Den norske Netflix-filmen Royalteen tronet i august øverst på strømmetjenestens liste over mest sette «utenlandske» nyheter. Det kan med andre ord være mer i vente, kanskje av Twilight-lignende dimensjoner? At norskspråklig ungdomsinnhold slår an globalt er ikke nytt – SKAM fikk som kjent verdensvante sjumilsstøvler på bena – men hva i all verden er vi vitne til her? Gull eller kråkesølv?

Med unntak av nettopp SKAM (hvis kritikerroste naturalistiske replikkveksling føltes noe datert for meg, ved et nylig gjensyn), Rådebank (Oslo 3 på rånetur) og hyperfantastiske LIK MEG (I’m your biggest fan), har det mildt sagt vært en ujevn reise for norske ungdomsfilmer og -serier gjennom de siste årtiene. Det tidlige 2000-tall bød på en flatstrakt surfebølge av ungdomsfilmer: Mannen som elsket Yngve (2008), Tommys inferno (2005), Switch (2007) og ikke minst førsteliggsklassikeren Bare Bea (2004). Sistnevnte har en tydelig parallell til Royalteen i det ubestridelige faktum at selveste kronprins Kalle (Mathias Storhøi) ligner umiskjennelig på en ung og slesk Espen Klouman Høiner.

Royalteen minner likevel mer om moderne TV-hits enn 2000-tallets teen flicks (selv om moten plutselig er nesten helt den samme – déjà vu!). Den føles langt fra like kunstnerisk spennende og lumsk som det nådeløse HBO-fyrverkeriet Euphoria (2019) – heller velkjent og trygg, forutsigbar og harmløst underholdende, som en skamløst enkel TikTok-video eller Disney Channel-serie fra 2007. Dog med litt mer finesse. Og kanskje behøves ikke mer for å treffe målgruppen som alle vil ha taket på?

Filmen er basert på romanen Arvingen (2020), den første utgivelsen i den populære YA-bokserien Halve kongeriket, ført i pennen av Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaug. Vi følger 17-år gamle Lena (Ines Høysæter Asserson) som må bytte oppvekstmiljø og flytter fra Horten til en skole på beste vestkant i Oslo. Tilfeldighetene vil ha det til at hun plasseres i samme klasse som de kongelige tvillingene Karl Johan (også kalt Kalle) og Margrethe (Elli Rhiannon Müller Osborne), og etter kort tids intens øyekontakt blir hun kronprinsens utkårede.

Tåler Lenas hemmelige fortid det kongelige rampelyset? Scenen er satt for en eventyrfortelling av den gamle skolen, ispedd nye triks i en verden der linjene mellom privatliv og offentlig sfære blir stadig mer utvisket – selv for kongelige.

En umoderne bismak

Vi befinner oss under alle omstendigheter i et parallellunivers, som krever en raus porsjon suspension of disbelief, med en alternativ kongefamilie til den som er etset inn på kronestykkene våre, og et slott som slett ikke finnes i Norge. Da tilgir vi kanskje at såpefaktoren skummer litt ekstra godt?

Mange er akkurat gamle nok til å huske det sagnomsuste møtet mellom Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit, som filmens forelegg synes løst inspirert av. Selv var jeg bare 9 år, og kjente mest på den akutte sorgen over at mitt eneste (men åpenbart uoppnåelige) håp for en prinseromanse var ute. Det er med andre ord et (Disney-fabrikkert) ønske som ligger mer eller mindre latent for mange. Man kan ikke ignorere at denne typen underholdningsinnhold har en aspirational it-faktor som gir en umoderne bismak i munnen: Hvis du møter den riktige fyren, så kan også du bli løftet ut av en grå tilværelse og nå nye livsstilshøyder (samt bruke heftige, skattebetalte ressurser på å ta en liten lysttur i Riva’en). Selv om Lena er kul og jordnær, digger å bade, går i Cubus-tøy og tilsynelatende ikke bryr seg om disse prinsegreiene (#notlikeothergirls), er det en del av meg som skriker innvendig av premisset. Det eneste som mangler er en make-over (som kommer i nedskalert utgave med lettstelt blush og highlighter).

