Montages lanserte i mars i fjor spalten «Analysen», som et forsøk på å tilby bransjen et sted der hensyn til papirformatets krav om lengde, tabloide hensyn til handlingsreferat og terningkast ble satt til siden. I samarbeid med noen av landets fremste filmvitere, skulle hver eneste norske kinolansering bli satt under lupen til analyse.
Motivasjonen bak satsingen var og er å ta norsk film på alvor, som vi mener det sjelden gis rom til i øvrig norsk filmjournalistikk. Analysen tilbyr regissøren, produsenten og alle andre involverte en saklig og velfundert gjennomgang av noe de har brukt mengder av tid og ressurser på. Nesten et år senere er vi nå ferdige med det første filmåret, og resultatet er en katalog der samtlige kinolanseringer gjennomgås, som forhåpentligvis skaper et grunnlag for perspektiver på filmåret 2011 som helhet.
Det var utvilsomt et imponerende filmår. Det tok norske produksjoner til flere av klodens største filmfestivaler, det ga oss et par utmerkelser det er verdt å snakke om, det viste oss at våre filmer har muskler til å trekke utenlandske publikummere til kinosalene og det er tydelig at den subjektive opplevelsen av dette filmåret er erstattet med en objektiv konsensus om at filmåret 2011 er det beste noensinne. I møte med denne nesten religiøse vekkelsen har det blitt vanskeligere enn noen gang å ivareta respekten for både den subjektive meningen og den kritiske distansen til det vi endte opp med å presentere på kinolerretene i år.
Vi som jobber hos NFI har god oversikt over hvilke produksjoner som kommer, og hva som er forventet av disse. Det var derfor enkelt for meg å garantere at 2011 ville bli et veldig bra år.
Sitatet over tilhører spillefilmkonsulent Thomas Robsahm, og stammer fra et intervju i bransjebladet Rushprint. Det er en klassisk og forsåvidt legitim uttalelse med ønske om å motivere og skape engasjement, men som bidrar til lite dersom ønsket er en mer konstruktiv debatt vi alle kan ta lærdom av. En slik uttalelse kan i steden skape en følelse av frustrasjon overfor en bransje som altfor sjelden tar seg tid til retrospektive blikk på hvordan ting ble som det ble. Stigmatiseringen i at noe garanteres, og dermed nær sagt heves opp til en objektiv sannhet ingen kan røre, gjør også denne frustrasjonen større med dens fravær av forståelse for en mer nyansert debatt – også hva angår norsk films møte med sitt stadig mer interesserte publikum.
Norsk samtidsfilm våger for lite. Den skal tilfredstille for mange samtidig. Den lages for et lunkent mellomsjikt av det norske folk, og Jeg reiser alene er en film som blir for lunken til virkelig å bli bra.
I flere av våre analyser fra det siste året har et lignende perspektiv blitt trukket frem. Sitatet over er hentet fra Gunnar Iversens gjennomgang av Stian Kristiansens Jeg reiser alene. Nå er det ikke unikt at norsk film mottar kritiske bemerkninger, ei heller var det det i 2011 – det gikk aldri lenge mellom hver gang en journalist eller bransjeaktør klaget sin nød over fraværet av både det ene og andre. Men med året bak oss, er det ytterst få som har våget seg til å oppsummere filmåret med kritiske briller. Få har eksempelvis våget å trekke inn norsk films rolle overfor publikum, og hvordan vi ivaretar et forhold som fortsatt bare er på date-stadiet. Nei, isteden later det altså til at vi nå stilltiende skal godta at bransjen utelukkende fortjener å høre godord, overøses med ros og positive fortegn. For publikum møtte da vitterlig opp i mengder? Og de likte jo det de fikk servert, gjorde de ikke? Joda, det hviskes motstridende meninger forsiktig over kafébordene, og utenfor kirkeportene tillater man seg å spørre seg om det egentlig var så bra som alle skal ha det til, men i det store og hele er konklusjonen dratt: det norske filmåret 2011 er det beste noensinne. Prise Herren og Amen.
Kollisjonen mellom det realistiske og det eventyrlige kan være spennende, men jo flere indikatorer publikum får på at vi her befinner oss i et thrillerunivers, jo større er sjansen for at vi vil føle oss skuffet over at historien viser seg å ikke leve opp til sjangerens krav om uttømmende løsning.
