Berlinalen 2025: På filmfestivalen i Berlin i februar returnerte regissør Vibeke Løkkeberg til den internasjonale filmscenen – 15 år etter sin forrige langfilm – med sin nyeste dokumentar, The Long Road to the Director’s Chair. Vi møtte Løkkeberg til en samtale om prosjektet.
Begivenheten i Berlin markerte et kraftfullt comeback for en av Norges mest ikoniske filmskapere, kjent for verk som Løperjenten (1981), Hud (1986) og sist med Gazas tårer (2010). I januar fylte hun dessuten 80 år, med tilhørende feiring på Cinemateket i Oslo, og som for å understreke Løkkebergs kontinuerlige relevans, ble premieren på ny film i Berlin det mest bokstavelige eksempelet på hennes vitalitet.
The Long Road to the Director’s Chair bygger på nylig gjenoppdagede 16mm-opptak fra 1973, gjort under det første internasjonale kvinnefilmseminaret på Arsenal Kino i Berlin. Materialet er restaurert av Nasjonalbiblioteket, og prosjektet – som er produsert av Anders Tangen – har blitt en hyllest til kvinnelige filmskaperes kamp og ambisjoner. «Jeg har stor takknemlighet til Nasjonalbiblioteket som har oppdaget denne nedstøvede filmen fra 1973 i sitt arkiv,» sa Løkkeberg da Berlinale-invitasjonen var et faktum, og i samtalen nedenfor forteller regissøren i enda mer detalj om hvordan filmen ble til.
Skribent Maria B. Simonsen dekket Berlinalen for Montages, og satte seg ned med Løkkeberg dagen etter festivalpremieren.
*
Jeg møter Vibeke Løkkeberg en gråtung lørdag under Berlinalen, på Soho House i Mitte-distriktet, der vi begge bestilte oss en kaffe. Det er 52 år etter hun som 28-åring reiste ned til Berlin for å presentere sin debutfilm Abort på Berlinalen i 1973. Med sitt 16mm-filmkamera dokumenterte Løkkeberg samtidig det første internasjonale kvinnefilmseminaret på Arsenal Kino i Berlin, som markerte en endring i tiden.
«Luften var full av nye begynnelser og sigarettrøyk, solidaritet og åpenhet,» skriver Berlinale Forum i sin omtale av Løkkebergs nye dokumentar. «Og besluttsomheten og selvtilliten til kvinner som ønsket en grunnleggende endring i film og TV – et opprør mot menns etablerte makt. I dag konfronterer dette retrospektivet oss med uferdige kamper og muligens tapte håp.»
Maria B. Simonsen (MS): Hei, gratulerer med premieren i går – og takk for filmen. Jeg har jo gjort klar noen spørsmål om dette nye prosjektet, men skulle jo gjerne ha pratet med deg om hele karrieren og filmografien din også –
Vibeke Løkkeberg (VL): Det får vi gjøre hjemme i Oslo!
MS: Haha, ja – nå er det fokus på The Long Road to the Director’s Chair! Jeg var på seminaret ditt i går, før premieren senere på kvelden, og synes det var så fint. Jeg er selv 28 år gammel, og altså samme alder som deg da du var i Berlin med Abort i 1973. Det føltes veldig inspirerende å være på arrangementet i går, siden jeg selv også jobber med dokumentarfilm, og det var så mange kvinnelige filmarbeidere i rommet.
VL: Ja!
MS: Og jeg husker spesifikt én kvinnelig produsent, som hadde sett den nye filmen din, og som synes det var både modig og rørende å se hva som ligger til grunn for utfordringer som fortsatt eksisterer den dag i dag. Det var en helt egen stemning i rommet. Men, for å starte med tittelen, hva ligger bak The Long Road to the Director’s Chair, både i forhold til innholdet i filmen, og politisk/samfunnsmessig?
