Analysen: Stol på meg (2021)

Denne uken kan du se Stol på meg under Oslo Pix. En oversikt over visningene finner du på festivalens hjemmesider.

*

Emil Triers Stol på meg er dokumentarfilm på sitt aller beste. Den forteller en historie som er utvungen og overraskende, men samtidig rik på perspektiver. I Stol på meg brukes den engasjerende fortellingen til å antyde større spørsmål og viktige problemstillinger som angår oss alle.

Tillit er det som holder alle relasjoner ved like. Relasjoner mellom enkeltmennesker, i forretningslivet eller for øvrig i det moderne samfunnet. Uten tillit og troverdighet smuldrer alle relasjoner opp. Tillit er knyttet til identitet, det forteller noe avgjørende om hvem du er som menneske, men det er også knyttet til troverdighet og til bildet av den du er. Vi bruker gjerne en floskel og sier: jeg tror det når jeg ser det. Egentlig bør vi i stedet si: jeg ser det fordi jeg tror og stoler på det.

Stol på meg går rett inn i noen av de viktigste spørsmålene vi kan stille som mennesker: Hva er et menneskes identitet? Hva er tillit og troverdighet? Og hva skjer når tillit og tiltro misbrukes, eller dekker over løgner? I tillegg til å belyse disse tematiske motivene, er filmen en drivende godt fortalt historie.

Det handler om autentisitet og løgner, om svindel og overtalelsesstrategier, og om identitet og falskspill. Historien om den unge storsvindleren Waleed Ahmed er nesten større enn livet. Selv om den først og fremst handler om hvordan man kan lure til seg raske penger, og om hvordan en finansballong blåses opp til større og større dimensjoner inntil den sprekker, stiller filmen også spørsmål som har betydning langt bortenfor forretningslivet.

Skjebnen til Waleed Ahmed minner om en lignende historie fra Sverige på 1980-tallet, om veksten og fallet til den egyptisk-svenske gründeren Refaat El-Sayed. Etter suksess i næringslivet, ble han i 1985 kåret til «årets svenske». Han var en medieyndling. En innvandrer som hadde bygget opp bioteknologibedriften Fermenta til børsnotering og deretter utviklet andre selskap. Verden sto åpen for den driftige og karismatiske gründeren. Så begynner noen å stille de spørsmål som skulle ha blitt stilt i utgangspunktet. El-Sayeds doktorgrad viser seg å være et falsum, og en gjennomgang av økonomien til Fermenta viser at mannen er en svindler. Fallet blir dramatisk. Kursen synker på børsen, og han får en fengselsstraff på seks år.

Men selv om ingrediensene er de samme, er historien om Waleed Ahmed enda mer spektakulær enn historien om El-Sayed. Stol på meg er en film som anvender dette på best mulig vis, og holder oss i åndeløs spenning samtidig som alle detaljene fra Ahmeds svindelkarriere nøstes opp. Men det er også en film som åpner opp for ettertanke og refleksjon. Den brenner sterkt mens vi ser den, med en naturlig og utvungen kraft, fulgt av en urovekkende etterglød.

Regissør Emil Trier har tidligere gjort inntrykk med kortere filmer og vunnet priser for spennende musikkvideoer. Debutdokumentaren Brettkontroll (2006) var en skildring av skateboard-kulturen i Norge, som på grunn av forbudet mot rullebrett nærmest ble en undergrunnsbevegelse her i landet i årene mellom 1977 og 1989. Kortdokumentaren The Norwegian Solution (2009) er et nøkternt og skremmende portrett av bedriften Nammo og småbyen Raufoss. Våpenprodusenten vinner stadig trivselspriser, og alle gleder seg til å gå på jobb, men det de produserer bidrar til at mennesker dør andre steder i verden. Med beundringsverdig nøkternhet og tilbakeholdenhet utforsker Trier dette paradokset. Med The Norwegian Solution regisserte Trier en film som ikke demoniserer de som lager ammunisjon og våpen, men snarere peker på det paradoksale i at den norske idyllen rommer en mørk og skremmende bakside. Vi er alle medskyldige. I tillegg til disse to filmene, har Emil Trier også signert fiksjonskortfilmen High Point (2014) og co-regissert Knausgård-dokumentaren Den andre Munch (2018).

