Den norske filmen har et desperat behov for et knyttneveslag, og stemmer som tør utfordre, bevege, provosere og engasjere publikum. Få filmer gir oss lyst og behov for å bli nærmere kjent med stemmen bak kameraet, og dermed resulterer det meste i lett forglemmelige eskapader i misjonærstillingen.
Marius Holst er et unntak, men han har allikevel aldri fått den statusen han fortjener. Der mer lettbente fortellerstemmer som Bent Hamer eller Sara Johnsen trekkes frem som våre store regissører, forblir Holst stående utenfor. Allikevel er det få av våre filmskapere som har et mer tydelig overordnet prosjekt enn han. Med presise strøk har han i kort- og langformatet malt nitidige, humanistiske og fintfølende portretter av gutter. Det startet med adaptasjonen av Lars Saabye Christensens Gutten som vil være en av gutta – Ti kniver i hjertet i 1994, via kortfilmen Lukten av mann til Blodsbånd fra 2007. Innimellom har han hatt tematiske sidesprang med blant annet Øyenstikker, men det er i møte med gutterollen hans kvaliteter og personlige stemme virkelig har kommet til sin rett. Riktignok kritikerroste, men ellers skandaløst oversette Blodsbånd viste dette til fulle i en slagkraftig og temperamentsfull skildring av det slaget vi ellers ser så altfor lite av.
Guttehjemmet på Bastøy må i så måte ha vært et realt gnagsår på Holsts hjerte. 14 år har det gnagd, for så lang tid skal det ha tatt å jobbe frem en filmatisering av denne skampletten i norsk historie. Når den nå endelig er klar, har forventningene naturlig nok vært store. At Kongen av Bastøy burde stå igjen som et karrieredefinerende verk i regissørens filmografi er én ting, men det har også vært naturlig å tenke at vi endelig skulle få det lenge etterlengtede knyttneveslaget servert av en norsk filmskaper. Og selv om sammenlignbare filmer som Kautokeino-opprøret banet vei for den episke gjenfortellingen av vår egen ubehagelige forhistorie, er det helt på sin plass å håpe på atskillig mer. Nils Gaups film druknet seg selv i oppblåste bildekompisjoner, banale karakterskildringer og en bismak av stor ståhei for ingenting. Max Manus på sin side viste at vi takler det bredeste lerretet her hjemme, men filmen i seg selv forble en tildels skjematisk versjon av krigsfilmer Hollywood og lignende stormakter for lengst har gjort oss lei av. Det er altså bare å håpe at Kongen av Bastøy både utfordrer og overrasker, engasjerer og skremmer.
Og det gjør den da gudskjelov også, så hele kroppen rister.
Kongen av Bastøy tar oss med til den norske stats «opdragelsesanstalt for forsømte Gutter», etablert på en øy utenfor Horten i år 1900. Trass i sitt beryktede og velkjente straffesystem, ble stedet stengt først i 1970 og ombygd til det som den dag i dag er et fengsel. Filmens manus er basert på en historie av Lars Saabye Christensen og Mette Marit Løstad, og henter sitt utgangspunkt i et opprør blant guttene 20. mai 1915. Erling (Benjamin Helstad) ankommer øya i lenker, plassert der på grunn av gjerninger vi egentlig aldri får virkelig innsikt i. Sikkert er det i hvert fall at han ikke akter å forbli der, og kimen til det kommende opprøret dirrer i ansiktet hans allerede i første nærbilde. Dette blikket skal forfølge oss hele veien, og blir etter hvert en direkte avspeiling av den harmen og aggresjonen som stiger i oss ettersom Holsts klør fester seg dypere og dypere. At det etter hvert renner blod av sårene er filmen og regissørens største bragd.
Men veien dit er lang, for Holst tar seg god tid i oppbyggingen av karakterer, stemning og miljø. Kongen av Bastøy er nemlig fra første øyeblikk et regiverk uten den forflatende og bredest-mulig-målgruppe styrte fortellerstrukturen vi fikk i Max Manus og Kautokeino-opprøret. Holst har fått lage sin film i tempo med sine egne ambisjoner, og produsent Karin Julsrud skal ha mye honnør for å ha satset på at det vil være nok. Med et budsjett på over 50 millioner og co-produsenter fra flere land, må kravene om både det ene og det andre ha hatt sitt å si i hennes arbeide med filmen. At den allikevel står igjen med en tydelig signatur er imponerende. Og treffer den et stort publikum, er det noe bransjen bør lære av. Går det dårlig, håper jeg vi ikke mister troen på egenart også i storskala.
