Gråtass har personlighet! Gråtass kan rulle med lyktene (øynene) sine og rygge på en uttrykksfull måte! Dette burde selvsagt ikke være noe å rope ut for – at filmens titulære karakter faktisk har en sentral rolle i filmen, og tilfører den en viss personlighet og emosjonell valør – men i Gråtass gir gass er dette et relativt overraskende element. I min analyse av den første filmen i serien, Gråtass – gøy på landet!, påpekte jeg at traktorens nærvær var så forsvinnende at man kunne klippet vekk Gråtass uten at det ville hatt nevneverdig effekt på historien. Dette er heldigvis ikke tilfellet i oppfølgeren.

For Gråtass gir gass handler faktisk om Gråtass. Allerede i første scene vektlegges traktorens personlighet og type. Gamlefar (Stein Winge) og Gråtass skaper kø på veiene med sin saktegående kjøring, men det affiserer dem ikke. De er rolige, landsens folk/kjøretøy og har alltid god tid. Goggen (Jeppe Beck Laursen) drømmer derimot om fart, og jobber dag og natt for å restaurere en rusten veteranbil slik at han kan delta i et veteranbilløp. Mens Goggen mekker, drar Gamlefar, Gråtass og Gustav (Elias Søvold Simonsen) ut i skogen for å drive hogst, men der blir Gråtass totalskadet i en ulykke. Den magiske tennpluggen som gir Gråtass liv lyser svakere og svakere, men Gustav vet råd og redder sin venn. Han setter tennpluggen i Goggens veteranbil, og Gråtass våkner til live igjen i ny «kropp».

Først sliter Gråtass med å venne seg til sin nye kropp og livet som veteranbil. Men så introduseres Brakstad (Kyrre Hellum), eier av veteranbilmuseet, og han tar med Gråtass på tur. Alle de møter skryter av hvor fantastisk flott Gråtass er, og snart har Gråtass omfavnet sin nye rolle. Dette skaper imidlertid en rift i vennskapet med Gustav, men da Gråtass avbryter veteranbilløpet for å hente sin beste venn, er konflikten løst. Etter løpet tilbyr Brakstad imidlertid Gråtass en hedersplass på veteranbilmuseet, og Gråtass velger berømmelse og oppmerksomhet fremfor gården og vennene hjemme. Etter en stund falmer likevel populariteten hans, og Gråtass innser at vennskap er viktigst. Til slutt er Gråtass tilbake der han hører hjemme – på gården, og med tennpluggen på plass i den gamle traktoren.

Som dette handlingsreferatet antyder, er Gråtass gir gass en film om identitet og selvtillit. Dette er tematikk som, kanskje ikke overraskende, har vært gjennomgående i norsk barnefilms historie. Tematikken er knyttet til naturlige prosesser i barndommen. En del av barnets naturlige modning og utvikling, er konstruksjonen av egen identitet (blant annet gjennom å bygge opp mentale strukturer av omgivelsene, basert på differensieringer (rett/galt, mann/kvinne, etc.)), og gjennom sosialisering; prosessen hvor man overtar de normer og verdier som kjennetegner den kulturen eller den delen av samfunnet barnet tilhører eller skal bli del av (Berg, 2003, s. 67-75). Tematikk knyttet til disse modningsprosessene har en sentral plass i barnefilmen, og det omtales ofte under begrepet coming-of-age.

I Gråtass gir gass er denne tematikken utelukkende knyttet til traktoren Gråtass, og det medfører visse utfordringer. For selv om Gråtass har større personlighet her enn i Gråtass – gøy på landet!, er uttrykksregisteret fremdeles relativt begrenset. Både som traktor og som veteranbil kan Gråtass bare vise følelser ved å vri lyktene sine fra høyre til venstre (eller motsatt), og å rygge og stoppe, øke eller senke farten.

Når så Gråtass står foran speilet på låven, er det ikke alltid lett å forstå helt hva vi skal legge i scenen. Er han trist eller glad, fornøyd som veteranbil, eller full av savn etter sin gamle traktor-kropp? Tatt i betraktning de klare begrensninger det skaper for filmen å ha et såpass uttrykksløst kjøretøy i hovedrollen, synes jeg filmen behandler sitt tema på en fin måte. Her er en klar konflikt mellom et spennende og glamorøst liv på den ene siden, og et rolig, trygt liv på den andre siden.