Man kunne forestilt seg at dagens unge tenåringer var for woke til å svelge fortellingen i Royalteen. For selv om klassereisen er innhyllet i moderne Snapchat-filtre, er grunneventyret det samme gamle. At skoleklassen med de royale tvillingene har flere typer kongelige, slik som influenseren Tess (Ina Dajanna Ervik), blir et overtydelig bilde på sosial mobilitet. Her behandler svenske Young Royals (2021-) flere interessante aspekter ved utfordringene til et moderne kongehus (utover bare sosiale medier).

Det er ikke dermed sagt at Royalteen mislykkes i å oppfylle sin funksjon – den lover heller ikke å formidle annet enn fråtsende underholdning og forførende kjemi på skjermen for en helt spesifikk målgruppe (og litt for oss andre voyeurer). Og det virker.

Sluta dröm om det ljuva livet

Det hele går fryktelig fort fra første møte til kjemi mellom Lena og Kalle, nettopp fordi Royalteen er en film som er laget på målgruppens premisser; en livsfase der man er i intense følelsers vold og gjerne kan bli hodestups forgapt i noen man knapt har snakket med. En crush opprettholdt av livlig fantasi – koste hva det koste vil. Den kongelige romansen med His Royal Perfection synes skapt til tenårenes hyperintense forbindelser.

Og kanskje har man som voksen bare glemt at det ikke var en liste essensielle kjerneverdier som på liv og død måtte oppfylles da man var 17. Det holdt å utveksle et par intetsigende setninger med et kleint smil før crushet var et ugjenkallelig faktum. Desto tydeligere virker det som at det er statusen som trekker, og ikke Kalle i seg selv, enda så sjarmerende han er, og det er muligvis i denne lettkjøpte fantasien at bismaken fester seg. At kronprinsen ikke vet hvem Håkan Hellström er, burde for øvrig være et stort rødt flagg. Her burde hooke-ambisjonene begraves med øyeblikkelig virkning. Kulturell kapital er tydeligvis et fremmedord for hans kongelige høyhet – og det er du for kul for, Lena!

For få sier det som Håkan, selv om det er et ekko fra en helt annen ungdomstid. På ironisk vis innkapsles illusjonen om livet man aldri får – mens det nettopp er dette drømmelivet som utspiller seg i Royalteen:

Sluta dröm om det ljuva livet
Vi kommer aldrig va’ med om det
Och be aldrig mer om ursäkt
För sakerna du aldrig gjorde

Filmen spiller således langt mer på de romantiske, fantasifulle trådene til tradisjonell ungdomsfantasy, selv om den også har sine mørkere aspekter, til dels likt filmserier som Twilight, men innenfor tilsynelatende mer realistiske rammer. Både i de forholdsvis usannsynlige hendelsene og i tempoet, skiller Royalteen seg drastisk fra hyperrealismen i en underholdningsserie som LIK MEG, der det brukes tid på (og de har tid til) å utforske de samme høypubertale utfordringene på ramme alvor. Dette gjelder spesielt i seriens knallsterke siste sesong.

Et overflødighetshorn av talent

Hovedrolleinnehaver Ines Høysæter Asserson virker på mange måter for god for en lettvekter som Royalteen. Etter endt rulletekst er dette følelsen jeg sitter igjen med – et overstrømmende overflødighetshorn av talent. Selv om alt som lukter av Netflix unektelig må være en lanseringsplattform uten like. Oppmerksomme seere kjenner henne igjen fra kortfilmen Sofia, en sommer (Eivind Landsvik, 2021) – den magiske vinneren av filmkritikerprisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad i fjor – og spillefilmen Harajuku (Eirik Svensson, 2018), som hun ble Amanda-nominert for. Det samme kan sies å være tilfellet for sylskarpe Elli Rhiannon Müller Osborne (som overbeviste stort i Psychobitch) i rollen som filmens antagonist. Det tegner i det hele tatt til en spennende generasjon av unge skuespillere som reiser seg i horisonten.

Karakterene snakker tidvis i litt vel smusslitterære vendinger – det klistres på slang-ord og virker tidvis mer oppstyltet enn naturlig, men reddes av god personinstruksjon og imponerende rollebesetning (strålende castet av Jannecke Bervell). For det er ingen som kan ta fra regissør Per-Olav Sørensen at han har et særlig godt håndlag med unge talenter, fra den norske serieversjonen av Halvbroren (2013) til den svenske Netflix-perlen Quicksand (2019). (Royalteen er dessuten co-regissert av Emilie Beck, som har flere lovende kortfilmer på CVen og her er med å gjøre sin første langfilm.)

