Denne omtalen ble opprinnelig skrevet som en del av vår festivaldekning under Berlinalen tidligere i år.

*

Berlinalen 2014: Den stiliserte Nick Cave-dokumentaren 20,000 Days on Earth er laget i artistens ånd. Caves tiltrekningskraft kunne blitt svekket av en mer ordinær form, men her får han i stedet vise nye sider av seg selv.

Nick Cave våkner opp på sin dag nummer 20 000 på jorda, og hans poetiske fortellerstemme gjør opp en slags status for hvor han er i livet. Som for så mange andre middelaldrende stjerner handler kunstnerhverdagen nå mest om rutiner: stå opp, spise, skrive, legge seg. 20,000 Days on Earth dreier seg mye om minner og nostalgi, men ikke på den måten man forventer. Cave snakker mest om hvordan han forholder seg til fortiden som menneske – snarere enn som musiker og kjendis.

Store deler av filmen består av en iscenesatt time hos «terapeuten» Darian Leader, der kunstneren reflekterer rundt minner fra barndommen, mer enn barndommen selv. Hva betyr slike minner for oss? Cave mener det er en viktig del av det å være menneske; å kunne huske og sette fortiden i sammenheng med nåtiden.

For fans av Cave er det på ingen måte oppsiktsvekkende nytt at han er bevandret i kristendommen, og engler blir et varsomt gjennomgangstema i filmen. Engel-motivet kobles både til faren og Cave selv, og forteller mye om artistens livs- og kunstsyn. Noe av det mest interessante han snakker om er dessuten koblingen mellom musikk og religion (og narkotika) — som igjen bunner ut i ønsket om forvandling av identitet, det å bli en annen.

Over en middag hjemme hos kollega og kamerat Warren Ellis snakker de to om hvordan en slik forvandling kan oppstå på scenen, og trekker frem Nina Simone og Jerry Lee Lewis‘ siste tid som artister, som begge så ut til å oppleve en liknende forvandling som Cave har erfart. Slik blir musikken noe magisk, noe tett opp mot det religiøse, som også kan gi tilskuerne en åndfull opplevelse. Det høres vel ikke akkurat ut som nye ideer om populærmusikk, dette, men samtalene er interessante fordi eksemplene er gode og levende, og ikke minst fordi Cave selv så oppriktig forundrer seg over fenomenet.

Bruken av talking heads glimrer med sitt fravær i denne filmen. Flere samtalepartnere plasseres imidlertid i Caves bil – blant annet Kylie Minogue, som diskuterer innsiktsfullt og åpent med sjåføren. Det er også svært få arkivklipp å se; slike dukker hovedsakelig opp i begynnelsen og avslutningen, som for å oppsummere Caves karriere, uten å dvele. Filmen er en poetisk tankestrøm og slice-of-life visualisert av regissørene Iain Forsyth og Jane Pollard; avbalansert, men atmosfærisk iscenesatt i Brighton, der Cave bor.

Innspillingen av Push the Sky Away danner et slags bakteppe som fansen kan sette pris på. Vi får møte noen av Caves venner og samarbeidspartnere, og til slutt se ham på scenen, men 20,000 Days on Earth er først og fremst en intim skildring av artisten som tenkende individ.

I filmens anslag får vi et lite glimt av kona hans, der hun ligger i senga med ryggen til. De 13 år gamle tvillingsønnene dukker bare opp i en liten scene – som til gjengjeldt er svært rørende. Guttene sitter på hver sin side av faren i sofaen og ser på TV; pappas arm holder rundt den ene av dem, og alle tre ser ut til å kose seg. Pappa Nick fører pizzabiten sin spørrende mot den ene sønnen, som først takker nei, før han likevel tar et lite jafs. Så skjønner vi plutselig hva de tre ser på, idet lyden fra fjernsynsapparatet øker i intensitet: det er Scarface (1983), og idet Tony Montana roper «say hello to my little friend», stemmer Cave og sønnene bekreftende i.

Denne vakre scenen er også betegnende for en artist som både er sympatisk og rølpete, optimistisk og destruktiv – som da han gikk i kirken som heroin-junkie, før han beveget seg oppover til området der langerne vanket. Med sin intime og utradisjonelle dokumentariske form, gir 20,000 Days on Earth et friskt innblikk i artisten og mennesket Nick Cave.