Filmfrelst #533: Avatar: The Way of Water

I denne live-episoden av Filmfrelst, fra utestedet Vin Vin i Oslo, deler vi våre reaksjoner på James Camerons kinoaktuelle nye film Avatar: The Way of Water.

Det har gått hele tretten år siden regissør James Cameron – en av filmhistoriens største action-auteurer – introduserte oss for sitt originalskrevne fiksjonsunivers på Pandora, med blockbusteren Avatar (2009). Til tross for at produksjonen ble møtt med solid skepsis, ble filmen historiens mest innbringende på kino.

Så det har nærmest vært nostalgisk å observere at også oppfølgeren Avatar: The Way of Water har blitt møtt med kalde skuldre, og ansett som en kostbar og tvilsom satsing rent kommersielt. For til tross for originalens ubestridelige suksess, har ikke franchisen blitt et populærkulturelt fenomen på linje med Star Wars og Marvel, og mange har spurt seg om det egentlig eksisterer et stort publikum som virkelig gleder seg til oppfølgeren.

James Cameron selv har riktignok tatt situasjonen med knusende ro, og stolt på egne instinkter. Dermed blir det spennende å se hvem som får rett, og panelet vi har samlet til podkastdiskusjon er på ingen måte enige, der førsteinntrykkene spriker fra at Avatar: The Way of Water er en enestående kinobegivenhet til en hvilken som helst release.

Ved mikrofonene sitter Ida Madsen Hestman, Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

Øystein sier:

24. desember 2022, kl. 11:51

Kan hende dere kommer innpå dette lenger inne i podcasten. Hva tror dere om folk som ikke likte eneren så mye, vil de like denne nye? Har hørt om noen som ikke likte eneren likter toeren fordi det er bedre historie og action sekvensene i siste timen er så imponerende (miks av Titanic og T2).

Jeg likte ikke Avatar 1 og prøvde på nytt å se denne i år. Mitt store problem er at jeg ikke blir så imponert over det visuelle og som dere er inne på her blir det for kunstigt og animert. Fjesene til Avatarene blir og litt «uncanny valley» for meg, spesielt munnen deres. De ser litt for menneskelige at det blir rart. Det gjer at jeg ikke bryr meg noe om kjærlighetshistorien så tar opp halve filmen. Alle filmene til Cameron er veldig likt strukturert med veldig mange like aspekter. Avatar og Titanic har mange likhetstrekk men i motsetning til Avatar så er Titanic en av mine favoritt filmer.

Svar
Trond sier:

29. desember 2022, kl. 11:11

En herlig podcast om en herlig film! Dere hadde mye å dekke, så det er fullt forståelig at dere ikke kom inn på det, men jeg har hengt meg litt opp i det med musikken. Selv om filmmusiken i The Way of Water er veldig fin (spesielt i scenene under vann), tar jeg meg i å virkelig savne James Horner.

Framfor noe, så var det nok Horners musikk i den første filmen som gjorde at historien ble så engasjerende og medrivende for meg. Ta f.eks. den scenen der Home tree blir ødelagt i den første filmen: Cameron kan lesse på med alle sine visuelle virkemidler, men det som virkelig fremmer den emosjonelle responsen er Horners ekstremt effektive bruk av sitt klassiske faremotiv (dudududuuu). Først da er tårene umulig å holde tilbake.

Jeg tror kanskje musikken er en del av grunnen til at jeg ikke ble så følelsesmessig engasjert av denne filmen som av den forrige, og at denne filmen dermed ikke helt når opp til eneren i min bok (selv om jeg likte den veldig godt). Tydeligst blir kontrasten de gangene Franglen bruker Horners musikk fra eneren, og det med en gang treffer rett i magen.

Svar
Jon Christoffersen sier:

29. desember 2022, kl. 12:03

Enorm filmopplevelse og herlig podcast! Jeg synes det er veldig bra at dere ikke oppkonstruerer uenigheter for å gjøre samtalene mer interessante. Den linja har dere fulgt trofast lenge og det fungerer bra for samtalene blir mer ekte. Men noen ganger er det jo reell uenighet, og da blir det av og til fantastiske samtaler. Det skjedde her, føler jeg. Forstår på mange måter Ida sine innvendinger. For min del ble særlig temaet om å holde-familien-samlet og hva-det-vil-si-å-være-familiefar løst på en veldig sentimental og slapp måte. MEN for meg gjorde det ingenting. Selve opplevelsen av å være i Pandora, svømme under vann, se hvalene puste osv veide fullstendig opp for svakheter i flate karakterer, noen kjedelige temaer og manus. Egentlig synes jeg også det er veldig kult at det går an å gjøre noe sånt: bare kjøre på noe så inn i helvete. Så stort, så dyrt, så flott. Og det funker! Iallfall for meg. Soleklart terningkast 6 her.

For å legge til noe utover den grundige og suverene dekningen i podcasten, var noe av det som appellerte mest til meg i filmen hvordan den skildrer ungdommelig energi. Jeg har alltid likt hvordan film på gode måter kan få frem «dumheten» men også den fantastiske energien i ungdommelig overmot og svært lemfeldige risikovurderinger. Her er Cameron så god. Jeg har hele tiden lyst til å bli med «gutta» (og jentene) når de skal ut og kødde litt!

Man kan komme inn på masse, naturligvis. Filmen er jo på alle måter så gigantisk. En rolle man kanskje kan problematisere, er den kombinerte fars- og kongerollen til Jake Sully. Han blir liksom så allmektig. Både folkets konge og Pater Familias. For min smak blir jo Jake Sully sin gode makt litt too much. Han kunne godt kjent på mer tvil og møtt flere utfordringer fra både folk og familie.

Når det gjelder dette med hvalfangst og dreping av dyr synes jeg ikke det er noe svakhet i filmen. Drapene på hvalene er jo såpass fulle av lidelse før døden inntreffer at man må kunne ha den mening at dette er uakseptabelt. I Avatar mener jeg urfolkene dreper dyr i det omfang som er nødvendig og så skånsomt de klarer. Om dette er reelt for urfolk flest vet jeg lite om, men dette må likevel være godt innafor hva man kan tillate seg i en film der hele poenget jo er å tegne opp grove (og ja: forenklede) kontraster mellom gode og onde verdier.

Følelsene spiller på lag med Cameron hos meg. Jeg er såpass overveldet og imponert over hvor vakker filmen er og hvor mye energi som rører på seg (som Lars Ole snakker om) at de egentlig mange innvendingene jeg har mot enkeltting i filmen preller av. Det er noe fantastisk over å glede seg så mye til en film, ha så latterlig høye forventninger og deretter sette seg ned på imax og få alt sammen innfridd. Det er jo noe som nesten aldri skjer!

Svar