VL: Tittelen er et uttrykk for den kampen alle kvinner kjemper – jeg har jo en personlig historie som knyttes opp til tittelen, men dette gjelder alle kvinner. Det gjelder ikke bare ‘Director’s Chair’ innenfor film, det gjelder alle medier – der det er viktig å ha makt når systemet nedkjemper og ikke tillater det.
MS: Ble tittelen på filmen bestemt da opptakene ble gjenoppdaget, eller lå den der allerede på 70-tallet?
VL: Tittelen kom til meg da jeg så filmen, og jeg kjente på min egen skjebne – for å si det så rett ut. Er det ikke en bra tittel, da?
MS: Jeg synes det er en veldig bra tittel! Mye av det du nevner – med at tittelen refererer til en større kamp kvinner har kjempet i mange år, og som de fortsatt kjemper – diskuterte du både på seminaret og etter premieren, sammen med tre av hovedrolleinnhaverne i filmen (Helke Sander, Ariel Maria Dougherty og Claudia von Alemann). Hvordan var det å komme til Berlin i 1973? Abort tar jo opp et tema som diskuteres blant kvinnene under seminaret. Hvordan opplevde du miljøet rundt kvinnene her og det politiske landskapet? Hva var dere mest opptatt av?
VL: Det var jo litt gråere i Berlin den gangen enn nå, det var jo fortsatt en slags etterkrigstid, med deling og muren mellom Øst- og Vest-Berlin. Nå sitter vi jo i Øst, hvor det var helt forbudt med tematikken i filmen Abort da jeg kom hit i 1973. Det var bare ruiner her, og vi kjørte gjennom sperringer og ble sjekket hvor enn vi gikk. Så det er en stor forandring, å være her nå. Man følte jo seg mer i kontakt med det historiske i Berlin på den tiden.
Vi var opptatt av akkurat det samme, det var jo en oppvåkning som skjedde i samfunnet etter 68′ – det var uroligheter i Midtøsten, Israel ekspanderte nedover i Sinai-ørkenen, og samtidig pågikk det krig i Kambodsja, Vietnam – så folk var jo vant til å gå på gaten i store demonstrasjoner. Jeg hadde på meg Palestina-skjerf allerede i 1973, da sto jeg blant kvinnene i ukebladet Kvinner og Klær med det på meg. Så lenge siden er det!
MS: Jeg så Gazas tårer (2010) da den ble satt opp på Cinemateket i slutten av januar i år, og nå The Long Road to the Director’s Chair – begge filmene har tematikk som er veldig relevant for samtiden, både i forhold til Gaza og USA, og det vil jeg gjerne komme mer inn på. Om den nye filmen hadde vært klippet ferdig, produsert og vist på 70-tallet – hvilken innvirkning hadde den hatt da, tror du?
VL: Filmen hadde nok vakt stor diskusjon, vi var jo feminister med et felles mål. Men det hadde kanskje ikke vært samme perspektivforståelse rundt den da som det er i dag, fordi nå kan man se resultatet av hva som ikke har vært fulgt opp. Den gangen var vi positive og optimistiske, fordi det var en tanke rundt at patriarkatet var noe som skulle nedkjempes.
Du kan tenke deg at når du ser denne filmen i dag, så har du allerede sett mange filmer laget av kvinner – den gangen var det ikke filmer regissert av kvinner, bortsett fra et par få filmer som vi laget hjemme i Norge. Abort, for eksempel, det var jo en av de første store radikale filmene som kom.
MS: Hva var det som gjorde at du ville lage Abort, og ta utgangspunkt i akkurat den tematikken? Var det personlig, eller handlet det om å sette lys på utviklingen i samfunnet på den tiden?
VL: Det var jo rundt meg overalt helt fra jeg vokste opp. Jeg vokste opp rundt arbeiderklassen i Bergen, og jenter i 16- og 17-års alderen ble jo gravide. Og da var det jo ingenting man kunne gjøre, og de økonomiske kårene var vanskelige. Jeg så hvordan det gikk utover dem på den tiden, og guttene også.