Visuelt klasseskille

I Royalteen får Sørensen bruk for flere av elementene han utforsket i Quicksand. Sistnevnte fremstod som et grundig dypdykk i de rikes hyperprivilegerte sandkasse. Subtile velstandsmarkører er blitt mer bokstavelige her i Royalteen, fargepaletten mer plump og leken. De sitrongule klasseværelseveggene akkompagneres av sjokkrosa, pudderblått, hvitt og havre. Og Lenas polyesterblomstrede Cubus-kreasjoner.

Det er ikke mote som i Euphoria, et visuelt univers i seg selv, men et ærlig forsøk på å belyse karaktertrekk og verdier gjennom bekledning. Til en viss grad er det også befriende at usminkede kviser, svette hårlokker og naturlige øyenvipper har fått en sentral plass i det ellers blankpolerte fotoarbeidet.

Den umiskjennelige sossestilen har ikke endret seg nevneverdig på flere tiår, selv ikke fra undertegnede gikk på en lignende skole for et halvt liv siden. Er pologenserknute over skuldrene kanskje bare de moderne klasseherrers svar på kappe?

Det er et elegant streif at alle i den unektelig nokså velstående klassegjengen har hver sin tydelige stil, selv om den klart befinner seg innenfor samme referanseramme. Kostymedesigner Oddfrid Ropstad benytter seg av et eldgammelt kostymetriks for å vise status og statusforskjeller i karaktergalleriet – nemlig smykker. Garantert ikke kråkesølv. De mest fremtredende jentene – med unntak av Lena, selvfølgelig (som nevnt er hun not like other girls) – har signatursmykker som blir brukt konsekvent som en del av hverdagsgarderoben.

Da får man et tydelig inntrykk av at alle har hver sin personlige garderobe, ikke et stativ på et kostymelager som det sammensettes sirlige antrekk fra. Selv om den overordnede visuelle stilen ikke i nevneverdig grad løftes av kostymearbeidet, er det tydeligvis lagt mye i håndverket for å finne de riktige detaljene, som leses som 2022 uten å være bestående av de altfor opplagte statussymbolene.

En Louis Vuitton Neverfull MM her og der, diamanter og elementer som plukket rett fra Ferner Jacobsen. Det må kanskje være slik når man lager glossy ungdomsfilm, men det skurrer at alle i Lenas familie har flunkende nytt kosetøy! Vi vet at den slags skruppelløst klimabelastende barnearbeidsprodukt har en tendens til å forvitre bare etter den minste kontakt med H2O, men dette får vi tilføye filmfantasikvoten.

#Generasjonskløft

Selv om undertegnede skamløst dyrker ungdomsfilmer og tar et årlig nostalgibad i udødelige klassikere som Mean Girls (2004), og sluker OG Gossip Girl oftere enn tør innrømmes, er det nok et par ting som avslører at man ikke er midt i målgruppen for Royalteen. Kardinalsynden med tykk L, eksempelvis – som om de innerste sirkler av ring 3 var blitt et tettsted i Østfold, skjærer som spiker på tavlen i ørene. Mens denne talefeilen tilsynelatende hopper liflig og ubemerket hen over trommehinnene på generasjon Z.

Men, jeg har spørsmål! Skal Vespa-kjøringen være et ubeskjedent vink til Prinsesse på vift (William Wyler, 1953)? Er det en Sofia Coppola-aktig badebassenghyllest? En Titanic klassereisemiddagsreferanse?

Publikumsmassen som har sørget for at filmen tronet som nummer 1, er neppe den samme som ukentlig fråtser kongelig sladder i kulørte permer av sladrebladene Se og hør og Her og nå om tilbaketrukne kongelige titler og helbredende amuletter.

Royalteen serverer skamløs eskapisme til et ungt publikum, og skaper et rom for lettkjøpt drømmestoff med såpeskum på overflaten. En badebombe av usannsynligheter gestaltet av svært lovende hovedrolleinnhavere.