Tonen for filmens seiglivede og ambisiøse førsteakt settes allerede i åpningen, med en fangstbåt i desperat dødskamp med en hval. Det enorme dyret penetreres av harpun etter harpun, men som vi blir fortalt via en – på det tidspunktet unødvendig fortellerstemme, slåss for sitt liv en hel dag før den endelig gir opp og lar jegerne kaste seg glupsk over byttet. I Holsts regi fremstår analogien som både et forvarsel og en motivasjon for hovedperson Erling. Det er også her han tar skrittet bort fra den plumpe og oversentimentale fortellingen dette utvilsomt kunne blitt, og viser oss nøyaktig hvilken reise det er vi har kjøpt billett til.
Men det eksisterer ingen sol i Holsts Bastøy. Isteden er vårt møte med øya nakent og kaldt, iscenesatt i en såpass nedtonet fargepalett i John Andreas Andersens foto og Kristine Wilhelmsens scenografi, at jeg av og til måtte spørre meg selv hvilken årstid vi befant oss i. Det er et vågalt regivalg fordi det stripper publikum for den umiddelbare innlevelsen, og krever isteden at manus og skuespill alene vil fengsle nok. Det fungerer til skjelvingen ytterst på fingerspissen, for Holst kan sin dramaturgi og vet hvilke knapper han skal trykke på. Faktisk tror jeg best jeg kan oppsummere opplevelsen av filmen som snikende ubehagelig, så subtilt stiger følelsen i kroppen. Manusforfatterne Dennis Magnusson og Eric Schmid kler av ondskapen i takt med den fallende temperaturen, med det resultat at hvert plagg vi strippes for, bidrar til et grøssende crescendo av kulde frem til vi står der nakne og skjelvende. Da har allerede vår sympati for guttene på Bastøy for lengst borret seg inn i hjertet, og vi er klare for opprør.
Når så opprøret kommer, er det med det samme hjertet bankende febrilsk i takt med guttenes desperate kamp. For hvis forventningene til Kongen av Bastøy var et knyttneveslag, får vi akkurat dét. Riktignok byr Kristoffer Joner – i sin overlegent beste rolle sålangt i karrieren, på nettopp utspekulert bruk av knyttneve på mest brutale vis. Den første scenen der han bruker neven på en av guttene sitter som et skudd, og fillerister siste flik av passivitet overfor det som skjer på lerretet. Men det er ikke den fysiske volden som til slutt gjør opprøret så kraftig. Det er isteden ansiktene, kroppspråket og personlighetene Holst har gitt oss nok tid og rom for å bli kjent med. Regissøren belønnes for å ha ofret melodramaet for relasjonsdramaet, og stereotypene for personligheter. Så hjelper det også på at selve opprøret er så fandenivoldsk bra klippet av (Lukas Moodysons faste makker) Michal Leszczylowski, at jeg for første gang med en norsk film merket at jeg hadde glemt å puste.
Alt i Kongen av Bastøy er allikevel ikke like vellykket, selv om det i det store og hele er så bunnsolid som norsk film noen gang har vært. Kostymeringen er tidvis dessverre akkurat like banalt velpolert som i Max Manus og Kautokeino-opprøret, og tidvis tar det brodden av det realistiske periodeuniverset filmen ellers lykkes tildels veldig godt med. Jeg skal heller ikke nekte for at jeg nok hadde håpet på mer av Stellan Skarsgårds tolkning, selv om jeg også vel hadde forventet en karakter skrevet med mer ondskap. At han isteden blir noe difus handler allikevel mest om manusforfatternes og Holsts litt ødeleggende, og rett og slett unødvendige ambisjon om å gi han en mer nyansert personlighet. Men bevares, det rykker i kroppen når han leverer en av filmens mange skarpe monologer. Benjamin Helstad i den titulerte hovedrollen har derimot fått manusets eneste smått karikerte rolle, og blir aldri så nyansert og dyptloddende som eksempelvis Kristoffer Joner. Blikket han serverer oss innledningsvis forblir det samme, og det er lite karakterutvikling å spore i en reise som går over flere år. Selve skuespillerinnsatsen er det allikevel lite å si på – Helstad leverer replikker og har et kroppspråk som forlanger vår oppmerksomhet, og får den entré til sorti. Joner på sin side eier karakteren fra første triste blikk, og skaper en karakterakse jeg sjelden har sett maken til fra våre hjemlige skuespillere. Allikevel er det ingen av disse tre som kan nå opp til filmens virkelig store gisp. Nei, det tilhører debutant Trond Nilssen i en rolle som ikke bare er historiens mest rørende, men også den mest komplekse. Det slår rett og slett gnister av denne fyren, dels på grunn av et ansikt der hver eneste mimikk forteller noe, dels fordi han byr på en rolleprestasjon som tydelig speiles i hele kroppen. Jeg får rett og slett ikke ansiktet hans ut av hodet.
Pustebesvær, kuldeskjelvinger og et febrilsk bankende hjerte er ikke hverdagskost i norsk film, men med Kongen av Bastøy har Marius Holst satt ny standard for egenproduserte filmopplevelser.
Denne saken er en utvidet utgave av en artikkel som stod på trykk i Ny Tid nummer 43 2010.