«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.
Ved å ta utgangspunkt i et allerede eksisterende materiale og klippe dette sammen til en helhet, kunne pionerene av kompilasjonsfilmen aktivt forme politiske argumentative filmer. Det hele begynte i Russland på 1920-tallet etter revolusjonen. Filmen ble ansett som et viktig politisk verktøy av bolsjevikene, og man satte i gang med å lage propagandafilmer for å fremme den nå herskende tankegangen. Den meste kjente av disse filmskaperne er Esfir Shub som tok utgangspunkt i filmer av den russiske tsar-familien og kryssklippet disse med bilder tatt fra fattige kår på landsbygda og arbeidernes harde liv. Resultatet ble Romanovdynastiets fall, en kompilasjonsfilm som underbygget revolusjonens nødvendighet. Klippene ble, i følge Bjørn Sørenssen i boka Å fange virkeligheten. Dokumentarfilmens århundre, underbygget med ironiske mellomtitler for å forsterke misforholdet mellom den fattig og rik.
Dagens kompilasjonsfilmer følger nesten i samme fotspor. Kjernen er fortsatt et eksisterende materiale, men mellomtitlene er som regel skiftet ut med et kommentatorstemme. Nyhetsinnslag på TV og TV-dokumentaren følger denne malen. Men mest kjent er kanskje de dokumentarfilmer som tar denne tradisjonen fullt ut. Eksempelvis Michael Moores filmer kan sies å følge Shubs arbeidsmetoder til punkt og prikke. Ironiske mellomtitler er her byttet ut med Moores tørre og vittige stemme over historiske bilder satt sammen på nytt for å gi filmen en eksplisitt politisk mening. Eksemplet under er hentet fra filmen Fahrenheit 9/11, og her ser vi hvordan Moore ikke bare bruker sin egen stemme, men også tyr til musikk som gir de allerede eksisterende filmklippene av amerikanske politikere en bestemt mening.