MS: Jeg kan tenke meg at det har hatt stor innvirkning på deg, og filmen er dessverre fortsatt relevant den dag i dag. Jeg opplever at begge filmene relaterer til hendelsene som skjer i det politiske landskapet i USA nå. Hva er dine tanker rundt hvordan situasjonen var på 70-tallet vs. nå, og at The Long Road to the Director’s Chair kommer ut akkurat i 2025?
VL: Det er jo en tilfeldighet, for å si det sånn! I USA blir man jo straffeforfulgt om man tar illegal abort – alt har gått baklengs. I motsetning til 70-tallet, i hvert fall – i New York der det var noe mer liberalt. Jeg er jo veldig opptatt av det som skjer i Gaza, og hvordan det er mulig at fire dresskledde menn skal bestemme alt.
Man skal erobre hele Midtøsten – drepe kvinner og barn, også menn. Allianser betyr mer enn liv, det er sjokkerende – og det er et vendepunkt at man ser at alt det som vi kvinner har kjempet for… at menneskerettigheter ikke teller i det hele tatt. Jeg mener derfor at vi ikke kan lage de samme filmene som vi har gjort før, vi er nødt til å snu oss om og relatere til det på en realistisk måte, bli en felles stemme som kan bekjempe dette destruktive og grusomme som skjer nå.
MS: Får The Long Road to the Director’s Chair kinodistribusjon i USA?
VL: Det er opp til produsenten!
MS: Det håper jeg virkelig – jeg kan se for meg at utrolig mange unge jenter som lever rundt i de strengeste delstatene, og i det hele tatt, hadde synes at denne filmen både representerer dem, og er en viktig stemme for dem – i det som skjer, og fortsetter å skje, i USA i dag. For det er den!
VL: Ja, jeg håper det!
MS: Hva gjorde deg så opprørt på den tiden, og hva inspirerte deg til å dra til dette seminaret som vises i filmen, og møte disse kvinnene?
VL: Jeg sto jo klar, egentlig hele tiden, for å møte andre kvinner som hadde samme fundering som meg, på hvordan samfunnsutviklingen skulle gå, og hvor vi stod… og hvor vi skulle gå. Så det var ikke vanskelig å be meg komme til Berlin med filmen den gang! Og jeg fikk jo med meg dette teamet som vises i filmen, og det er en oppfordring til alle jenter: Dere skal filme dere selv når dere snakker sammen, når dere oppnår en felles forståelse og samtale som her, for da er det historisk materiale. Distribusjonen må endres, slike filmer er viktig.
MS: Ja – å snakke om og filme det som skjer rundt oss i samtiden, for at det så bærer en enorm viktighet i senere år. Jeg er helt enig, og det er noe jeg tenker mye på selv.
VL: Ja, og det vil også gjøre at kvinner ikke føler seg så maktesløse. Vi må føle at vi har en stemme! Og at det blir resultater av at man står opp for seg selv, slik som vi gjorde på 70-tallet.
MS: Hva tenkte du den gang – og nå, når du har gått gjennom og klippet sammen materialet – om det kvinnene under seminaret på Arsenal i 1973 fortalte, om hvordan de ble behandlet av samfunnet generelt, deres private og politiske liv, og det de jobbet med?
VL: Jeg tenkte faktisk på det i går, da jeg hørte i salen under filmvisningen at publikum og mange av kvinnene ler, og møter disse erfaringene og replikkene, alle som sitter i salen. Er det ikke rart! Gjenkjennelsen er til stede hos publikum, som jeg ser på som veldig viktig å få med seg.
MS: Ja! Jeg opplevde en enorm latter, og jeg lo mye selv også under filmen, nettopp fordi man kunne kjenne seg igjen i det kvinnene fortalte, om rare opplevelser de hadde hatt som til tider var veldig humoristisk, også i måten det ble fortalt på. Jeg opplever filmen som veldig relevant til tiden vi lever i.