Tonje Skar Reiersens analyse av Pål Sletaunes Babycall fokuserer derimot nettopp på møtet mellom en film og dens publikum, mellom forventninger og resultat. Fra Montages‘ standpunkt er dette et av de viktigste punktene i en gjennomgang av det norske filmåret. 78.829 nordmenn løste billett til thrilleren Babycall i fjor, men hvordan var egentlig møtet deres med filmen? Hvordan forholder vi oss til målgruppen vi ønsker å dra med inn i kinosalen, hvordan forholder Sletaune seg til sjangeren han har valgt og dermed også publikum? Eller er ikke dette et viktig perspektiv? Skal dommen over en norsk films suksess isteden baseres på enklere faktorer som billettsalg og terningkast? Fra bransjen bør svaret være nei, og nettopp derfor er Skar Reiersens problemstilling av verdi.
2011 var året da kritikerne slaktet Annette Sjursens Pax så brutalt at man skulle tro blodet fortsatt sitter igjen i veggene, men også året da de samme aktørene messet frem en hyllest av Joachim Triers Oslo 31. august så overveldende at rødmen fortsatt må sitte på kinnene i enkelte redaksjoner. Det var året da Per-Olav Sørensens Mennesker i solen ble møtt med uengasjerte skuldertrekk, en uttalt blockbuster som Ole Endresens Kong Curling ikke kom seg over 200.000 besøkende trass i at hele komedieeliten bidro til showet, mens Morten Tyldums Hodejegerne ga Hollywood en rett høyre og hentet over en halv million nordmenn til kinosalene.
2011 var også året da Ole Giæver og Geir Greni nesten utelukkende på personlig engasjement lykkes å få sine hjertebarn Fjellet og Umeå4ever på kino, og det med en personlig risiko langt utover det filmskapere ellers tar sjansen på. Det var året da Jens Lien og Anne Sewitsky med et fullt støtteapparat, et applauderende kritikerkorps og billettkjøpende publikum i ryggen kunne vise frem Sønner av Norge og Jørgen + Anne = sant.
Med andre ord, et schizofrent år – med dype daler og høye fjell. Hver enkelt film bød selvsagt på sine erfaringer for de involverte, men bør også ha sin effekt på en bransje som ønsker å utvikle seg videre. Gunnar Iversen stilte følgende spørsmål til bransjen i sin gjennomgang av Jørgen + Anne = sant: «Risikoen finnes alltid for fiasko, men mulighetene for suksess er avgjørende i et tilfelle som dette. Kanskje burde norsk film ta litt større risiko enn dette?» Audun Engelstad kritiserte på sin side Hodejegerne for å ta for lett på oppgaven i sin analyse: «Hovedproblemet til filmen er at den i mindre grad enn boken tåler sammenlikningen med liknende filmer, med det resultat at den fremstår som nokså ordinær.»
Montages savner et fokus på 2011 som året da en stadig mer variert bransje tok flere skritt både fremover og bakover. På den ene siden de solide og gjennomførte filmene, som muligens ikke utfordret oss eller tok de største risikoene. På den andre siden de kanskje ikke fullt så gode, men til gjengjeld mer utforskende titlene som Patrik Syversen og Marie Kristiansens Exteriors eller Giævers Fjellet – her poengtert i Andreas Iversens analyse av Exteriors:
Syversen og Kristiansen har i Exteriors, som uten en særlig dramatisk handling rent narrativt fungerer som en fiksjonsfortelling, valgt å anvende filmatiske grep som vanligvis benyttes i dokumentarfilm, musikkvideo og kunstfilm. De to regissørene viser at de behersker dette uttrykket, og estetikken er da også det jeg opplevde som mest interessant ved filmen.