Stol på meg viser at Emil Trier mestrer det lange formatet, og kan fylle et bredere lerret og formidle en større fortelling. Filmen er både velfortalt og full av materiale for refleksjon og ettertanke. På samme måte som i The Norwegian Solution våger Trier her å være nøktern og forsiktig i uttrykket. Han overlater til tilskuerne å trekke bastante konklusjoner, men har samtidig autoritet i den elegante og vellykkede måten han skildrer historien om Waleed Ahmed på. Resultatet er usedvanlig vellykket.

En svindelkarriere

Historien om Waleed Ahmed starter i Ytre Enebakk. Her vokser unge Waleed opp. At han har et spesielt forhold til sannhet og løgner blir åpenbart allerede i 2008, da han forsøker å forfalske inntakspapirer til en videregående skole. Dokumentforfalskning blir noe han «videreutvikler» etter tenårene, og første gang han dukker opp i medienes blitzlys er i 2009. Sammen med kameraten Flemming Bordøy har han startet selskapet Grønt Norge, som blant annet skal selge et mobiltelefonetui med innebygget solcellelader, som kan hente energi både fra sol- og elektrisk lys. Ahmed blir fort en medieyndling, og som tidligere næringsminister Trond Giske sier i filmen, var han helt perfekt som poster boy: En pen og karismatisk gutt med minoritetsbakgrunn som selger et nyskapende miljøvennlig produkt. Det kan ikke bli bedre enn det.

I 2011 er Waleed Ahmed på toppen av sin karriere. Han mottar økonomisk støtte fra Innovasjon Norge og andre organisasjoner, hylles av innvandrermiljøer, og menger seg med kronprinsen, andre kongelige og maktfigurer. Avisoppslagene er tallrike, og sammen med forretningskompisen Bordøy er han ofte å se på fjernsyn. Historiene de to forteller er fargerike, og ingen sjekker virkelig gehalten i dem. Det er altfor godt stoff til at man bryr seg om å undersøke nærmere, helt inntil noen gjør et litt grundigere arbeid enn bare et kjapt internettsøk. Produktet Ahmed har «funnet opp» er en ren bløff, fungerer ikke som det skal og forretningsvirksomheten er bygget på rene løgner. Waleed Ahmed er en svindler.

I 2012 har Waleed forlatt Norge til fordel for en tilværelse i USA, samtidig som investorer her hjemme forsøker å få tilbake pengene han har svindlet fra dem. Waleed er en perfekt con artist, som ved hjelp av forfalskede papirer og fabrikkerte nettsider klarer å lure forretningsfolk og investorer også i Amerika. Det hele synes å gå bra en stund, og han lever et luksusliv inntil FBI bestemmer seg for å etterforske ham. I september 2012 blir han arrestert på flyplassen i San Fransisco, først og fremst for et svindelforsøk der han har solgt falske billetter til Justin Biebers Skandinavia-turné. Waleed blir stilt for retten i USA, og på grunn av oversettelsesproblemer, og det dommeren tolker som arrogant oppførsel overfor rettssystemet, får han en dom på 11 år – to år strengere enn aktors påstand.

Dette er historien Emil Trier risser opp i Stol på meg, men filmskaperen går løs på de mange spektakulære elementene fra Waleeds liv med tilbakeholden kraft, så istedenfor å meske seg i tabloide muligheter blir filmen et springbrett til å stille viktige spørsmål om medienes manglende kildekritikk, hva karisma og oppførsel betyr i forretningslivet, eller hvordan man får kontakter og et nettverk som kan utnyttes. Samtidig er Trier ute etter noe mer enn en utforsking av forretningsvirksomhet og finanssvindel. Det er også en film om tillit og svik, om troverdighet og imagebygging, og om autentisitet og identitet.