Hvordan var det for deg å gjenoppdage disse opptakene, og jobbe med materialet igjen nå? Du kjente og kjenner mange av disse kvinnene, hvordan var det å returnere til samtalene du hadde med dem?
VL: Det var nesten som en åpenbaring å se opptakene igjen. Jeg ser jo at vi sa disse tingene så tidlig, men at det ikke kunne bli sagt ut på et filmlerret som det kan nå, den gangen. Det gjorde veldig inntrykk på meg. Jeg er så glad for hvor intelligente vi var, og hvor klar vi var for å forandre verden.
MS: Ja, og dere var så kule også!
VL: Ja, altså den suvereniteten. Mange hadde jo nesten ikke nåla i veggen, om man kan si det sånn, at man i det hele tatt hadde råd til å ta en drosje – det kan man jo lure på!
MS: Hvilke problemstillinger fra seminaret er de viktigste også nå, du kan kjenne igjen i dagens samfunn?
VL: Det verdensomspennende. Og det aller viktigste er jo denne tåpelige konkurransen mellom kollegaer innenfor filmbransjen, for eksempel. Gutta prøver å “dukke” jentene slik at de skal følge seg mindreverdige i ulike sammenhenger – som det å beherske filmspråket, beherske det å lage film. Det er ikke så mange år siden en kjent skuespiller i Norge uttalte at jenter må lære seg film først, de må lage små filmer først. Det er mange slike små ydmykelser som jenter blir utsatt for hele tiden. Dette ser du i intervjuene jeg gjorde her i filmen. Og du ser at jenter i salen reagerer på det.
MS: Jeg hørte en kvinne under seminaret i går snakke om å kunne leve et verdig liv, og samtidig jobbe som kunstner og filmskaper. Hvordan kan man leve av å lage film i dag?
VL: Jeg kan ikke løse det, men jeg kan oppfordre de som organiserer, finansierer og produserer film, til å få en felles forståelse av at man må spre pengene på en helt annen måte. Jeg vil takke [Filmforbundets leder] Elisabeth Sjaastad, som har fått ut filmen vår, og som både har evnen og talentet til å arrangere seminarer og viktige samtaler rundt filmpolitikk og mindre filmer. Vi må ha nedrustning, istedenfor opprustning, slik at det går mer penger til kultur, skole, utdanning og kunst – ting det er viktig at det går penger til. Det er alltid det bærekraftige som prioriteres, og det er de svære filmene med store budsjetter. Det er klart det er feil politikk, men det er jo systemer bak det.
MS: Har du noen råd til den neste generasjonen kvinnelige filmskapere, som vil lage filmer om hva som opptar dem, det personlige aspektet?
VL: Man må gå der det brenner! Ellers lager du ikke en god film. Det er det eneste jeg har gjort. Jeg har alltid hatt en politisk bevissthet, helt siden jeg var liten – og det har mye med den tiden jeg har vokst opp i også. I absolutt alt jeg har laget, har jeg gått der det har brent, og der politikerne ikke har ønsket at filmen skulle lages.
MS: Filmen hadde nå sin premierevisning, og vises flere ganger her i Berlin – hvilke tilbakemeldinger har du fått fra kvinnene som har sett den?
VL: At filmen er internasjonal, at den kan vises hvor som helst. Og at filmen også kan mobilisere andre kvinner til å gjøre noe som betyr noe for dem, når de lager film. Man må jo nesten ha en doktorgrad for å søke penger i et byråkrati i dag, så vi må nedskalere det byråkratiske systemet som finnes. Slik at mennesker som lager film, spesielt kvinner og de som ønsker å lage smalere filmer, lettere kan nærme seg finansieringsmuligheter til sine ideer.
MS: Jeg tror du har gjort noe veldig viktig med denne filmen, og jeg håper at den kommer til å bli vist mange, mange steder rundt om i verden.
VL: Ja, det må dere hjelpe meg med! Å få den ut til publikum.
*
Vibeke Løkkebergs The Long Road to the Director’s Chair kommer på kino i Norge senere i år, distribuert av North Film Distribution.