«Bare ensomheten er usynlig,» sier Nikolajs far i Nikolaj Frobenius’ roman Teori og Praksis (2004). De er på hans arkitektkontor, og faren forteller om sin drabantbyvisjon. I den nye drabantbyen, eksemplifisert av Rykkinn der de bor, binder hus, hager, natur og terrasser menneskene sammen. Faren vil imidlertid gå enda lenger i sin sosiale visjon. Han vil at bygningene skal være gjennomsiktige. De skal være laget av glass. På den måten blir sammenhengene mellom mennesker, leiligheter og omgivelser enda tydeligere. Faren synes en slik idé er fantastisk, mens Nikolaj på sin side opplever den som uhyggelig.

I Jens Liens filmatisering av Frobenius’ roman Sønner av Norge har farens idé om et hus av glass en mindre rolle, og også diskusjonene om drabantbyene som sosial boligbygging, som binder mennesker sammen, eller som et kommersielt konformitetshelvete, der alle er like og bare konsumerer, er tonet ned. Likevel er synlighet og usynlighet helt sentralt også i filmen. Sønner av Norge handler om en ung gutt som både blir sett for mye, av en far som nærmest forstår ham i hjel og gjør alt opprør og utvikling av en egen identitet vanskelig, og samtidig blir hovedpersonen ikke virkelig sett. Han er nesten usynlig for faren, som mest av alt lever i sin egen verden, og Nikolaj stirrer skeptisk og storøyd ut mot en verden han ikke riktig forstår.

På to veldig forskjellige måter handler Frobenius’ roman og Liens film om å gjøre ensomheten synlig. Sønner av Norge er en burlesk og mangslungen film, som trekker i alle retninger samtidig, i en befriende uren form. Men først og fremst er det en film som gjør ensomheten synlig. Den viser fram en sårbarhet i oppveksten, som etter en forsiktig åpning ender i en fantasmagori av dop og pønk. Sønner av Norge er en original og burlesk film. Et overflødighetshorn av rare ideer og slående scener. På sitt beste skapes scener og sekvenser som mangler sidestykke i norsk film, på sitt verste reduseres sosial kritikk til enkel satire og eksistensielt alvor til dramatisk parodi.

Nikolajs historie

Sønner av Norge er historien om Nikolaj (Åsmund Høeg). I anslaget er den unge tenåringen sammen med noen pønkervenner på selveste 17. mai, og i frustrasjon og irritasjon kaster Nikolaj en ølflaske mot rektor på skolen midt under en tale. Så kastes vi fem måneder tilbake i tiden. Til en tid som er mer harmonisk og rolig.

Nikolaj har en lillebror som heter Peter, en stor halvbror som studerer i utlandet, en mor som er dansk og en far som er arkitekt. Far og mor er venstreradikale, og spesielt faren ønsker å gå andre veier enn de vanlige. Dette signaliseres innledningsvis i filmen. Faren Magnus (Sven Nordin) ønsker å feire alternativ jul, med bananer i lange baner istedenfor Jesus og kristendom, og serverer bare bananretter på selveste julaften. Moren Lone må redde kalkunen fra å bli stekt med de gule fruktene, men lar ektemannen pryde juletreet med bananer.

Idyllen er skjør, og har sprekker, men rakner helt når Nikolajs mor blir påkjørt. Hun blir så skadet at de etter kort tid slår av respiratoren. Faren reagerer kraftig på hustruens død. Han går inn i en lammende depresjon, og en stund er det Nikolaj som må ta hånd om ham, mens lillebroren er hos en tante og onkel. Samtidig med at faren bryter sammen blir Nikolajs interesse for pønk større. Gjennom den litt eldre Anton (Trond Nilssen), fetter til bestevennen, får de en innføring i hva pønk er. Tidligere hadde moren tatt Nikolaj med i en plateforretning hvor de kjøpte Iggy Pops album «Lust for Life», men Anton introduserer Nikolaj for noe mindre livsbejaende: Sex Pistols. De starter et pønkeband, samtidig som Nikolajs far begynner å finne tilbake til livet.

