TIFF 2015: Det er ikke alle skuespillere som kan formidle empati og innlevelse gjennom en maske, men Michael Fassbender klarer kunststykket i Lenny Abrahamsons Frank – en skrue av en film som er vel så mye en oppvisning i absurd komedie som det er en satire over sosiale medier og dagens musikkbransje.

I en sketsj fra andresesongen av TV-serien Uti vår hage (2008) omtales visesangeren Ansgar Børrestad (Bård Tufte Johansen) og hans suksess med plata E synger det e ser, der han improviserer frem låter på gitaren ved å synge om alt han ser rundt seg. Akkurat slik starter Frank. Jon Burroughs (Domhnall Gleeson) er byråkrat, men drømmer om å bli låtskriver – uten at han selv innser sine middelmådige talenter. Han vandrer hvileløst gjennom lokalområdet sitt mens han formulerer banale tekster om alt han møter på. Når Jon kommer hjem innser han at melodien han har nynnet på egentlig er en Madness-sang.

Åpningssekvensen etablerer ikke bare Jon som rollefigur, men også filmens lett absurde tone – som kan appellere til fans av Bård og Haralds ablegøyer. Jeg fryktet lenge at Frank ville falle inn i et ‘quirky’ toneleie, men Gleesons rollefigur forankrer virkeligheten og setter heller galskapen rundt ham i et relieff. Dermed er det lettere å kjøpe både komedien og den stadig tiltagende snodigheten.

Gjennom rene tilfeldigheter blir Jon innblandet i kunstrockbandet Soronprfbs (ja, det er riktig stavet) med frontfiguren Frank (Michael Fassbender) – en merkelig skikkelse som bærer et enormt pappmasjé-hode til enhver tid. Resten av filmen følger bandets plateinnspilling på en avsidesliggende hytte og påfølgende turnévirksomhet. Historien og iscenesettelsen tillater minst to mulige innfallsvinkler til materialet:

Det første handler om satireaspektet. Musikkbransjen parodieres i form av bandets aparte visuelle utforming og musikalske eksperimentering – kanskje ikke like tydelig som i en Spinal Tap, men med klare spark til undergrunnsscenen og artister som anonymiserer sin fremtoning (Sia, Daft Punk, Deadmau5). Sosiale medier refereres i Jons stadige behov for YouTube-hits og Twitter-meldinger – realisert som meldinger på lerrettet. Jaget etter likes og besøkende tematiseres gjennom Jons famlende forsøk på å finne bandets perfekte balanse mellom det som er snodig nok til at man blir oppdaget, men ikke så rart at man faller utenfor den gemene hop. Som han sier mot slutten av filmen: «Can we do this even more likeable?». Dette er ganske åpenbare intensjoner fra regissør Abrahamsons side.

Likevel er filmen mer interessant i sitt komedieperspektiv og sin ensembledynamikk. Mye av filmen utspiller seg på en hytte i en grisgrendt del av Irland. Akkurat som virkelighetens Led Zeppelin (med plata Led Zeppelin III) eller Supertramp (med plata Even in the Quietest Moments) er målet å spille inn en plate i inspirerende omgivelser langt fra storbyens distraksjoner. Men det går selvsagt ikke som planlagt. Frank – som også lager sanger basert på observasjoner, men på et betydelig høyere nivå enn Jon – er opphengt i detaljer og ekstramusikalske aktiviteter. Gnisninger innad i gruppen setter bandmedlemmenes mentale tilstand på prøve – kanskje spesielt hos Clara og Don, gnistrende spilt av henholdsvis Maggie Gyllenhaal og Scoot MacNairy.

Men kanskje er det mulig å hevde at filmen er enda et hakk vassere i sin karakterutvikling. I filmens begynnelse sympatiserer vi mest med Jon – til tross for hans litt patetiske forsøk på å fremstå mer talentfull enn han er – mens Frank forblir en mystisk og snodig skrue. I løpet av filmens spilletid utvikler imidlertid Jon stadig flere usympatiske trekk når han aner suksess i horisonten, mens Frank fremstår som et sårbart vesen – åpenbart med psykiske problemer – som ikke viker fra Jons side til tross for at han helt klart utnyttes. Det vitner om Fassbenders enorme rekkevidde som skuespiller at han utelukkende gjennom kroppsholding og kroppsspråk fremprovoserer så høy grad av empati hos tilskueren.

Frank blir i det hele tatt en slags krysning mellom Rain Man og Syd Barrett; et enormt musikalsk talent som ikke er helt komfortabel med verdenen rundt seg, men som ønsker å nå ut til flest mulig. Barrett-analogien sementeres ytterligere mot slutten av filmen, i det som ikke kan være noe annet enn en spesifikk referanse til en hendelse under innspillingen av Pink Floyds Wish You Were Here.

Selv om man kan trekkes mot satireaspektet, den absurde komedien eller varmen og utviklingen hos rollefigurene helt spesifikt, er Frank en oppsiktsvekkende helhetlig filmidé, realisert i et filmspråk som dyrker stemningens egenart – enten det er på den irske landsbygda eller i amerikanske storbyer. Filmen tar en forholdsvis stor sjanse ved å henvende seg mot en marginal kulturelite som besitter de nødvendige referansene, men Fassbender og Gleeson makter nesten på egenhånd å gjøre Frank tilgjengelig og nær for et større publikum.