dette kom til å bli en av disse små, lune filmene tiltenkt en viss type mennesker i midtlivskrise som doper seg på soltørkede tomater.

Så feil kunne jeg heldigvis ta. For L’heure d’été finner styrke i sitt lavmælte uttrykk og vinner troverdighet i sine naturalistiske rollefigurer. Der Desplechins blir så velskrevne og smarte at de ikke ligner virkeligheten (hvilket kler den filmen utmerket), er de tre søskenene i L’heure d’été tvers igjennom menneskelige og derfor uforutsigbare. Juliette Binoche har høstet mye ros for sin kunstnerkarakter, og selv om dét i og for seg er fortjent, synes jeg Charles Berling står for filmens sterkeste rolletolkning som eldstesønnen Frédéric. Det fremragende med denne rollefiguren er at han aldri agerer for å skape dramatisk effekt, og dette skaper en usikkerhet i forhold til hans motiver og ønsker.

Dette ligger selvsagt nedfelt i Assayas’ manus, men Berling formidler ambivalensen på en fremragende måte. Når han plutselig hisser seg opp og skjeller ut broren overfor en advokat, roer han seg straks ned og beklager utbruddet. Etterpå tar de en kaffe, erkjenner den problematiske situasjonen, og viser en gjensidig forståelse. Her skjønte jeg at jeg virkelig kom til å like L’heure d’été; når jeg automatisk forventer at resten av filmen skal bli et bittert arveoppgjør, ender dramatikken i null. Er det ikke slik vi mennesker egentlig forholder oss til hverandre? Forsøker vi ikke å vende situasjonene vi deltar i på en positiv måte? Er det ikke en dypt menneskelig egenskap å sky konflikter? Og da kan man spørre seg hvor mange filmer som er «konfliktsky» av vesen.

Det er noe universelt, autentisk og sårt over L’heure d’été. Når barndomshjemmet selges og barnebarna får holde en avslutningsfest med alle sine venner i den gamle villaen, settes det hele i perspektiv. Den eldste av dem, Sylvie, viser en oppriktig sorg over at hun ikke får oppfylle bestemorens ønske om å overta stedet og vise det for sine egne barn i fremtiden. Mellomgenerasjonen har kommet frem til at barnebarna sannsynligvis ikke har noen interesse i å videreføre familieverdiene, uten at de yngste har fått ha et ord med i laget. Dette forteller oss noe om forgjengelighet – om hvordan ord og ideer ofte blir romantiske og betydningsløse i møtet med den praktiske, handlekraftige virkeligheten. Dét er ikke akkurat noe nytt, men jeg har sjelden sett dette bli artikulert på en mer troverdig og lavmælt måte.

Det er lett å anklage en så usensasjonell film for all oppmerksomheten den har fått, men ser man forbi dette, er L’heure d’été en film som nesten fungerer perfekt innenfor sin egen ramme. Som angitt er det naturlig å sammenligne Assayas’ film med En julefortelling, og i skyggen av Desplechins rikholdige, krydrede vingløgg, oppleves nok denne som en mindre imponerende film. Men kanskje er det nettopp det balanserte, gjenkjennelige og uspektakulære som har gjort L’heure d’été til en favoritt hos mange. Jeg bifaller i alle fall anerkjennelsen, og oppfordrer på det sterkeste en norsk distributør til å plukke opp filmen for kinovisning her hjemme. Dessuten finnes det et lite hav av frankofile som helt sikkert vil møte opp foran billettlukene med forventninger om vakre solskinnsbilder fra Provence. Heldigvis vil de bli skuffet – eller i det minste overrasket.

Filmen kan kjøpes på DVD for en billig penge her.