Opprørstrangen og den pubertale misnøyen med alt i drabantbyen Rykkinn i Bærum, der handlingen utspiller seg, gir seg utslag i eksperimenter med amfetamin. Selv om Nikolaj er i ferd med å miste grepet i tilværelsen, blir han ikke sett av faren, som bare vil forstå sønnen, men ikke sette grenser eller virkelig se hva som er i ferd med å skje med ham. 17. mai-affæren, der Nikolajs ølflaske treffer rektor midt i pannen, får heller ingen konsekvenser. På møtet etterpå, da barn og foreldre er kalt inn på rektors kontor, forsvarer Magnus sin sønn lidenskapelig. Han kaller å kaste ølflasken ”sunn opprørsk tenkning” og refser i stedet de foreldrene som etterpå slo løs på barna med sine 17. mai-flagg.

Etter dette begynner Nikolajs fremmedgjøring å bli stadig sterkere. Han er i opposisjon, men blir nærmest forstått i hjel av sin far, som til og med blir med og spiller trommer når bandet har konsert. En sommerferie i en nudistcamp blir også bare pinlig for Nikolaj, som er den eneste med badebukse på stedet. Filmen ender med at Nikolaj slutter i bandet, og i en desperat gest mot både drabantbyen og sin egen far kjører han den ombygde motorsykkelen til faren inn i kjøpesenteret en natt. Han oppdages av politiet inne i senteret, iført løsskjegg, som en bisarr parodi på eller vrengebilde av sin egen far, men sendes på sykehus da de oppdager at han har hodeskader.

Filmen avsluttes med at faren og brødrene besøker Nikolaj på sykehuset. De gjøgler og danser en kosakkdans for Nikolaj, som ellers fantaserer om å møte selveste Johnny Rotten. Filmens siste bilde er et nærbilde av Nikolajs ansikt. Både skeptisk og overrasket ser han på sin familie, og ut mot en ugjennomtrengelig verden han ikke riktig forstår.

Oppvekstskildring

Sønner av Norge er først og fremst en oppvekstskildring, der forholdet mellom far og sønn er det aller viktigste. Selv om filmen ikke ligner på andre norske oppvekstskildringer fra de siste tiårene, er Liens film likevel en film som knytter an til en lang tradisjon av det som er kalt barnvoksenfilmer. Filmer om barn laget for voksne. Norsk film har nærmest vært besatt av slike oppvekstskildringer siden begynnelsen av 1980-tallet.

Selv om det finnes interessante og sterke farsfigurer i norske barnvoksenfilmer, er farsskikkelsen i de fleste vagt tegnet eller helt fraværende. I filmer som Løperjenten (Vibeke Løkkeberg, 1981) og Søndagsengler (Berit Nesheim, 1996) er fedre sterkt tilstede, enten som den som sviker eller den som straffer, men det originale med Sønner av Norge er både intensiteten i samspillet mellom far og sønn, og en far som setter så få grenser at sønnens opprør blir vanskeliggjort.

Sven Nordin som faren Magnus er kanskje filmens mest markante karakter, og tar til en viss grad over spillet og fokus i store deler av filmen. Nikolaj blir ofte stående å se på faren, og observerer med både skepsis og fascinasjon alt han finner på. Faren er alt det Nikolaj ikke er: impulsiv, fantasifull, utagerende, følsom, desperat, barnslig og bare tullete. Han er det motsatte av en veltilpasset Rykkinn-borger eller en autoritær far, og dette skaper vansker for lille Nikolaj. Til tider må han ta over farens rolle, spesielt etter at morens død forvandler faren til et stort sørgende barn, og andre ganger må han prøve å finne en opprørsform som ikke allerede faren har inntatt.

I den mye siterte artikkelen «Barnvoksenfilmen – en ny genre?» fra Filmtidsskriftet Z, nr. 4/1992 identifiserte filmprofessor Birgitta Steene fire motivkretser i den nordiske barnvoksenfilmen: oppdagelsen av seksualiteten, konfrontasjonen med en kristent farget moralkodeks, opplevelsen av død eller ondskap, og erfaringen av å bli mobbet, misforstått eller skilt fra familie og venner. I de aller fleste norske barnvoksenfilmer veves disse motivene sammen, men i Sønner av Norge er det egentlig bare opplevelsen av døden som virkelig er framtredende.

