Greenberg hadde premiere under Berlinalen, og selv om Montages ikke dekket festivalen, fikk vi med oss denne godbiten. Filmen har norsk kinopremiere i juni.

Noah Baumbach har på mange måter blitt hverdagens regissør. Karakterene hans er ekstreme typer som ufrivillig plasseres i sosiale kontekster, der de blir utfordret med sine selvtilfredse særheter og uvaner. De er tvers igjennom irriterende, og historiene som fortelles gjennom disse eksentrikerne er, når alt kommer til alt, ganske kjedelige. Trådene nøstes ikke sammen, forvirringen hersker og utgangspunktet punkteres med antiklimaks.

Nettopp derfor var det mange som ikke kunne utstå Margot at the Wedding, og jeg tror like mange eller enda flere vil frastøte seg Greenberg. Men om man fjerner seg fra tanken om at pratete indiekomedier skal være trivelige, oppløftende og uproblematiske, vil man oppdage at Baumbach muligens er en av vår tids store humanister. Mange av hans beslektede filmstemmer, som eksempelvis Wes Anderson, opererer også med dysfunksjonelle familier og vanskelige relasjoner, men da i hyperstiliserte sjangerunivers som ofte blir kjølige og rigide. Baumbach har et mer nøkternt blikk, en dempet stil og en bevegelighet i måten han skildrer situasjonene på som gjør dem fascinerende menneskelige.

I så måte er Greenberg et foreløpig høydepunkt i karrieren. Der The Squid and the Whale og især Margot at the Wedding bar mye preg av å være freske etterligninger av Woody Allens mer ukjente og mørkere verk (Interiors, September), oppleves Greenberg nesten hundre prosent som hans egen film. Den forholder seg så trygt til sitt eget univers at det blir vanskelig å trekke opplagte sammenligninger. Selve Roger Greenberg spilles med sløv karisma av Ben Stiller, og er så usympatisk og lukket at man egentlig gir fullstendig blaffen i sjebnen hans. Måtte det gå ham riktig ille. Men han introduseres først etter filmens egentlige hovedkarakter, Florence, og det er hun som vekker opp et slags liv i den lille kroppen hans, som sakte men sikkert gjør at oss tilskuere kan ta del i Greenbergs godt innkapslede drømmer, tanker og følelser. Når vi til slutt ser på ham med en viss sympati er det fordi vi har sett ham gjennom øynene til Florence – og hennes karakter er alene god nok grunn til å se filmen. Greta Gerwig – kjent for sin mumlende, impresjonistiske spillestil (såkalt «mumblecore») gjennom et knippe lavbudsjettsfilmer – begår en av årets første virkelig bemerkelsesverdige prestasjoner som den distré, impulsive, ufattelig godlynte og nydelige jenta som merkelig nok sliter med å fange Roger tvilende hjerte. Det hun utvilsomt makter er å få en hel kinosal til å bli stormforelsket; alle jeg så filmen sammen med forlot filmen med bankende hjerter.

Baumbach har vært morsom tidligere, men aldri i like eksplisitt grad som her. Mye skyldes Ben Stillers steinansikt, men i større grad er det den stillestående, pinlige hverdagsligheten som skaper dirrende øyeblikk av klamhet og påfølgende latterbrøl. Men filmen prostituerer seg aldri med enkel humor, og det er behagelig lenge mellom disse scenene, slik at man aldri får følelsen av at Baumbach forsøker å «le bort noe». En sexscene som begynner med uskyldig deling av en Corona-flaske er så morsom at den ikke lar seg beskrive.

Greenberg er slentrende, lang og noe ujevn. Men alt virker sammen; pausende er med på å bygge opp en sedat tilstand som kobler oss til rollefigurene. Både Roger og Florence svever retningsløst rundt i sine egne liv, tilsynelatende uten et mål de skal nå før solnedgang. Når de begge sakte men sikkert finner mening i hverandres meningsløshet føles det dypt menneskelig og merkelig autentisk. Og når denne kjærlighetshistorien vil feste seg som en av de fineste og mest underfundige jeg har sett, er det fordi den aldri forsøker å innfri noen forventninger. På mange måter er den like skuffet og uforutsigelig som menneskene den binder sammen.

Med Greenberg har Noah Baumbach faktisk laget en film om selve livet. Det er godt gjort.