Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Robert Wises The Day the Earth Stood Still (1951) vises fra og med torsdag 18. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Et uidentifisert fremmed objekt fra verdensrommet svever en dag ned i jordens atmosfære, og lander etter hvert i en park i Washington, DC. Det er tidlig på 1950-tallet, og mennesker over hele verden stopper opp i skrekk – som om ikke uro over den kalde krigen er ille nok, hva skjer nå? Blir vi invadert av romvesener? Hvorfor har de kommet? Hva er deres plan?
Allerede i løpet av de første få minuttene av regissør Robert Wises sci-fi-klassiker The Day the Earth Stood Still (1951), er scenen satt for filmens grunnleggende premiss og mysterium. Og noe av svaret gis ganske raskt: Ut av UFOen kommer romvesenet Klaatu (han har menneskelig form, spilt av Michael Rennie) og den litt mindre humanoide roboten Gort, et aluminiumgrått vesen med armer og ben, utstyrt med et overjordisk strålevåpen i topplokket. Det er vanskelig å si om ankomsten er truende, eller ikke.
Nysgjerrige mennesker stimler uansett til, militære kjøretøy og soldater likeså, og i filmens første (av flere) ironiske stikk til amerikanske myndigheter, skildres presidentens rådgiver som en selvhøytidelig type, som ankommer for å fortelle den utenomjordiske gjesten hvor skapet skal stå. Beskjeden Klaatu ønsker å gi er uansett ikke noe amerikanerne ønsker å dele med flere, så da vesenet varsler at han har kommet for å gi en beskjed til hele jordens folk, altså alle nasjoner samtidig, blir G.I. Joe forvirret, og i kalabaliken blir Klaatu skutt av en nervøs soldat.
Denne første sekvensen er narrativt sett både nysgjerrighetsskapende og effektivt fortalt. Etter at UFOen har landet og Klaatu er «pågrepet» (på militærsykehuset fremviser han selvhelbredende knep, og menneskene forbløffes av anatomien) inntar filmen en moralsk fortellerposisjon: Robert Wise vil bruke plottet til å fortelle noe viktig, med den symboltunge allegorien i sentrum (det faller seg naturlig å lese Klaatu som en messiasfigur) og et pasifistisk budskap (jordens nasjoner må legge ned atomvåpnene, eller møte sin skjebne).
Derfor er ikke The Day the Earth Stood Still hverken fortalt eller utformet som en actionpreget «invasjonsfilm», men isteden meislet ut som et mer filosofisk studie – en film som stiller spørsmålet: Hvem er vi mennesker, og hvordan ser vårt liv på jorden ut for en gjest fra en annen planet?
Klaatu sniker seg (selvfølgelig) ubemerket ut fra sykehuset, og legger ut på en vandring «blant folket» for å finne ut hvem han kan fremføre sitt budskap til. På et lite Bed & Breakfast sjekker han inn som Mr. Carpenter, og gjennom et vennskap med 12-åringen Bobby (Billy Gray) og hans alenemor Helen (Patricia Neal) forstår Klaatu at planetens folk er godsinnet, og han får tips om at det er professoren Jacob Barnhardt (Sam Jaffe, som Einstein-pastisj) som kan være mellomleddet han trenger for å nå ut til «alle» på jorden – altså at vitenskapsmenn er bedre ambassadører enn politikere.
*
Noen år før The Day the Earth Stood Still ble laget hadde andre verdenskrig blitt avsluttet (med sterk bismak) ved at Japan i august 1945 led sitt avgjørende nederlag da amerikanernes to atombomber utslettet byene Hiroshima og Nagasaki, og tilintetgjorde hundretusenvis av mennesker.
I Hollywood hadde filmfortellinger om krigen i krigsårene i hovedsak hatt en patriotisk, propagandistisk tone og funksjon, men allerede i William Wylers mesterverk The Best Years of Our Lives (1946) merker vi at krigens konsekvenser trer mer hudløst og ærlig frem også på film.
Og i 1951 har det – etter seks års refleksjonstid, og i en helt annen sikkerhetssituasjon for verden, med «kald krig» som følge av atombombens oppfinnelse – blitt mer naturlig for Hollywood å se kritisk på politikk, frykt og masseødeleggelsesvåpen. Den gang 36-årige Robert Wise var som regissør inspirert av nettopp denne situasjonen og sin samtids dagsaktuelle spørsmål, og fortalte i en dokumentar om produksjonen (fra 1995) at det var avgjørende for ham etter krigsårene å få formidlet et fredelig budskap til publikum, noe han fant anledning til i The Day the Earth Stood Still.
