Olivier Assayas’ smarte metadrama Sils Maria («Clouds of Sils Maria») leker med myten om den utøvende kunstneren som vampyr, og drives frem av et enestående samspill mellom Juliette Binoche og Kristen Stewart.

I Olivier Assayas‘ femtende spillefilm får Maria (Juliette Binoche) et tilbud om å spille en av to hovedroller i «Majora Snake», et teaterstykke av Wilhelm Melchior. Som purung og talentfull spire fikk Maria sitt gjennombrudd nettopp i «Majora Snake», men da som Sigrid, den unge elskeren til Helena – som hun nå skal spille.

I begynnelsen av filmen er Maria og hennes personlige assistent Valentine (en glitrende Kristen Stewart, som nettopp ble historiens første amerikanske César-vinner i en skuespillerkategori) på vei for å overvære en seremoni der Melchior skal motta en karrierepris, men vedkommende dør etter lengre tids sykdom. Sils Maria beskriver den kreative prosessen som følger; samspillet mellom Maria og Valentine, gnisningene mellom kunstner og assistent som oppstår når Valentine skal assistere skuespillerinnen under øvelsene frem mot den nye oppsetningen av stykket – som har definert Maries liv siden hun var atten.

Som Gena Rowlands i Cassavetes’ Opening Night (1977), føler Maria seg tynget av å ikke lenger være ung; et av filmens ledemotiv kretser rundt den aldrende skuespillerens aktualitet i en filmbransje og medievirkelighet hun føler seg mer og mer fremmedgjort overfor. Filmene hun ser er overfladiske, fotoshootene meningsløse floskler – og verst av alt er kjendissladderet på nett. De yngre kvinnene som omgir henne – om det så Valentine eller motspilleren i «Majora Snake», Jo-Ann (Chloë Grace Moretz) – blir stadige påminnelser om den fysiske aldringsprosessen. De er speilbilder hun ikke kan unnslippe. Erkjennelsen av å bevege seg over i livets andre fase, fremstilles som nådeløs – på tross av at Maria fortsatt opptrer «riktig» i verdenen av manus, regissører, motspillere og paparazzier, spiller spillet med eleganse og fortsatt lever opp til skjønnhetsidealene.

Men Sils Maria er slettes ikke noen lidelseshistorie; til dét er den for lite sentimental på Marias vegne, og filmens blikk er aldri hennes. Maria preges av en kritisk distanse til andre mennesker, og fremstår tidvis bitter og pretensiøs – som når hun latterliggjør Valentines kunstsyn etter at de to har sett Jo-Ann i 3D på kino. Maria er bevisst sin kulturelle kapital, og vegrer seg ikke for å bruke den som forsvar.

Binoche gestalter skuespillerinnen med en naturlig autoritet, og spesielt i relasjonen med Valentine er hun kommanderende og krevende. Det er som om hun jobber mot å unngå sin egen rollefigurs skjebne i «Majora Snake». For å ikke ende opp som Helena – som tar sitt eget liv – forsøker hun å ta kontroll i den mest presserende relasjonen. Forholdet til Valentine speiler relasjonen mellom rollefigurene i stykket: under en seanse der Maria/Helena/Binoche øver på replikkene sine, roper hun «I am not your poor Helena!» til Sigrid/Valentine/Stewart. Ingmar Bergmans Persona er selvfølgelig elefanten i rommet. Det er ingen dum inspirasjonskilde. Assayas drar det aldri like langt som Bergman, men i likhet med sitt forbilde, forholder han seg hele tiden til konsepter om livet som kunst, roller, overflate, og til den utøvende kunstneren som vampyr; en som tar kontroll og skulpterer sine omgivelser etter eget forgodtbefinnende.

Den komplekse maktstrukturen og dynamikken i forholdet mellom stjerne og assistent, mester og slave, er såpass sterkt som meningsbærende element at filmen knapt trenger noe mer. Assayas unngår å kaste et fetisjiserende blikk på et forhold med erotiske undertoner, og sørger for å kommentere slike tilløp underveis (eksempelvis kritiserer Maria «Majora Snake» for å være en mannsfantasi).

Sils Maria preges av en sterk kulturell bevissthet, som er typisk for Assayas. Hans to forrige, Carlos og Etter revolusjonen, anvender både diegetisk og ikke-diegetisk bruk av kjent musikk for å meisle ut stemningsbilder og tidsbundet coolness. Den populærkulturelle tidskoloritten og måten han reflekterer over kulturarven på – vekselvis med distanse og ungdommelig lidenskap – er i det hele tatt noe av det mest interessante ved Assayas som filmskaper.

I Sils Maria skaper han et idiosynkratisk popkulturelt univers, med fiksjonelle stjerner, prisutdelinger og blockbustere (spekket av konkrete referanser til den virkelige filmindustrien). Da blir det slående når filmen plutselig bryter ut av sin egen metaboble. I én scene, der Valentine sitter bak rattet, på vei mot en fest, legger Assayas seg tett opp mot rendyrket musikkvideoestetikk, og tonesetter tåkete, pulserende bilder med Primal Screams Kowalski. På bare få minutter, skapes en feberaktig, nesten hallusinatorisk følelse.

Denne filmatiske omveien avsluttes med at Maria ser på Valentine i døråpningen, der hun har sluknet i sengen etter å ha kommet hjem; parallellene mellom det lesbiske forholdet i «Majora Snake» og Valentine og Marias virkelige relasjon, blir plutselig tydeligere. Her er det som om Assayas innser musikkvideoens evne til å lage tydelig bildefortelling, og ikke kan dy seg for å leke seg med formen i en ellers manusbundet film.

Selv om sekvensen sprenger seg ut av Sils Maria som helhet, er den betegnende for denne fasen i Assayas’ filmografi, der han både omfavner og distanserer seg fra kulturen – som filmene skapes i og for.