Ved filmens begynnelse, er Gråtass fornøyd som traktor. Det tar derfor lang tid før Gråtass blir komfortabel i denne nye «kroppen» han er fanget i. Etter transformasjonen stirrer han lenge på seg selv i speilet, kjører en hissig runde rundt på gårdsplassen, før han igjen returnerer til speilet. Goggen og Gustav prøver å trøste ham, men da Goggen sier at det vil ta to måneder å få tak i alle delene han trenger for å fikse traktoren, sender Gråtass en sky av eksos midt i ansiktet hans. Identitetskrisen forverres av at Gråtass ikke lenger kan utføre de samme oppgavene som før – da han prøver å kjøre ut på et jorde, setter han seg fast i et gjørmespor, noe som selvsagt aldri skjedde da han fortsatt var traktor. Og da Goggen og Gamlefar tar Gråtass med på biltur, tør han ikke kjøre ut på hovedveien og rygger hjem igjen i stedet. «Innerst inne er nok Gråtass en traktor likevel,» sier Gamlefar forståelsesfullt.

Det tar naturligvis tid å venne seg til store endringer i livet, også for en traktor. Så lenge Gråtass fremdeles identifiserer seg som traktor, med de egenskaper og begrensninger det innebærer, kan han ikke trives i sin nye «kropp». Selv en grundig oppussing – her fremstilt i en klassisk make over-sekvens – er ikke nok. Det er først da utenforstående anerkjenner og roser hans nye ytre at Gråtass aksepterer sin nye identitet. Etter en biltur med veteranbilentusiasten Brakstad og Goggen, hvor Gråtass tvinges ut på hovedveien og opp i stor fart, og ikke minst hvor Gråtass’ nye kropp tiltrekker seg stor oppmerksomhet, endrer Gråtass brått personlighet.

Den saktmodige, nærmest usynlige Gråtass erstattes av en forfengelig og hissig Gråtass. Hvorvidt dette er en tilsiktet metafor på det å bli tenåring, vites ikke, men Gråtass’ nyvunne selvbevissthet og raseriutbrudd skaper i alle fall sterke assosiasjoner i den retningen. Og som med mange vennskap hvor den ene parten endrer seg brått, mens den andre henger igjen i det gamle, sliter også denne transformasjonen på vennskapet mellom Gustav og Gråtass.

I en scene står Gråtass foran speilet, mens – i et forsøk på å tillegge Gråtass tanker – alle komplementene han har fått for sin flotte «kropp» gjentas på lydsporet. I den neste scenen, er Gustav og Gråtass på vei ut på jordet for å mate kyrne, men da de kommer til porten, nekter Gråtass å kjøre gjennom gjørmen. «Når ble du redd for å bli skitten da?» spør Gustav overrasket idet Gråtass får panikk over situasjonen. Det som engang var helt greit (lek og arbeid i skitt og gjørme) er plutselig helt frastøtende. Ikke bare er Gråtass omgitt av gjørme, men en fuglebæsj lander på frontruta, og da han rygger, treffer han en spiker og punkterer et dekk. Som den furtne tenåringen han har blitt, skyver Gråtass all skyld over på Gustav og i sinne spruter han gjørme på Gustav før han stikker av.

Konflikten mellom Gustav og Gråtass utgjør filmens emosjonelle kjerne. Fortalt på den rette måten, er en slik konflikt gjenkjennelig materiale for mange barn. Kanskje har man gode venner som begynner på skolen og får andre venner, mens man selv fremdeles går i barnehagen. Eller kanskje har man en god venn som plutselig får nye interesser, og slik også finner seg nye venner. Gråtass gir gass behandler denne svært relevante barnefilmtematikken på en i utgangspunktet spennende måte. Konflikten er gjenkjennelig, men fordi den ene aktøren er en traktor/bil og den andre en ung gutt, kan morsomme elementer som et billøp og en skurkekarakter tilføres historien.

Gråtass gir gass sliter imidlertid med svak dramaturgi. Filmen makter ikke å balansere mellom det seriøse, det morsomme og det spennende. Her blandes alt i en tilsynelatende tilfeldig rekkefølge, og resultatet er at ingen av elementene helt fungerer. Konflikten mellom Gråtass og Gustav får ikke den plassen den trenger i narrativet, og er av den grunn langt fra så emosjonelt virkningsfull som den kunne vært. Elias Søvold Simonsen både sjarmerer og mestrer å formidle sårheten og avvisningen Gustav føler på. Men rollefiguren hans er for flat og lite utbygd til at hans følelser gir skikkelig gjenklang. Vi ser at han er lei seg, men føler ikke med ham i stor nok grad.