Morens brå død er det dramatiske vendepunktet i Liens film. En hendelse som ikke bare forandrer Nikolaj, men også hele familien. Noen av de mest slående og gripende scenene i filmen handler om hvordan Nikolaj forsøker å håndtere tapet av moren. Spesielt en scene der han på vei til skolen stopper opp ved en politibil, går bort til de to politimennene og forteller om at moren døde for et par uker siden, er sår og smertefull i sitt nedtonede alvor. I all sin enkle hverdagslighet forteller den mye om sorgen og tapet i Nikolajs liv på en effektiv måte. Den merkelige scenen der far og sønn spiser bløtkake med jordbærfyll, fordi faren vil feire på en livsbejaende måte at etterforskningen i forbindelse med hustruens død er avsluttet uten resultat, og bløtkaken nærmest forvandles til morens svarte hårmanke når de fråtser i kake, er mer bisarr og avsporende. En fiks idé som verken fører handlingen framover eller bidrar til utviklingen av Magnus og Nikolaj som karakterer.

Et av de viktigste motivene i norsk barnvoksenfilm er temaet omkring barnets oppdagelse av seksualiteten, både hos seg selv og hos andre. Hvordan dette temaet er skildret i Sønner av Norge forteller mye om hvordan denne type film langt på vei har blitt en egen genre, med elementer som nærmest må med. I Nikolaj Frobenius’ roman Teori og praksis er dette tonet helt ned. Riktignok finnes det en scene der Nikolaj og lillebroren nærmest ramler inn når mor og far ligger sammen, og faren inviterer dem til «å se et herlig knull», og som liten opplever Nikolaj misunnelse over at Nina ikke er hans kjæreste, men seksualiteten er ikke tematisert. I filmen er dette endret noe, selv om det ikke synes som så viktig som i mange andre norske barnvoksenfilmer. To sentrale scener i filmen som ikke finnes i romanunderlaget forteller mye om prosessen fra roman til sjangerfilm.

I filmen tar faren med Nikolaj på nudistleir sommeren etter morens død. Det er en interessant sekvens i filmen, som på en rekke måter spiller opp til sentrale temaer i filmens versjon av Nikolajs oppvekst, og i romanen finnes dette ikke med i det hele tatt. I filmen tematiseres først og fremst Nikolajs manglende interesse for det seksuelle. Han er den eneste med badebukse, og er lite interessert i de nakne menneskene omkring seg. Hans manglende interesse for det seksuelle, og hans avkoblede begjær, er mest tydelig skildret i scenen der Nikolaj blir med farens gamle venn for å oppleve livskraften mens han sitter i en hjemmelaget versjon av psykoanalytikeren Wilhelm Reichs Orgon-boks. I stedet for å føle seg oppildnet, eller oppleve å bli koblet til begjæret, reagerer Nikolaj med angstfylt klaustrofobi, og han må ut av den livmoraktige boksen fortest mulig. Han ser også med avsky på farens knull i buskene, og et møte med en naken svensk jente resulterer bare i en overhøvlende bekreftelse av at Nikolaj ennå er et barn. Han vil kanskje ikke oppdage seksualiteten. Ikke ennå.

I tråd med dette temaets sentrale posisjon i norsk barnvoksenfilm, er også en annen mindre scene lagt til i filmen. I romanen har Nina en liten og perifer rolle tidlig i boken, mens i filmen dukker Nina opp langt senere som Antons kjæreste. I filmen ser Nikolaj stadig beundrende på Nina. Og da de rømmer fra de illsinte fedrene etter at Nikolaj kastet en ølflaske på rektor, gjemmer Nikolaj og Nina seg i et parkeringshus. Gjemt bak en bil ser de på hverandre, og Nikolaj kysser Nina lidenskapelig.

Filmen har på denne måten forsiktig tilpasset Frobenius’ roman en ferdig sjangeraktig mal i barnvoksenfilmen. Heller ikke en kristent farget moralkodeks har noen rolle i Sønner av Norge. Isteden finnes en satirisk behandling av 1970-tallet og spesielt av venstreradikale. Av de mange forskyvningene som finnes i forholdet mellom romanunderlaget og filmen, er dette noe av det mest slående. I romanen er ikke Nikolajs foreldre utpreget 1970-tallsradikale. De er ikke hjemsøkt av den politiske vekkelsen som gikk gjennom landet i disse årene i samme grad som i filmen.

Sosialsatire

Drabantbyen Rykkinn i Bærum er stedet der handlingen utspiller seg, og har en større rolle enn steder pleier å ha i norske filmer. På noen få år vokste denne drabantbyen fram, fra et sauejorde til en soveby med 14 000 mennesker. Alle veier fikk idylliske navn, men den raske veksten skapte et hardt miljø der alkohol og dop var lett tilgjengelig, også for unge Nikolaj. I mindre grad enn i Frobenius’ roman benyttes stedet Rykkinn i filmen for å lage en virkelig sosial eller samfunnsmessig kritikk.

