Skjebnebestemt lengsel: Celine Songs Past Lives

De siste årene har vi sett flere storfilmer om livet mellom to kulturer, som Crazy Rich Asians og Everything Everywhere All at Once – begge tungt kritikerroste, og sistnevnte vinneren av hele syv Oscar-priser. Likevel er det ingen av disse som klarer å portrettere denne erfaringen med like mange nyanser og så stor troverdighet som Celine Songs debutfilm Past Lives.

Ved første øyekast kan Past Lives virke som et konvensjonelt romantisk trekantdrama, men fortellingen utvides gradvis og viser seg å romme komplekse følelser og livshistorier. Sjelden ser man dynamikken mellom to rollefigurer utvikle seg på en så realistisk måte som i denne filmen.

I en slags prolog, ser vi at tre personer, en koreansk kvinne i midten og to menn, en koreaner og en hvit amerikaner, sitter og drikker på en bar. Det blir tydelig at de har en merkelig kjemi, og en tilskuer-stemme spekulerer i forholdet mellom dem. Introduksjonen legger grunnlaget for tolkningen av resten av filmen, som er strengt kronologisk. Gjennom tre tydelig adskilte kapitler får vi innblikk i hovedpersonens liv – en struktur som vekker assosiasjoner til filmer som Moonlight, Steve Jobs og Vox Lux.

I den første delen møter vi 12-åringene Na Young og Hae Sung, som er barndomskjærester. Når familien til Na Young bestemmer seg for å flytte til Toronto, blir vennskapet deres brått avsluttet. Vi ser at de bokstavelig talt står ved et veiskille og Nora tar til venstre, går målrettet oppover en trapp, muligens som et symbol på at hun nå skal søke et bedre liv i vesten. Hae Sung stopper opp og sier halvhjertet «ha det» før han fortsetter til høyre. Som barn klarer de ikke å kommunisere sterke følelser eller ta et ordentlig farvel, og noe uoppgjort forblir mellom dem.

«Past Lives» (foto: Ymer Media AS).

Filmen hopper deretter 12 år frem i tid, der Na Young (Greta Lee) nå går under navnet Nora og bor i New York. Hun går på et skriveakademi og skal bli dramatiker, mens Hae Sung (Teo Yoo) har fullført militærtjeneste og studerer i Seoul. De gjenopptar kontakten via Facebook og blir kjent (igjen) gjennom lange Skype-samtaler. På ny blir følelser uttrykt gjennom kroppsspråk og knappe ord. Celine Song lar publikum føle på den fysiske avstanden og lengselen mellom rollefigurene ved å vise samtaler som hakker og bilder som fryser på skjermen på grunn av dårlige nettforbindelser. De spiser sene middager og står opp før soloppgang for å løse tidsforskjellene.

Samtidig befinner de seg på et tidspunkt i livet, i de tidlige tjueårene, hvor karrierer og personlig utvikling er i fokus. Til slutt tar Nora en beslutning om å forfølge skrivingen og livet i New York, og foreslår at de ikke skal snakke sammen mer.

Igjen spoler filmen 12 år frem i tid. Nora har nå vært gift med Arthur i ti år. Hae Sung kommer på ferie til New York, og det blir raskt klart at han er der for å oppsøke Nora. Teo Yoo gjør en svært imponerende rolleprestasjon som Hae Sung; hele kroppsspråket hans endres idet han ankommer New York, som er ukjent territorium, og igjen fremstår han som en nervøs 12-åring. Hae Sung innser at mulighetene for å bli gjenforent med Nora er minimale, at hun lever et liv han ikke kjenner, men på en litt patetisk måte holder han fast i ideen om at han og Nora er sjelevenner.

Ideen om en sjelevenn er ikke fremmed for Nora heller. Da hun først møtte Arthur, forklarte hun det koreanske begrepet «in-yun» for ham, teorien om at mennesker som har elsket hverandre i tidligere liv, vil bli ført sammen igjen gjennom skjebnen eller karma. Nora forklarer in-yun i en lettsindig tone; vi skjønner at hun også distanserer seg fra ideen. Men for Hae Sung blir det nærmest en livsfilosofi som går dypere, og han må ta et oppgjør med seg selv for å klare å gi slipp.

«Past Lives» (foto: Ymer Media AS).

For meg er det disse små, subtile forskjellene mellom Nora og Hae Sung som er filmens spesielle styrke. I Everything Everywhere All at Once så vi diasporiske erfaringer skildret i overdrevne metaforer, der indre følelser ble en eksplosjon av estetiske uttrykk. Evelyn (Michelle Yeoh) og datteren hennes Joy (Stephanie Hsu) tilhører hver sin generasjon og kultur, og forholdet er i ferd med å rakne på grunn av motsetninger – dette må forløses gjennom en reise i et «metavers», en kamp på liv og død, hvor den ene er kledd i helsvart og den andre i hvitt (på et tidspunkt er de fremstilt som en svart og en hvit stein).

I filmer som Bend it Like Beckham (2002) og Crazy Rich Asians (2018), der ulike kulturer er i frontkollisjon, dras forskjellene ut i ulike retninger og hovedpersonene må leve et dobbeltliv for å finne en balanse. I sistnevnte er det umulig for matriarken Eleanor (igjen Michelle Yeoh) fra Singapore å akseptere Rachel som sin svigerdatter. Selv om hun er kinesisk-amerikansk, er hun likevel altfor stereotypisk amerikansk for Eleanors familie.

Så når Past Lives faktisk er tiltrengt, er det fordi dens tilsynelatende enkle historie skjuler mange lag av kompleksitet som publikum selv kan oppdage og respondere naturlig på – i stedet for å få poengene kastet i ansiktet. De tematiske diskusjonene er nennsomt vevd inn i filmens smarte struktur – og visuelle stil, for kameraet dveler i hver scene, på måter som billedliggjør lengselen hovedpersonene føler på.

«Past Lives» (foto: Ymer Media AS).

I det siste kapittelet er det åpenbart at den kulturelle avstanden mellom Nora og Hae Sung er større enn begge forventet selv, eller hva vi som tilskuere har sett for oss. De har forskjellige ambisjoner i livet, og de respektive verdenssynene deres er preget av å vokse opp i hver sin kultur. Dette blir tydelig når de snakker om forventninger til karriere eller ekteskap. Nora vil følge den stadig skiftende drømmen sin, hun vil skrive teaterstykker og vinne en Tony – en drøm som er vanskelig for Hae Sung å forstå. Han ser på jobb som økonomisk sikkerhet, og vil tjene nok til å kunne forsørge en kone.

Forholdet mellom Nora og ektemannen Arthur (John Magaro), som også har ulik bakgrunn (han er jødisk), er derimot fundert på dyp forståelse og tillit. De har bygget et liv sammen ved å lære å kommunisere behov og gi hverandre rom; en svært tålmodig Arthur lar Nora bearbeide følelsene knyttet til Hae Sung på egne premisser, og når Nora til slutt bryter sammen i gråt, er det han som fanger henne i armene sine og gir trøst.

Celine Song har dermed oppnådd noe bemerkelsesverdig med Past Lives, et romantisk drama som takler kulturforskjeller og samtidig unngår klisjeer og sjablongaktige rollefigurer. Anslaget får dessuten en helt ny mening mot slutten, som er dypt gripende.