The Little Death – oppkalt etter den velkjente eufemismen for orgasme – fremstår som en vågal sexkomedie, som undersøker ulike menneskers fetisjer og de kinkige problemene disse medfører.

Filmen utgir seg for å tilby et utilslørt blikk under dynen, men gjør lite annet enn å peke og fnise i dørkarmen. Med tanke på tittelen, er det påfallende at det ikke er noen tilfredsstillelse å hente i The Little Death, verken for rollefigurene eller oss tilskuere.

Dette er slags flettverksfilm, eller rettere sagt: en håndfull små historier flettet sammen. Samtlige innledes av en vignett som presenterer fetisjen eller den seksuelle særegenheten som det aktuelle paret sliter med. Til sammen er det fem par, hvorav de fleste forsøker å sprite opp sexlivet sitt: Maeve avslører overfor Paul at hun har en voldtekstfantasi; Dan og Evie forsøker seg på rollespill; Phil innser at han tenner på å se sin kone Maureen sove; Rowena får den samme reaksjonen av å se ektemannen Richard gråte. Til sist har vi Monica, som jobber med å tolke telefonsamtaler for døve, via videochat, og blir oppringt av Sam, som ber henne ta kontakt med en telefonsex-tjeneste.

Enkelte av premissene virker lovende. Selv om de på sett og vis føles som utvannet sitcom-materiale, har Pauls tåpelige forsøk på å oppfylle Maeves fantasi og Dans plutselige skuespillerambisjoner komisk potensial. The Little Death faller imidlertid igjennom på alle områder, hva gjelder både humor, fortellerstruktur og håndtering av sex-tematikken.

Hovedproblemet er en gjennomgående tonedøvhet. Regissør Josh Lawson (som også fyller rollen som Paul) forsøker på et vis å få i både pose og sekk, og konstruere en komedie som er frekk og mørk, men samtidig søt og lettfordøyelig, uten å være i stand til å forene disse motpolene. Det søte undergraves av det mørke, og den svarte humoren er for inkonsekvent og klønete håndtert til å være spiselig.

Dette er spesielt tydelig i voldtekts- og søvnfetisj-segmentene. Lawson er allerede ute på tynn is når har begir seg ut på å lage humor ut av overgrep, og når han kløner det til setter latteren seg i halsen. Pauls mislykkede voldtektsforsøk er ikke morsomme i seg selv – scenene preges av et alvor som gjør de særdeles ubehagelige å se på – men følges opp av florlette øyeblikk, der Paul føler seg utilstrekkelig, og Maeve forståelsesfullt forsøker å bære over med ham.

En annen type ubehag melder seg når Phil doper ned kona med sovepiller. Riktignok gjør han temmelig uskyldige ting med den sovende Maureen, men denne tilbakeholdenheten – et symptom på filmens underlig kyske tilnærming til sex – får sekvensen til å fremstå svært vemmelig. Hvis Lawson er ute etter en slags sjokkeffekt, er den totalt fraværende, og sexy er det definitivt ikke.

Tankene mine gikk tidvis til Todd Solondz’ filmer, som The Little Death ikke har noe å tjene på å bli sammenlignet med. Ikke bare på grunn av fingerspitzengefühlen som preger Solondz’ beksvarte komedier, men fordi han – deres dødstriste tilværelser til tross – nærer en dyp empati med rollefigurene. Lawson fremstår nærmest foraktfull og skadefro overfor flere av de ofte endimensjonale hovedpersonene i The Little Death, og dermed blir det umulig å bry seg om dem.

Kroneksempelet er den aldeles overflødige figuren Steve, en middelaldrende mann som går fra dør til dør med sin pålagte oppgave å annonsere for naboene at han er en dømt seksualforbryter. Utover å fungere som et unødvendig bindeledd mellom de forskjellige historiene, dukker han ellers bare opp som offer for filmens avsluttende punchline – et usmakelig, påklistret og simpelt punktum som bryter med resten av filmens tone og tematikk.

Bruddet føles desto mer ubetimelig fordi det etterfølger telefonsex-historien, som får utspille seg i sin helhet i filmens siste del. Først her behersker Lawson balansen mellom å være frekk og søt på samme tid. På egen hånd kunne dette segmentet ha stått som en småmorsom kortfilm, men Lawson rekker altså å punktere romantikken rett før rulleteksten.

Telefonsex-sekvensen stikker seg også ut blant de andre historiene fordi den i større grad utforsker mulighetene i sitt premiss. De andre historiene følger samme struktur: en eller annen fiksering etableres i hvert forhold, og den aktuelle personen tar jakten på tilfredsstillelse gradvis til et mer destruktivt og latterlig nivå. Denne repetitive strukturen blir skuffende forutsigbar, og historiene beveger seg knapt fra utgangspunktet.

I tråd med at The Little Death både er en mørk komedie som ikke er mørk nok (eller for mørk, alt ettersom) og, til en viss grad, en romantisk komedie der romantikken undergraves, er den også en sexkomedie med en merkelig distansert tilnærming til sex. Som nevnt preges filmen av en kyskhet, som tydeliggjøres ytterligere av kontrasten mellom de antydende fremstillingene av sex og de langt mer grafiske fremstillingene av vold.

Og selv om det for all del er snodig at noen lar seg opphisse av andres tårer, skildrer Lawson de ulike fetisjene med et dels underliggjørende, dels sensasjonspreget blikk. Sex kan være en besynderlig greie, det er det ingen tvil om, men en film om sex er ikke nødvendigvis noe dristig i seg selv, noe regissøren ser ut til å tro.

The Little Death er lite annet enn en platt grovis, et antiklimaks av en sexkomedie.