Grelt er det når regissør Ulrich Seidl forteller historien om den avdankede smørsangeren Richie Bravo i sin nye film Rimini, som har norsk kinopremiere fredag 19. mai. Filmen oser av alkohol, svette og skittent sengetøy, og det eneste remediet tilgjengelig for å døyve bakrusen, er gyngende dansebandsvisker.
For Paradis-trilogien (2012-2013) ble Ulrich Seidl unisont lovprist over hele verden. Både visuelt og tematisk er det flere likhetstrekk mellom den anerkjente trilogien og Rimini. Hovedpersonen, Richie Bravo, spilles av Michael Thomas, som i sin glimrende tolkning framstiller figuren som gjennomgående overfladisk, egoistisk og drikkfeldig. Richie livnærer seg som sanger, og opptrer for østerrikske turister på diverse hoteller i Rimini. Han bor i en svær villa som han også leier ut til fans fra den gangen han var en populær artist, og som “side hustle” har han en aldri så liten virksomhet som gigolo. Kundene rekrutterer han trolig fra konsertpublikummet.
Rimini har allerede fått en slags oppfølger i Sparta, som omhandler Richies bror. Sparta har vært gjenstand for en del kontroverser knyttet til innspillingen, som Seidl riktignok har avvist, men foreløpig er den ikke blitt vist i Norge. Noe av det litt uforløste i Rimini kan muligens henge sammen med den tilhører en diptyk.
Slesk og uberegnelig
Richie har få forsonende trekk, selv om han gjør en innsats for å hjelpe datteren Tessa (Tessa Göttlicher), som oppsøker sin far for å konfrontere ham med at han har vært fraværende gjennom hele oppveksten hennes. Når hun trenger hjelp, får hun flytte inn hos ham, sammen med en rekke andre mennesker som tilsynelatende er hjemløse migranter eller flyktninger. Men Richies anger i møte med Tessas anklager framstår falsk eller overdreven – han er tvers igjennom slesk og uberegnelig. Noen ganger virker han genuin, selv om han kanskje egentlig er kalkulerende, men overrasker også motsatt vei.
At vi aldri kan stole på Richie, er en styrke; det er imponerende hvordan Michael Thomas evner å fastholde det unnvikende ved rollefigurens personlighet. Både den plumpe og lett vaklende måten han fører seg på, og flatheten i toneleie og ansiktsuttrykk, bygger opp under Richies distanserte omgang med verden. Han synger de samme sangene, med de samme seige, innøvde faktene enten han synger for pensjonistene på et av Riminis mange hoteller, eller i sin mors begravelse.
Når det er sagt, er denne delen av historien, om Richie og datteren, noe av det jeg syns er minst engasjerende i filmen – det føles ikke som om noe står ordentlig på spill i denne relasjonen. Tidvis blir den et stativ å hekte presumptivt «gode gjerninger» på. Det er utstikkerne i handlingen som er mest interessante: relasjonene Richie har til kundene sine, som han svindler, og hvordan han forholder seg til faren, som er lenket til en institusjon.
Nedstengt, fastlåst ferieparadis
Et mektig visuelt grep er bildene av det nedstengte ferieparadiset, Rimini, som med sin turistifiserte sterilitet fortrenger det vanlige, hverdagslige livet. Her finnes det ikke noe sted å leve eller hvile utenfor sesongen. En følelse som understrekes av det man antar er migranter ligger og sover på fortauene Richie går forbi, som oftest i fylla.
Som i Seidls tidligere filmer, fremstilles stedet gjennom en utstrakt bruk av tablåer. Mennesker på rekke filmet forfra med normalperspektiv kan vi kjenne igjen fra blant annet fatcampen i Paradis: Håp (2013), og grepet dukker opp på gamlehjemmet der Bravos far bor. Det stillestående kameraet brukes også flittig når Richie passerer det på avstand eller står på scenen og synger, og konnoterer en slags dokumentarisk realisme. I disse passasjene blir jeg et tilfeldig vitne til et forfallent liv som utspiller seg langt utenfor min egen virkelighet. Noen av scenene blir i overkant seige, men kameraets fastlåste posisjon tilfører nerve, og ikke minst humor.
Houellebecq-faktor
Assosiasjonene går til Michel Houellebecqs univers og skildringer av sexturisme i romanen Plattform fra 2001 – både iscenesettelsene av en form for nedrig seksualitet og europeisk forfall, men som her er skildret med mer ømhet enn hos den kontroversielle, franske forfatteren. Scenene er mørke, men ikke nødvendigvis nådeløse.
For eksempel har en av kvinnene som benytter seg av Richies gigolo-tjenester sin syke, muligens døende, mor i naborommet mens hun har sex. Akk så dunkelt, kan man si, men det mangler ikke på varme i filmens gjengivelse av kvinnens ensomme tilværelse. Seksualitetens skyggesider er et tema som går igjen hos Seidl i blant annet beskrivelsen av sexturisme i Paradis: Kjærlighet (2012). Også forholdet mellom Europa og resten av verden, som ligger som et bakteppe for Richies personlige historie, er en forlengelse av tematikken i samme film.