På samme måte som Hans Petter Moland i Gymnaslærer Pedersen (2006) omgjorde politikken i Dag Solstads roman til en del av en generell dannelsesreise og en vei til begjær og seksualitet, og dermed tok bort denne filmens mulighet til å reflektere over det politiske, er all politikk i Sønner av Norge redusert til humor og mild satire. Nikolaj Frobenius’ roman mangler den type konkretisering som filmen mesker seg i, og dette er ikke nødvendigvis en effekt av mediespesifisitet. Det er ikke bare filmmediets synlighet og konkrete verden som er årsaken her. Også i mange små morsomme replikker skapes en humoristisk aura, som i scenen der Nikolaj vil ha en brus, og faren svarer sønnens ønske med ordene: «Cola? Kapitalismens sorte blod?»

I en rekke scener, og spesielt innledningsvis, markeres tiden og politikken på en annen og mer konkret måte enn i romanen. I filmen synger de f.eks. Internasjonalen på julaften. Alt dette benyttes imidlertid ikke for å gi et skarpt bilde av det norske 1970-tallssamfunnet, men for å latterliggjøre denne type radikalisme. På denne måten blir det bare sosialsatire med et mildt overbærende smil, og fortiden blir en pussighet som kun krever latter, istedenfor virkelig å forstå hvorfor denne type radikalisme oppstår. Og hvorfor den på sin side krever et annet opprør. Som for eksempel i pønken, som slår like mye til kommunister som til kapitalister, som Nikolajs far så treffende diskuterer det i en sentral scene. At drabantbyen også er et klassesamfunn, og ikke den utopiske opphevelsen av alle klasser, er imidlertid også klart og tydelig i filmen.

Det er slående at norsk film ikke kan foreta et virkelig dyptloddende oppgjør med 1970-tallets politiske vekkelse, og både se det som var positivt og det som var negativt, uten å gi det en aura av latterlighet. Alle de parodiske overdrivelsene i filmen blir etter hvert mindre og mindre morsomme. Også fordi filmen til syvende og sist er en eksistensiell studie, der forholdet mellom far og sønn er det viktigste. Dette er også blitt enda tydeligere enn i romanen.

Å gjøre ensomheten synlig

Selv om Sønner av Norge tilsynelatende handler om å vokse opp på 1970-tallet, og et helt spesielt og konkret generasjonsopprør, er filmen først og fremst en mer generell, eksistensiell visjon. Dens styrke ligger i skildringen av hvilken forferdelig ødeleggende effekt morens død har på Magnus, Nikolaj og resten av familien. Pønken blir for Nikolaj raseriet og lammelsens blinde kraft. Et desperat forsøk på å gjøre opprør mot alt og alle, og spesielt faren og hans forståsegpåere av en foreldregenerasjon. At faren tilsynelatende forstår og godtar alt Nikolaj gjør bidrar til hans tragedie. Det leder ham lengre og lengre inn i en psykotisk virvelvind, der han synes at selve drabantbyen vokser og skjelver og truer ham.

Det Jens Liens film lykkes best i er å gjøre Nikolajs ensomhet og sårbarhet synlig. Den gjøres synlig i scenen der han klipper av seg sine lange lokker fordi noen sosser har kalt ham jente. Den synliggjøres når han forteller politimennene om sin mors død, eller i scenene der han og bandet øver i et bomberom. Her er det en sterk gjenkjennelseseffekt langt utover skildringen av det å vokse opp på Rykkinn i 1970-årene.

Sønner av Norge er en merkelig oppvekstskildring. Som film er den uvøren, burlesk, kaotisk og rar. Og det er godt, for det savner vi i norsk film. Mer av det urene. Det trenger vi. Helt vellykket er imidlertid ikke alt, og framfor alt er sosialsatiren reduserende og forenklende. Best lykkes filmen i å formidle det vanskelige i det å vokse opp, uansett tid eller sted. Aller mest virkningsfull er filmen når kameraet fanger inn Nikolajs runde barneansikt, som nysgjerrig stirrer ut mot en uforståelig verden som bare gjør vondt. Da blir ensomheten synlig.

Gunnar Iversen har tidligere diskutert den moderne norske barnvoksenfilmen i boken «Den norske filmbølgen» (2010, s. 122-145).