Autentisitet og identitet

Hvem er Waleed Ahmed egentlig? Og hva var det som drev ham? Dette er sentrale spørsmål i denne dokumentaren, og Emil Trier vender tilbake til dem gang på gang underveis. Waleed selv er unnvikende, glatt som en ål, men samtidig en mann som har en helt spesiell karisma, som tiltrekker seg oppmerksomhet.

Helt i begynnelsen og helt på slutten av Stol på meg ringer regissøren til Ahmed i fengselet i USA for å stille noen enkle, men viktige spørsmål. I åpningen spør han: «Hva ville du fortalt om deg selv?» Svaret regissøren får er usikkert, og Ahmed tyr til engelsk: «I don’t know, really.» På slutten av filmen vender han tilbake til dette sentrale spørsmålet. «Hvordan ville du beskrive Waleed Ahmed til en som ikke kjenner ham», spør Trier. Ahmed svarer unnvikende. «Jeg vet ikke», svarer Ahmed. Trier gir seg ikke riktig, og han følger opp med ytterligere et spørsmål: «Kan jeg stole på deg da?». På nytt er Ahmed unnvikende. Med en stemme som skjelver av følelse svarer han nok en gang: «Jeg vet ikke».

Selv om den ytre historien som fortelles i Stol på meg er spennende og fascinerende nok i seg selv, kretser altså Emil Trier rastløst omkring spørsmålet om hvem Waleed Ahmed egentlig er. At han er en lystløgner, som alltid står parat til å fortelle en ny historie, eller gi en gammel historie en ny vri, gjør ikke regissørens jakt på sannhet og sikre svar lettere. Som i et Ibsen-stykke rives sløret av fortiden gang på gang, og blottlegger ringene i en Peer Gynt-aktig løk, men finner vi noensinne en kjerne? Og ettersom vi ikke kan stole på noe av det Ahmed sier, vil vi da kunne finne et sted med autentisitet og sannhet, dypest inne?

Noe av styrken til Stol på meg er hvor usikker denne nødvendige jakten på Waleed Ahmeds identitet er. Hans bakgrunn nøstes opp, og det antydes at han utviklet komplekser og ble mobbet på skolen. Ikke minst fordi han var skolens eneste «bruning», som han selv sier. Har dette gitt ham noe å bevise, selv for en enhver pris? Foreldrene ønsker at Waleed og hans brødre skal skaffe seg en utdannelse og bli integrert i det norske samfunnet. Men Waleed bryr seg ikke om skolearbeid, og finner en annen vei til å imponere foreldre og familien. Læreren hans på videregående skole slår fast at Waleed slet med å komme på innsiden sosialt, både blant jenter og gutter. Er den løgnaktige masken han utvikler en måte å bygge en barriere mellom seg selv og familien og bekjente? Er det en måte å komme bort fra seg selv? Han skaper en falsk identitet, og bygger et luftslott av løgner, som en dag raser ned over hodet hans.

Et vellykket grep i filmen er hvordan Emil Trier skaper en forsiktig, men likevel skarp kontrast mellom Waleed og kompisen Flemming Bordøy. Det er de to som bygger opp den bedriften som selger ubrukelige mobiltelefoner, og det er her den store svindelen starter. Bordøy er i dag elektriker, og har tilsynelatende funnet tilbake til seg selv og det han vil ha etter ungdommens avanserte guttestreker. Han ville bare ha et vanlig liv. Waleed Ahmed har en annen drivkraft, som mange andre i filmen bekrefter. Han vil bli rik og berømt. Han vil bli sett. Han vil bli oppfattet som vellykket og dyktig. «Hele Norge kommer til å se meg», sier han et sted tidlig i historien. På flukt fra sinte investorer blir USA det landet der han ikke bare kan være seg selv, langt fra et trangt Norge preget av Janteloven, som han sier, eller landet der penger kan kjøpe vennskap og kvinnebekjentskaper, men også landet der han kan gjemme seg bort og bli usynlig.

