Riddick returnerer til Rambo-røttene

Ved første øyekast virker David Twohys Riddick – den tredje filmen i sagaen – som en dårlig B-film. Noe som burde gått rett på DVD. Men i virkeligheten er det en frisk sci fi-action, som forsøker å ta opp i seg de gode elementene fra den originale kultfilmen Pitch Black, og som faktisk lykkes ganske godt med dét.

Jeg har alltid likt David Twohys filmer som regissør (han er også manusforfatter), helt siden jeg snublet over en VHS med Charlie Sheen-filmen The Arrival (1996) i den lokale videosjappa for snart 20 år siden. Han har riktignok bare syv produksjoner i sin regifilmografi, og jeg har ennå ikke sett debuten Timescape (1992), men samtlige av de andre tilbyr stor underholdning, kreativitet og sprudlende fortelleglede. Jo, han opererer i et klassisk B-filmterritoritum, men både thriller- og science fiction-elementene triller elegant ut av en regissør som har ordentlig peiling på sjangernes krav og særegenheter – spesielt i den nesten Stephen King-aktige spenningsoppbyggingen. Slik sett har han mye til felles med Neil Marshall og Stephen Sommers, selv om han aldri har blitt et like stort navn.

Det kunstneriske høydepunktet er fremdeles Pitch Black (2000), den første i Riddick-sagaen og etterhvert en av 2000-tallets største kultfilmer i science fiction-sjangeren. Den blå-tonede, mørke monsterfilmen om en gruppe strandede romfarere på en truende planet etablerer ikke Riddick-karakteren (Vin Diesel) før et godt stykke ut i filmen, og gir da Twohy muligheten til å spille på to trusler samtidig og eventuelt overlappe dem med stor effektivitet. Det gir ham også muligheten til å definere Riddick som både animalistisk og nådeløs på den ene siden, men også grunnleggende rettferdig og god på den andre – som selvsagt er gull verdt når det skal veksles mellom publikums sympatier og antipatier. Pitch Black er et klassisk isolasjonsdrama som intensiverer alle disse aspektene. En strålende film.

Som så mange andre lavbudsjettsfilmer med stor suksess, er imidlertid oppfølgerfilmen The Chronicles of Riddick (2004) mer skuffende. Twohy bruker sin betydelige budsjettøkning til svinedyre effektorgier og prøver å tilføre universet et mer episk fantasy-preg idet Riddick konfronteres av det mektige Necromonger-imperiet. I utgangspunktet er det ikke noe galt i dét, og filmen har noen fantastiske tablåer og konfrontasjoner, men hvis man skal lage veldreid fantasy er konkurransen stor. Filmen ble raskt spist opp av The Return of the King (2003) og andre lignende produksjoner, og gjorde det heller ikke spesielt bra i klingende mynt (selv om den har reist seg mye med DVD-salg i ettertid).

Da er det kanskje ikke så rart at Twohy både gikk i tenkeboksen i nesten 10 år, og at han nå er tilbake med en ny oppfølger som prøver å gjenskape magien fra den første filmen med et like stort budsjett som toeren. Etter å ha blitt tronet som leder av Necromongerne i Chronicles, utsettes Riddick nå for et attentat på en øde ørkenplanet og etterlates som død. Det er premisset for fortellingen, men vi starter in-medias-res uten denne kontekstualiseringen – med Riddick krabbende forslått ut av et steinras. Med brukket ben sleper han sleper seg gjennom det golde landskapet mens han kjemper mot sitrende solstek, ville ulvehunder og tentaklete sumpmonstre. Foruten en sporadisk fortellerstemme, er det ingen dialog i de første 20 minuttene. Dette er filmens suverene høydepunkt.

Riddick i ødemarken
Riddick i ødemarken.

Det er i det hele tatt mye Stallone i denne sekvensen. Akkurat som Rambo forsøker Riddick å fikse seg selv i beste torture porn-stil ved å brekke benet tilbake og skru spjelken på plass mens blodet syder og sildrer. Og akkurat som Rocky summeres sekvensen i en treningsmontasje der Riddick finner tilbake til sin egen indre survivor. Den mest appellerende referansen til Rambo ligger likevel i jegermyten og den primale tilfredsstillelsen knyttet til den («den jagede blir jegeren»). Brorparten av filmen handler nettopp om Riddicks kattemyke, spøkelsesaktige håndtering av de ulike grupperingene som ankommer planeten og prøver å fange/ta livet av ham – både en røverbande og uniformerte soldater.