Den svake dramaturgien gjør også at filmens spenningsmomenter, knyttet til billøpet og skurken Brakstad, ikke fungerer optimalt. Billøpet kunne vært et høydepunkt, men blir altfor kort. Som tilskuere rekker vi knapt å registrere hvordan de konkurrerende bilene ser ut, før det hele er over. Det hjelper heller ikke at oppbygningen mot en spenningstopp avbrytes med en stikktur innom Gustav for at han skal tilgi Gråtass, før Gråtass vender tilbake til løpet og vinner – lett som bare det. Som publikum skjønner vi selvsagt at Gråtass kommer til å vinne, men filmen kunne godt gjort et lite forsøk på å så tvil om dette.

Regissør Peder Hamdahl Næss lykkes bedre i å bygge opp spenningen rundt Kyrre Hellums figur Brakstad. Han er tillagt skurkerollen i filmen, selv om hans skurkestreker må sies å være av det uskyldige laget. Han vil kjøpe veteranbilen Gråtass, betaler Goggen bra, og tar godt vare på Gråtass i museet sitt. Gråtass blir etter hvert flyttet bort fra hedersplassen i museet og ned på gulvet, men Brakstad gjør aldri noe stygt verken mot Gråtass eller noen andre. Det ender likevel med et basketak hjemme i låven – Gustav har stjålet tennpluggen fra veteranbilen, med plan om å sette den inn i den nå restaurerte traktoren.

Brakstad følger etter ham, og jager ham rundt i låven inntil han slår hodet sitt og glemmer hva som har skjedd. Brakstad returnerer til museet sitt uten protest, og alle problemer er løst. Likevel, på tross av at Brakstad er relativt flat, så fungerer denne konfrontasjonen bra som avslutning på filmen. Scenen hvor Brakstad jager Gustav rundt på låven, er full av enkel, men fungerende slapstick-humor. Den har også et visst driv knyttet til om Gustav vil klare å redde Gråtass, og det er nok akkurat passe spennende for de aller yngste publikummerne.

I et barnefilmperspektiv er budskapet enkelt, men klassisk: et glamorøst liv kan være spennende, men når alt kommer til alt, så er det de nære ting; vennskap og det enkle liv på landet, som gir tilværelsen mening. Den norske barnefilmen har historisk sett hatt et relativt gjennomgripende, felles ideologisk grunnlag. Uansett hvilke politiske tendenser og uenigheter som ellers har preget landet, har barnefilmens univers vært et trygt sted hvor alle har vært enige om rett og galt, godt og dårlig.

Sentrale sosialdemokratiske verdier som fellesskap og måtehold har vært gjennomgående, mens man i for eksempel amerikanske barne- og familiefilmer ofte har velstående barneprotagonister, som Kevin i Alene hjemme (1990), som barnetilskueren kan se opp til og gjerne misunne for deres flotte eiendeler (og slik også indirekte bli oppfordret til å skaffe seg de samme tingene). Slike materielle goder vektlegges sjelden i norsk barnefilm. Barnekarakterene har ikke mer ting eller finere ting enn det norske gjennomsnittsbarnet.

Ofte har de færre ting; og fattige karakterer er det mange av, fra Ti gutter og en gjente (Alexey Zaitzow, 1944) til Prinsen av Fogo (Inge Tenvik, 1988) til Fia og klovnene (Elsa Kvamme, 2003) og Pitbullterje (Arild Frölich, 2005). Gjennom å plassere barnekarakterene i arbeiderklasse- og middelklassemiljøer, formidler filmene at dette er «vanlige barn», akkurat som tilskuerne. I de tilfellene hvor barnekarakterer tilsynelatende kommer fra velstående hjem, er de svært ofte framstilt som mer ulykkelige og ensomme enn andre barn – de får fine ting hjemme, men ingen oppmerksomhet. På denne måten forfekter filmene at det finnes viktigere ting enn velstand i livet, og det er gjerne familie og vennskap, et liv i pakt med naturen og et nært forhold til dyr som presenteres som de gode alternativene til et materielt velstående liv.

I Gråtass gir gass tilbys hovedpersonen et liv med oppmerksomhet og beundring, skinnende pokaler og komplementer fra fremmede. Men det er i lengden et tomt og ensomt liv, og Gråtass har det best som gammel traktor på gården. En enda bedre film hadde behandlet denne tematikken med større dybde, men i forhold til den tematiske lettheten som preget Gråtass – gøy på landet!, gis det poeng her for at filmskaperne i det hele tatt prøver på noe mer.

Så får vi håpe at den tredje filmen om Gråtass – Gråtass redder gården, som kommer på kino i 2017 – er enda litt bedre. For det er fremdeles et langt stykke igjen før Gråtass-filmene kan regnes for å være skikkelig gode filmer.

*

Kilde: Berg, Jon Olaf (2003). Det selvskapende barnet. I Sturla Sagberg og Kjetil Steinsholt, Barnet – konstruksjoner av barn og barndom, Oslo: Universitetsforlaget.