Stol på meg våger å unngå enkle forklaringer og psykologiseringer. Spørsmålene Emil Trier stiller, enten direkte til Waleed og andre intervjuobjekter, eller indirekte gjennom filmen som en helhet, forblir langt på vei ubesvarte. Bare FBI har klare svar. Det er for spenningens skyld han blir kriminell, sier en FBI-agent, og en annen har et kort og konsist svar på spørsmålet om hvem Ahmed egentlig er. I hans øyne er Waleed bare en svindler som gjør det hele for fornøyelsen og pengenes skyld. Stol på meg forteller noe annet. Den antyder at svarene er mer sammensatte og komplekse.

Emil Triers film sier noe vesentlig om det å bli sett, eller være usynlig. Og den forteller om vår moderne jakt på autentisitet og identitet samtidig som vi blendes av masker, god oppførsel, karisma og gode fortellinger. Vi vil se det vi tror. Vi vil tro det vi ser.

Illustrasjoner og dramatiseringer

Stol på meg er ikke alene om å være en norsk dokumentar om unge storsvindlere. Det er mange likhetstrekk mellom Triers film og Trond Kvists dokumentar Svindleren fra 2005. Kvists film vakte oppsikt i sin tid, ikke minst fordi TV2 (som opprinnelig skulle vise filmen) til slutt fikk kalde føtter. Heldigvis tok NRK over, og viste omsider filmen på fjernsyn. Svindleren er et portrett av den unge bergenseren Richard Ringheim, som tidlig på 2000-tallet kom i avisenes søkelys på grunn av en rekke falske telefonsamtaler som førte til spektakulære utrykninger fra politiet og sikkerhetstjenestens side. Alt var bare tull, og Ringheim holdt alle for narr. Han ble en medieklovn som viste hvor troskyldige norske myndigheter var. Samtidig var Ringheim en tyv med frekkhetens nådegave. Han lurte alle trill rundt, og var ettersøkt frem til han meldte seg for politiet i 2003. Til slutt fikk Ringheim en overraskende lav straff.

Selv om ingrediensene er forbausende like i Stol på meg og Svindleren, er filmene svært forskjellige. Til forskjell fra Trier, som må intervjue Ahmed over telefon, har Kvist hatt tilgang på Ringheim selv. Sammen med et team av studenter, som har lyktes i å komme i kontakt med Ringheim mens han er på flukt fra politiet, intervjuer Kvist storsvindleren før han lar seg arrestere. Ringheim er en klovn med et grenseløst oppmerksomhetsbehov og en vanskelig barndom, og demonstrerer villig for Kvist og kamera hvor lett det er å begå identitetstyveri og deretter tømme bankkontoen til intetanende folk. At Ringheim også utgir seg for å være etterretningsagent, og selger falske opplysninger til den syriske ambassaden i Sverige, gjør imidlertid at regissøren får moralske kvaler. Det å komme for tett inn på den svindleren man skildrer skaper utfordringer og problemer.

Emil Trier har det motsatte problemet. Waleed Ahmed sitter i fengsel i USA, og flyttes fra fengsel til fengsel, men Trier får ikke intervjue ham. Det eneste han kan gjøre er å ringe fra utsiden, noen ganger til og med samtidig som han fysisk befinner seg rett utenfor fengselets murer. Der Kvist er en slags katalysator, som Ringheim spiller for og gladelig gjøgler med foran kamera, er Ahmed fraværende i filmens nåtid. Vi hører stemmen hans, og ser Trier som snakker med Ahmed, men vi får ikke bli med inn i cellen eller et besøksrom. Bare et kort bilde helt på slutten av filmen viser oss Waleeds ansikt i dag, på et ID-kort fra fengselet.

En av de største utfordringene en moderne dokumentarfilmskaper står overfor er å visualisere det man ikke har bilder til å vise. I lang tid var forskjellige typer av illustrasjonsbilder, dramatiseringer og rekonstruksjoner regnet som upassende i genren. Konstruksjoner, rekonstruksjoner og dramatiseringer dominerte dokumentarfilmen i mellomkrigstiden, men fra 1960-tallet av ble disse grepene mistenkeliggjort innenfor ulike former for direct cinema eller cinéma vérité.