Dunkel eldreomsorg
Noe av det vakreste og mest hjerteskjærende i filmen er portretteringen av Richies far, Vater, spilt av Hans- Michael Rehberg, som døde bare kort tid etter innspillingen. Både anslaget og avslutningen er lagt til sykehjemmet der Vater bor. Seidl har en egen evne til å frambringe bunnløs tragedie og komikk på samme tid, og skildringen av institusjonen faren bor på, er intet unntak. For eksempel scenen der de eldre, stilt opp på rekke og rad, synger frasen: «En dag så vakker som i dag, har vi gledet oss til». Beboernes blikk er tomme og vendt mot oss; mangelen på samsvar mellom sangens innhold og livssituasjonen deres, er skrikende.
Også her bidrar kameraets vinkler til å understreke avstand – nærmere bestemt vår apatiske tilskuerposisjon overfor eldre, særlig demente, som gruppe generelt i samfunnet, et perspektiv som også ble gjenstand for mye diskusjon etter den brennpunktdokumentaren Omsorg bak lukkede dører tidligere i år. I Rimini består denne bortgjemte omsorgen blant annet i slike uhyggelige aktiviseringstiltak som allsangen, og på et tidspunkt deltar de gamle i en slags skoletime ledet av personalet der brukerne testes i om de klarer å fullføre fraser i ulike ordtak. Aktiviteten er både innholds- og formålsløs, en bekreftelse av statusen de gamle har som overflødige.
Interiøret på institusjonen er også påfallende: tapet med idylliske landskap, dører kamuflert av mursteinstapet, trolig for at de demente ikke skal skjønne at det er en dør og stikke av. I en scene forsøker Vater å navigere med gåstol ved en av disse dekorerte dørene, i forvirring og sinne – igjen en sterk beskrivelse av institusjonens skyggelagte virkelighet.
Rehbergs uttrykksfulle ansikt – tilsynelatende flatt og utilgjengelig, dypt inne i demensens snirklete irrganger, men av og til åpent og livlig, for eksempel når han smiler og vinker under sønnens sang i konas begravelse – fester seg. Avslutningsscenen der han står foran et vindu ved livets slutt, og gråtkvalt kaller på sin mor – «Mamma, hvor er du?» – som et barn som har gått seg vill, gjør uutslettelig inntrykk. Også fordi farens sårbarhet og gråt står i skarp kontrast til sønnens inautentiske framføring av sine svisker.
Rimini gir seg når den er som mest bevegende, men jeg har vanskeligheter med å få avslutningen, og eldreomsorgstematikken generelt, til å henge veldig godt sammen med resten av historien. Ikke for det; at faren sitter ensom på en institusjon langt fra barna sine, inngår jo i det jeg opplever er et av filmens overordnede omdreiningspunkt: isolasjon, selvdyrking eller –realisering og fremmedgjøring i dagens Europa. Men historien om møtet mellom Richie Bravo og datteren, og konsekvensene dette får for hverdagen hans, peker også i noen andre tematiske retninger, for eksempel forholdet mellom vårt kontinent og resten av verden. Denne dimensjonen synes jeg er bedre behandlet i Paradis: Kjærlighet.
Migrasjonsstrøssel
Selv om det er nærliggende å kommentere migrasjon når Italia ofte fungerer som første europeiske havn for verdens mange migranter, er emnet litt malplassert her, helt i bakgrunnen. Det er estetisk virkningsfullt med de hjemløse som ligger strødd rundt omkring i Riminis gater; tematikken får en eim av å være en slags dekorativ topping. Jeg tolker den enten som en ytterligere påpekning av Richies egoisme og nedrige liv, eller som et bilde på det forfalne Europa og migrantene som rett og rimelig flytter inn hos ham som har så mye plass.
Men innflyttinga har, om ikke annet, en viss komisk effekt. Som når Richie vandrer rundt i villaen sin som er blitt omgjort til et slags asylmottak, og han selv må kjempe om å finne seg en plass i mylderet. Og det at migrantene fungerer nesten som kulisser i filmen, er jo en parallell til hvor oversett og usynliggjort denne menneskegruppen er.
Til tross for at jeg savner en noe strammere forbindelse mellom de narrative elementene, setter Seidl med Rimini fingeren på konflikter i en moderne europeisk, eller vestlig, etos. For eksempel idealet om selvrealisering og -tilstrekkelighet i grenseland til narsissisme, opp mot dets mulige konsekvenser: ensomhet, distanse og isolasjon. Kontrasten mellom det strenge og oppdragende regimet på institusjonen, som samtidig også konstituerer et (riktignok dystert) fellesskap og kollektiv, og Richies utsvevende selvopptatte liv, sier kanskje også noe om gapet mellom det gamle, mer kollektivt orienterte Europa og samtidas dyrking av individet.
Ulrich Seidl dissekerer Europa med presisjon, skarphet og vidd. Det kan vi aldri få nok av.