Kosmorama 2013: Det er ikke alle filmskapere forunt å få festivaloppmerksomhet, men danske Daniel Dencik har faktisk klart å få begge sine første langfilmer inn i Kosmorama-programmet. Den ene er syklistdokumentaren Moon Rider, den andre Ekspeditionen til verdens ende, som også er en dokumentar – og dessuten et nokså overveldende stykke kunst.

Ekspeditionen til verdens ende følger en gruppe forskere på en seilskuteferd til Nord-Grønland. Områdene har hittil vært temmelig frie for menneskebesøk, men er nå mer tilgjengelige som følge av den smeltende polarisen. Blant geologene og arkeologene har også noen kunstnere, menn som til stadighet lufter eksistensielle spørsmål, slengt seg med på lasset. Selv om dette er en forskningsekspedisjon, er det ikke harde fakta som interesserer Dencik.

Vi får se forskerne i arbeid, men vi sjelden høre dem diskutere vitenskap. I stedet filosoferer de over funnene, hvilken betydning de har i den store sammenhengen, og hvor liten betydning disse mennene – for ikke å snakke om hele menneskeheten – egentlig har. De snakker mye om dette, nesten til det kjedsommelige, selv om fabuleringene jevnt over er innsiktsfulle.

Dencik redder seg inn, og rettferdiggjør den endeløse filosoferingen, ved å forankre den visuelt. Ekspeditionen til verdens ende er spekket med fantastiske landskapsbilder, og når den lille gruppen mennesker stilles opp mot den mektige og ubarmhjertige naturen understrekes deres betydningsløshet. Forskerne befinner seg i tidligere uutforskede områder, og både de og filmen behandler omgivelsene med fascinasjon og ærefrykt. Man får ofte følelsen av at de utforsker en fremmed planet – det øde steinlandskapet ser tross alt ganske utenomjordisk ut.

Naturen snakker til oss, som mannskapets naturfotograf Per Bak Jensen sier tidlig i filmen. Det er smart av Dencik å inkludere denne replikken, for deretter er det nettopp dette man føler at naturbildene hans uttrykker. Naturen fremstilles som et levende vesen, vakker og fryktinngytende på samme tid, hvilket signaliserer at den er mektigere enn oss menneskene, og vil leve videre lenge etter at vi har utslettet oss selv. Når naturbildene nå og da akkompagneres av beinhard tungrock, er det vanskelig å se for seg et annet soundtrack som kan formidle «naturens stemme» med like stor overbevisning.

Selv om Ekspeditionen til verdens ende preges av mannskapets samtaler og betraktninger, er det bildene som understreker disse ordene og tankene som gjør filmen tankevekkende. Miljøvern og global oppvarming er et opplagt (og litt utslitt?) tema, men filmen er aldri lettvint i måten den diskuterer dette på. Grønlandsfarernes konklusjon er likevel optimistisk på jordens vegne; det er nærmest stormannsgalskap å tro at vi kan ødelegge dette digre, eldgamle beistet.

Ekspeditionen til verdens ende er en vakker og tankevekkende film, hvis fremste fortrinn er en usedvanlig megetsigende bildebruk. Man trenger ikke se til verdensrommet for å føle seg liten og ubetydelig.