Dancing Dreams er Månedens film på Cinemateket i Oslo, og vises onsdag 16.11 (i Tancred kl. 18.30), Søndag 27.11 (i Lillebil kl. 16.10), tirsdag 29.11 (i Tancred kl. 21.00) og onsdag 30.11 (i Tancred kl. 19.00). Les mer hos Cinemateket.

*

Wim Wenders‘ fantastiske Pina er som en gave både til den nylig avdøde koreografen Pina Bausch selv, til publikum og til 3D-filmen. Den løfter frem Pinas kunst i all sin sanselighet. Og som Eirik skriver i sin artikkel fra Berlinalen, er dette ikke en film med et biografisk eller narrativt tilsnitt. Den lar bilder, musikk, bevegelse og uttrykk fylle salen og tale for seg selv. Det er en film som ikke gir slipp, og som gir lyst til å se mer, til å vite mer til tross for at den i høyeste grad er et fullverdig verk.

Derfor er det gledelig at Cinemateket i Oslo har satt opp Dancing Dreams, en dokumentar som følger oppsetningen av Kontakthof hvor uskolerte tenåringer danser alle rollene. Filmen gir et unikt og menneskelig innblikk både i personen Pina Bausch, hennes dedikasjon til dansen, og i tenåringene selv. Den består av en blanding mellom opptak fra prøver over en lengre periode, og intervjuer. Josephine Ann (Jo Ann) Endicott og Bénédicte Billiet, som selv danset «Kontakthof» i sin ungdom, og som har jobbet med Pina Bausch i en årrekke, skal øve frem forestillingen. Man får være vitne til deres fysiske engasjement i bevegelser og uttrykk, og høre deres kjærlighet til dansen, til stykket og til ungdommene gjennom intervjuene.

Men det som kanskje er aller mest fascinerende, er å følge ungdommene selv. Kontakthof tematiserer møtet mellom mennesker, og rører ved ung usikkerhet og seksualitet. Gjennom å se dem øve og gjennom samtalene, er man virkelig vitne til at noe vokser frem. Man ser lag og forsvarsmurer skrelles sakte av, og de åpner seg mer og mer. Filmskaperne Rainer Hoffmann og Anne Linsel har valgt en nøkternt observerende form, uten å legge synlige føringer i intervjuene. De lar ungdommene komme til orde, og greier på samme måte som Endicott og Billiet å komme tett på, og få dem til å åpne seg.

Etter hvert får vi høre om deres svært ulike bakgrunner. De forteller om familieforhold, om kjærlighet, om hvorfor de ble med på oppsetningen, om forventninger, om frykt og om vennskap. De gir etter hvert også uttrykk for hvordan de fortolker forestillingen, og hvordan deres egne livserfaringer er med på å forme uttrykket på scenen. Deres funderinger og tanker er ektefølte, og det er fascinerende å observere balansen mellom usikkerhet og blottstillelse. Filmskaperne greier åpenbart å bygge tillit som stadig vokser. Og de greier å vise den subtile utviklingen ungdommene gjennomgår.

Pina Bauschs tilstedeværelse er med på å tydeliggjøre dette. Hun dukker opp med jevne mellomrom for å overse prøvene, og for å være med på utvelgelsen av de viktigste rollene. Man kan formelig kjenne nervøsiteten og sommerfuglene ved det første møtet. Etter hvert blir fortroligheten større. Man får på sett og vis bli kjent med Pina gjennom ungdommenes betraktninger, og hun går fra å være litt skremmende til å bli varm, engasjert og menneskelig. Man kan tydelig se hvor intenst hun lever seg inn i det som foregår på scenen. Man skimter et kjærlig, og samtidig nøyaktig blikk.

Opptakene følger oppsetningen hele veien, fra de første gjennomgangene av scener, til selve premieren. Samtidig som fortroligheten og tryggheten hos ungdommene øker, stiger også intensiteten i det som kommer frem på scenen og privat. Ungdommene blir sikrere på seg selv, og det gir også ringvirkninger på skolen og i livet ellers. Samtidig nærmer premieren seg, utvelgelser må gjøres, skuffelser kommer for enkelte, gleder for andre. Og så kommer man til kostymeprøvene. Her har filmskaperne klokt valgt å la Endicott og Billiet komme til orde, vise deres egen nervøsitet rundt oppsetningen og samtidig kjærlig dele sine erfaringer med hvordan det føles å være en ung danser når kostymet skal passe, lyset kommer på og premieredatoen nærmer seg. De har selv stått på scenen og gjort det samme som de purunge danserne skal gjøre for første gang.

Dancing Dreams er en nydelig beretning i seg selv som belyser livet bak scenen, arbeidet som ligger til grunn for en danseoppsetning og ikke minst det å være ung. Den belyser også Pina Bausch som menneske og koreograf. Har man satt pris på Wim Wenders’ Pina, og ønsker å kikke bak sceneteppet, gir denne filmen en utmerket mulighet til det.