Et slikt perspektiv ender fort opp med å handle om den uavhengige filmen mot den statlig finansierte, den som ble dyrket frem i det private og den som har vært utviklet i samarbeid med konsulentordningen. Var 2011 i så måte et år med et tydelig klasseskille mellom det trygge og det vågale, det litt forflatede mot det som tok det litt lengre? Den personlige risikoen i å pansette ditt eget hus for å få en film på kino, mot varmen i en konsulents avgjørelse om å tildele deg støtte? Ytterligere ut på kanten – var 2011 et år da de konsulentstøttede filmene bød på gjennomarbeidede, men tildels blodfattige historier? Eller var det motsatt – varslet 2011 derimot en større vilje til å la regissørene beholde sitt personlige særpreg også når millionene legges på bodet? Her fra Dag Sødtholts analyse av den nettopp konsulentstøttede Få meg på, for faen:
Noe av det som gleder aller mest med Få meg på, for faen er de mange uvanlig sofistikerte og uredde grepene Jacobsen gjør for å fremheve at denne filmen er en fortelling, en fiksjon. Det som en filmregissør vanligvis anstrenger seg aller mest for å unngå, nemlig at publikum skal bli klar over at det ikke er virkelighet, men en film de ser på, hever Jacobsen seg suverent over. […] Dette er sjelden vare i norsk film, med tydelig vilje til eksperimentering og stilisering.
I kontrast til det som altså i enkelte tilfeller kanskje ble litt tafatt og trygt, fantes det altså filmer som krevde mer av både sitt publikum, kritikere, konsulenter og andre som skal ha sitt subjektive møte med en film på lerretet. I slike tilfeller er det ikke lenger nok å kategorisere noe som enten «bra» eller «dårlig», ikke minst fordi filmskaperne selv fortjener og trenger en mer nyansert og analytisk tilbakemelding på arbeidet. Det uttrykker også et behov for en bransje som mer enn noen gang må ønske å hente frem sine verktøy for å analysere, samt finne møtesteder der dette kan tas opp til diskusjon. Årets desidert mest kritikerroste norske film Oslo 31. august er i så måte et kroneksempel på behovet for dette, her fra Søren Birkvads analyse:
Som man vil forstå anser jeg Oslo, 31. august for at være en film, som handler om vigtige ting. Af samme grund synes jeg filmen er bedre end regissørens forrige, den først og fremmest dygtige Reprise fra 2006. Derfor fortjener værket efter min mening filmanalyser, som hæver sig over den cineastiske small-talk. Og derfor er der grund til at opsummere filmens tvesyn: nok er den tung, men den er også let. Nok er den grum, men den er også vakker.
Sjangereksperimenteringer og personlige historier farget med andre ord 2011, men det bestod også av flere blockbustere som hver på sin måte forsøkte å ta balletak på publikum med massive lanseringer. Men hvor levedyktig vil den norske blockbusteren være i årene fremover, om billettkjøperne opplever at norsk popkorn bare resirkulerer saltet de har smakt flere ganger tidligere? Spørsmålet ble stilt i flere av våre artikler, her i Audun Engelstad sin analyse av Dødens drabanter: «Varg Veum-filmene byr på sjangerpositurer; en collage av elementer vi har sett mange ganger før, uten snev av pretensjoner om å gjøre noe originalt.». Carl Wilhelm Müller hadde på sin side følgende å si om Knerten i knipe, og den norske barnefilmen forøvrig sitt forhold til publikum: «En fordom som eksisterer overfor barn er at de er ukritiske til det de underholder seg med, at de har en snever forståelse av verdenen vi lever i. Er utformingen av film- og fjernsynsinnhold rettet mot barn for overfladisk?»
Disse perspektivene bør være en del av debatten når man evalurer et filmår der publikumsoppslutningen har vært såpass stor – hvordan tar man vare på dette publikummet? Hvordan beholder man tilliten? I et år der hjemmeproduserte blockbustere har dominert og lykkes i konkurranse med Hollywood, er dette et enda viktigere perspektiv enn før.
***
Kritiske spørsmål skal og bør stilles selv i et klima der norsk film fortjent roses, dyrkes og strykes over slitne skuldre. De fleste av oss føler stor glede på vegne av den norske filmen om dagen, og som med direktør for Norsk filminstitutt Nina Refseths egne ord nå har «et sterkt grunnlag for å ta det siste steget helt opp også internasjonalt». Men ved inngangen til 2012 er veien dit fortsatt lang, og underveis er det helt essensielt at vi fortsatt tør utfordre og kritisere hverandre. Først da får vi en levende bransje, og et sted der det virkelig kan gro.
Også derfor er vi motivert til å forsette med Analysen videre inn i 2012.