At disse grepene levde videre i beste velgående på fjernsynet, og senere ble helt avgjørende for dokumentargenrer på History Channel eller Discovery Channel, er imidlertid viktig. Alle som har sett en historiedokumentar om Romerriket eller andre historiske tider vet hvor avgjørende illustrasjonsbilder i form av dramatiseringer eller animasjoner er i slike dokumentarer.

Da cinéma vérité-dokumentaristene i overgangen til 1960-årene tok avstand fra alle former for dramatiseringer og rekonstruksjoner, var dette fordi de mente slike bilder var løgnaktige. Bare direkte observasjon kunne skape et sant og ekte filmuttrykk. I dag er slike ekstreme holdninger i hovedsak forsvunnet, men likevel åpner de opp for sentrale dokumentaretiske spørsmål. Vi vil jo stole på Emil Triers film, om ikke vi kan stole på Waleed Ahmed, og er da filmens rekonstruerte bilder nødvendige? Fyller de bare ut der regissøren ikke hadde billedmateriale, eller gjør de noe annet og mer problematisk?

Fordi Trier ikke kan intervjue Ahmed, og fordi det ikke finnes tilstrekkelig bildemateriale fra hovedpersonens liv, tvinges regissøren til å visualisere en del scener med ulike nyskapte bilder. Først og fremst motiver fra Waleed Ahmeds bakgrunn og oppvekst i Norge, samt hans opplevelser i USA. Dette er nennsomt gjort. Trier viser både tilbakeholdenhet og dristighet. Disse scenene er imidlertid ikke bare rene og nøytrale illustrasjoner. De skaper stemning og de tolker historien for oss.

Når bakgrunnen og oppveksten til Ahmed skildres er det ofte i skarpe bilder av utenforskap og sosial isolasjon. Waleed tar en annen vei på gata enn flokken av ungdommer, eller han går alene og ser på andre ungdommers felleskap. Fra tiden i USA illustrerer bildene ofte historien om en ung mann som bruker svindelpengene til å kjøpe seg flotte biler, pene klær og kvinnelige bekjente. For å komme inn i det gode selskap, og skaffe seg venner, må han bli en annen enn den han er. Han må leve en løgn og svindle andre.

Andre ganger får Triers illustrasjonsbilder en enda klarere symbolsk tone. Et nærbilde av et insekt som kjemper på vannet i et svømmebasseng blir et mulig bilde på Waleed i det amerikanske fengselssystemet. Waleed som forlater en benk, og noen slitte Converse-joggesko, blir et bilde på den sosiale streberen som vil opp og fram i samfunnet. Emil Trier balanserer på en stram line i mange av disse illustrasjonsbildene eller symbolske dramatiseringene. De skaper spenning og rytme, og de tolker historien om Waleed Ahmed for oss. Tilsynelatende legger regissøren bare fram en historie for oss, men samtidig gir han oss mulige tolkninger av svindleren og hans identitet gjennom disse dramatiseringene.

Mediekritikk

Et sentralt tema både i Stol på meg og Svindleren er medias rolle i svindlernes spill. Et spesielt oppmerksomhetsbehov, et desperat ønske om å bli sett, driver både Waleed Ahmed og Richard Ringheim. Begge bruker aviser og TV som sentrale hjelpere i arbeidet med å danne seg en egen medieidentitet. Ringheim er klovnen som gjøgler med myndighetene, og dermed også bidrar til å skape et bilde av seg selv som mindre farlig enn det han er, mens Ahmed bruker media til å forme og skape sin suksesshistorie. Er man på fjernsyn, og blir man sett med kjente folk, er man allerede en suksess. Og dermed kan svindelen begynne.