Her er vi naturligvis tilbake i ideologien som gjorde Pitch Black så bra. I tillegg lurer horder av brutale, Alien-aktige monstre i nattemørket; bestialske skapninger som ikke skiller mellom ond og god. Men klarer Riddick å gjenskape den samme følelsen av paranoia? Ja og nei. Selv om produksjonsverdiene er mer påkostet og mulighetene større, forsvinner noe av klaustrofobien. Til gjengjeld reinstalleres Riddicks mytologiske natur gjennom sin vekselsvise tilstedeværelse og fravær i fortellingen.

Jeg har alltid beundret Twohys ønske om å behandle det fantastiske materialet med den største seriøsitet uten altfor mange selvbevisste elementer (jeg er lutlei av eventyrfilmer som «ikke tar seg selv så alvorlig», som det heter). Hele den visuelle utformingen er preget av skittenvakker estetikk i spennet mellom bruntonet natur, jern og moderne teknologi. Graeme Revells muskuløse musikk dundrer løs et sted mellom industriell elektronika og orkestral heroisme. Problemet er naturligvis at Twohy ikke kan skrive dialog om han hadde en revolver mot tinningen. Det er ofte fjasete, klisjétungt og meningstomt. Men så er det ikke der verdien av filmene hans ligger heller. Det ligger mer i konkrete iscenesettelser, i langsom, intens spenningsoppbygging og i evnen til å konstruere ulike quests som rollefigurene skal gjennom for å nå et mål. Ofte blir disse oppdragene små filmer i seg selv.

Dusørjegerbanden gjør seg klar til å jakte på Riddick
Dusørjegerbanden gjør seg klar til å jakte på Riddick.

Riddick lykkes med denne estetikken. Etter den første overlevelsesakten, lanseres to nye narrative tråder – ankomsten av jegerne som etterhvert skal bli de jagede, og den eksterne monstertrusselen. Ved to anledninger i filmens andre akt skuer Riddick ut mot den regntunge horisonten, der en hær av skorpionaktige skapninger beveger seg langsomt mot dem i ly av skyene (som i Stephen Kings Langoliers), og denne trusselen blir hvilende over filmen mens de andre, mer nærliggende utfordringene må løses. Selv om vi kontinuerlig forlystes av Riddicks herjing med sine motstandere, får vi dermed alltid følelsen av at noe står på spill. Noe lurer der ute. Noe kommer til å sette hele situasjonen på hodet. Noe selv ikke Riddick  har kontroll over.

Vin Diesel er ingen stor karakter-skuespiller, og har uansett hatt begrenset boltreplass i sine typecastede roller (det gjelder forsåvidt også Saving Private Ryan). Men etter tre filmer har han funnet Riddicks identitet og er nå i stand til å veksle mer problemfritt mellom den fandenivoldske, arrogante jegeren og det mer følsomme mennesket. Det siste pipler spesielt frem gjennom forholdet til sitt oppalede hundebeist, til den farlige, erotiske spenningen knyttet til Katee Sackhoffs rollefigur og til den intense, fysiske lidelsen han ofte må gjennom. At de andre rollefigurene ligger og vaker i en tidvis tåpelig overflate – inklusive karismatiske Sackhoff, som trollbandt meg i Battlestar Galactica – får heller være.

Riddick er ikke like intens som Pitch Black, og preges til dels av ukontrollert ressursøkning, men er et betydelig steg opp fra The Chronicles of Riddick. Den gjeninnfører isolasjonen, spenningstreneringen og de Rambo-aktige elementene knyttet til fysiske lidelser og jegermytologi. Den er et godt eksempel på David Twohys både lekne og ærbødige forhold til B-film og science fiction, og egentlig et ganske friskt gufs i en sjanger som preges av overlessede actiontablåer med mest mulig totalødeleggelse.