Wise huskes best nå for sine berømte Oscar-vinnere, West Side Story (1961, co-regissert med Jerome Robbins) og The Sound of Music (1965), som begge fikk Oscar både for beste regi og beste film. Men om man studerer filmografien hans litt grundigere, ser man at han hadde en variert karriere i studiosystemet, som ikke alene lar seg definere av disse to mest suksessfulle filmene.
Det var først som klippeassistent hos studioet RKO på 1930-tallet at Wise tok steg i retning av å bli filmskaper, og han rykket raskt opp som co-kreditert klipper, første gang med William Dieterles Ringeren i Notre Dame (1939). Kort tid etter kom gjennombruddet da Wise fikk i oppgave å klippe Citizen Kane (1941) med regidebutant Orson Welles.
Innsatsen ble Oscar-nominert, og allerede året etter var Wise også co-regissør på enkelte sekvenser i Welles’ The Magnificent Ambersons (som han klippet). I 1944 kom den første oppgaven som regissør på egen hånd, da han under produsent Val Lewton (som ledet RKOs horror-avdeling) fikk lage Cat People-oppfølgeren The Curse of the Cat People.
Den påfølgende serien av lavbudsjetterte B-filmer som Wise lagde for Lewton og RKO på 40-tallet (The Body Snatcher, A Game of Death, m.fl.) ga ham den nødvendige friheten til å utvikle seg som regissør uten stor fallhøyde, og etter hvert som Wise fikk mer og mer å vise til, ble også oppgavene mer interessante.
I krimfortellingen Born to Kill (1947) og boksefilmen The Set Up (1949) gjør Wise et påfallende kunstnerisk opprykk, med sofistikert visuell historiefortelling i noir-sjangerens gullalder og et håndlag med realisme og emosjonell autentisitet som gir ham mer pondus enn de mer kantete sjangerøvelsene. Og idet Hollywood beveger seg inn på 1950-tallet, står Wise klar for å ta oppgaven med å regissere sci-fi-fortellingen The Day the Earth Stood Still for 20th Century Fox.
*
Sett fra tiden vi lever i nå i 2024 – med en følelse av at verdens mange uløselige kriger og konflikter gir grobunn for dystopi og maktesløshet – oppleves inderligheten i The Day the Earth Stood Still som en litt gammeldags naivitet. Både manuset, rollefigurene og budskapet i filmen virker å ha en genuin tro på at de kan bidra til en bedre verden. Make peace, not war.
Men, om man tenker seg litt ekstra grundig om, så blir faktisk Robert Wise sin film nesten mer moderne og tankevekkende nettopp fordi den er laget i en annen tid; i et mer akutt og dramatisk etterkrigstidsklima. Og man kan sammenligne med nåtiden: da publikum i 2023 gikk mann og kvinne av huse for å se Christopher Nolans Oppenheimer på kino – blendet av IMAX og andre nolanismer – var det (etter mitt syn) urovekkende få som uttrykte at de savnet å se en mer sober, selvrefleksiv inklusjon av atombombenes høyst reelle konsekvenser på bakken i Japan.
Er kanskje en reell atomkatastrofe for abstrakt for oss? Og gjør det oss sløve, å kjenne på vissheten om at våpenets masseødeleggelsespotensial bare har blitt utprøvet i krig den ene gangen?
For filmskaperne i 1951 var det på ingen måte hypotetisk, og det er nettopp den akutte atomfrykten og innsikten om at menneskeheten nå var i besittelse av teknologi som med få feilsteg (eller i feil hender) virkelig kunne ødelegge livet på jorden slik vi kjenner det, som motiverte til å lage en film med dette budskapet. Og når man tenker på det i et slikt perspektiv, er viljen til å skape en film som virkelig handler om noe og tror på sin mulighet til å påvirke publikum til å lese verden gjennom et fredelig prisme, både rørende og moderne.
The Day the Earth Stood Still er kanskje mest kjent som et viktig sjangermessig sci-fi-verk fra 1950-tallet – og for noen er det Bernard Herrmanns innflytelsesrike musikk som huskes best – da sjangeren ble utforsket og utformet, med flere ulike fortellinger om liv på andre planeter og invasjoner av vår egen.
Men for undertegnede oppleves denne filmen i dag mye viktigere som en virkelighetsnær allegori på høyst konkrete og eksistensielle sivilisatoriske problemer, som over 70 år etter filmens premiere fortsatt føles uløste og relevante å diskutere.