Svindleren er mest av alt en kritikk av det norske politiet og sikkerhetstjenesten, ettersom PST har et mystisk nært forhold til den etterlyste svindleren Ringheim. Stol på meg formulerer en forsiktig, men likevel tydelig mediekritikk. Trier intervjuer blant annet NRK-journalisten Daniel Eriksen, som fremdeles synes Ahmed-affæren er pinlig. «Hadde vi bare gjort en skikkelig jobb», sukker Eriksen, da hadde ikke Ahmed fått de samme mulighetene til å manipulere politikere og investorer. Samtidig fremstår en journalist fra Dagens næringsliv som selve «helten» i den norske delen av fortellingen, ved virkelig å stille de viktige spørsmålene, og dermed avsløre Ahmeds mobilbløff.

Uten ukritiske medier og politikere som stoler på ham hadde Ahmed hatt store vanskeligheter med å lage sine flotte luftslott. Både mediene og politikerne kjøper historiene han legger frem – de svelger dem ukritisk. Stol på meg viser hvor viktig tillit er i vårt moderne samfunn, og hva som skjer når tillit misbrukes og løgner brukes til å lure folk trill rundt. Filmen viser også hvordan en god historie bidrar til image-bygging. For å få investorene til å gi ham penger må de også kjøpe hans historier, og media hjelper Waleed Ahmed med å etablere en overfladisk troverdighet slik at investorene villig åpner sine bankkontoer.

I vår moderne verden er mediene langt på vei blitt formidlere både av de historiene som vi alle bruker til å skape verdensbilder, forestillingsverdener og selvbilder. Vi er noe dersom vi er på frokost-tv eller i avisene, og media er like viktig som personlige kontakter og nettverk. At Ahmed farer med løgn viser hvor skjør og sårbar denne medieverdenen er, og hvor lett det er å manipulere og skape en bestemt historie. Som kan være helt falsk og løgnaktig, som i Ahmeds tilfelle. Også her er tillit, tiltro og maskespill helt avgjørende.

Ettertanke og refleksjon

Stol på meg er en film som går rett inn i noen av de viktigste spørsmålene i vår moderne tid. På en elegant måte formulerer den en kritikk av moderne medier og våre politikere og embedsmenn. Filmen kretser rundt spørsmål om tillit og svik, autentisitet og falske forestillinger, og omkring sannet og løgn. Den skaper rom for ettertanke og refleksjon, samtidig som den forteller en historie som lett kan ta pusten fra en.

Emil Trier har en sikker hånd. Han vet når han må fortelle og når han må antyde. Han har et sikkert blikk og sans for små nyanser. Alle hans mange hjelpere bidrar til at Stol på meg blir en spennende film med en presis rytme og en imponerende flyt. Komponist Johannes Ringens lounge-electronica bidrar til å skape en urovekkende puls som driver filmen framover. Gisle Tveito skaper et lydbilde som får filmen til å henge sammen. Bilder og klipp er gnistrende. Det er rett og slett meget godt håndverk på alle områder i denne filmen.

Det mest imponerende med Triers film er til syvende og sist likevel ikke hvor stilsikker og utvungen den spennende historien er fortalt. Det er rikdommen i perspektiver og temaer som er mest slående. Stol på meg er skarp i sin kritikk av media og politikere, men historien om Waleed er også en slags oppvekstskildring, der drømmer og forventningspress er hovedingrediensene som former svindlerens identitet, men Trier våger likevel å forbli usikker og tvetydig når det gjelder det sentrale spørsmålet om hvem Waleed Ahmed egentlig er. Det overlates til oss å fullføre puslespillet om Waleeds identitet og hvorfor han gjør som han gjør.

I en annen sammenheng har jeg nylig hevdet at norsk dokumentar er inne i en gullalder. Aldri har det vært laget så mange og så gode dokumentarfilmer her til lands som i dag. Emil Triers Stol på meg bekrefter dette inntrykket. Det er en film som er helt på høyde med det aller beste som lages nasjonalt og internasjonalt akkurat nå. Det er rett og slett veldig godt gjort!