En art studerer en annen i Rabbit à la Berlin

Berlin-muren, nok en skamplett i menneskets historie, delte en dyreart i to og ble symbolet på den kalde krigens ulogiske tankegang og håpløse idealer. Murens eksistens førte med seg uante konsekvenser for en annen dyreart enn menneskedyret: noen få kaniner ble innestengt i sikkerhetssonen på innsiden av muren ved Potsdamer Platz og levde et beskyttet liv mot rovdyr med all den maten de kunne ønske seg. Resultatet ble at flokken vokste i omfang, de mistet sin naturlige frykt mot andre dyr og de -- som kaniner gjør -- fikk kull etter kull i over 28 år.

Dokumentaren Rabbit à la Berlin tar oss med ned til kanin-nivå og lar oss få ta del i hvordan «kaninene opplevde situasjonen». Ja, det høres banalt og naivt ut, men det fungerer ekstremt godt. Filmen er nesten basert utelukkende på arkivopptak fra murens tilblivelse fram til ødeleggelsen. Vi ser hvordan muren splitter opp et folk som snakker samme språk, men som har blitt delt opp i en barnslig feide mellom to supermakter, hvordan mennesker som søker frihet på den andre siden av muren blir kappet ned som ugress i ingenmannslandet på innsiden av muren. Og vi ser hvordan de øst-tyske vaktene ta vare på, og blir glad i kaninene når de ikke har noen form for sperre mot å drepe andre mennesker som, akkurat, kaniner.

Arkivmaterialet klippes sammen med de mer moderne opptakene av kaninene, og de ser ut til å reagere direkte på bildene som blir vist. Ut fra klippingen virker det som om kaninene kan forstå de skadelige og truende handlingene som ble utført. Blant annet ser vi hvordan kaninene har gravd seg trygge reir som de rømmer ned i når arkivbildene blir for sterke. Når kaninene reagerer på bildene -- som åpenbart er filmet med flere års mellomrom -- får arkivopptakene en annen mening enn hvis vi skulle se de hver for seg uten en større kontekst. Dette avgjør også hvordan vi skal tolke filmens forteller, siden det er denne som bestemmer hvordan kaninene reagerer i de ulike situasjonene. Filmen blir dermed svært subjektiv, og det er ingen tvil hvordan menneskene skal tolkes.

Effekten av dette blir at vi ser oss selv som rare, merkelige og ekstremt farlige dyr som har en tendens til å ty til grufull vold overfor vår egen art med visshet om at det vi gjør skaper smerte og frykt hos den som får volden utøvd mot seg. Som dyr har vi evnen til å sette oss inn i andre dyrs følelser (og kanskje er vi de eneste?), men likevel gjør vi ting som fra naturens side ikke eksisterer: konsepter som godhet og ondskap. En rev som dreper en kanin gjør det ikke ut av ren ondskap. Ei heller føler reven med kaninen som mister livet i det som bare kan beskrives som et rent smertehelvete. Vi fremmedgjøres av oss selv som art ved at filmskaperne tyr til dette grepet. Det blir som om en fremmed art fra en annen planet kom til jorden og så hvordan enkelte mennesker dyrker en torturert mann på et kors, hvordan mennesker -- som oftest kvinner, dømmes til døden for å være offer for voldtekt, og hvordan mennesker på forhånd, fra fødselen av, dømmes til et grufullt liv fordi de eksisterer i feil kaste. Vi tyr alt for lett til enkle løsninger i form av religion og andre perverse idealer som er ekstremt skadelig for vår egen eksistens. Ved velge ut klipp som kaninene «reagerer» med nysgjerrighet på, blant annet når muren først starter som piggtråd, ser vi håpløsheten og de ulogiske handlingene vår dyreart foretar seg.

Filmen gir oss et inntrykk av oss selv som art og hvordan våre handlinger, som for oss ofte oppleves som rasjonelle og logiske, ikke er det i det hele tatt. Rabbit à la Berlin var tidligere i vinter Oscar-nominert for beste korte dokumentarfilm, og ble vist på nylig avsluttede Eurodok i Oslo.