In the Heart of the Sea bringer fortellingen om «mannen og havet» tilbake til det store lerretet med rå visuell kraft, men uinspirert regi og et rutinepreget manus skaper skjær i sjøen for den potensielt engasjerende fortellingen.
In the Heart of the Sea er basert på Nathaniel Philbricks prisvinnende roman fra 2000 med samme tittel, og forteller om hvalfangstskipet Essex, som endte på havets dyp etter et møte med en gigantisk, illsint spermhval. Denne sanne historien som i sin tid inspirerte Herman Melville da han skrev «Moby-Dick».
Da den første, iøynefallende traileren skyldte i land for litt over et år siden, var det mye som tydet på at In the Heart of the Sea kunne bli en spennende forlengelse av samarbeidet mellom regissør Ron Howard og fotograf Anthony Dod Mantle; det visuelle uttrykket i Formel 1-filmen Rush (2013) løftet den tradisjonelt anlagte biografiske fortellingen til å bli noe uforglemmelig.
Den unge forfatteren Melville (Ben Whishaw) ankommer hjemmet til den aldrende og alkoholiserte Tom Nickerson (Brendan Gleeson), som i sin ungdom tilhørte mannskapet ombord på Essex. Siden den gangen har Nickerson vernet om de mørke erfaringene han gjorde seg til sjøs, ved å dykke dypt ned i Whiskey-flaska. Nickerson forteller historien om Essex, mannskapet og den dødelige spermhvalen til en flittig noterende Melville, og vi får servert iscenesettelsen av den imponerende beretningen via lange tilbakeblikk.
I disse følger vi imidlertid ikke unge Nickerson, men i stedet den staute sjømannen Owen Chase (Chris Hemsworth). Chase har blitt lovet status som kaptein på sitt neste hvalfangstoppdrag, men må ta til takke med å være førstestyrmann, etter at George Pollard (Benjamin Walker) tildeles vervet – ene og alene takket være hans attraktive familienavn.
Dette danner grobunn for en gjenkjennelig og ikke spesielt interessant konflikt mellom førstestyrmann og kaptein (les: arbeiderklassen og borgerskapet.) At Chase har forlatt sin gravide kone og begitt seg ut på havet for å tjene penger til livets opphold, bare understreker filmens konvensjonelle utgangspunkt.
Dod Mantles foto glitrer i gule og grønne toner, og ligner nærmest et digitalisert oljemaleri. Ved enten å la linsen være dekket av vann, svakt ute av fokus eller tilslørt av tåke, kamufleres den omfattende bruken av digitale effekter – som for øvrig må regnes blant de beste vi har sett i 2015. Uttrykksfull lyssetting og et overbevisende produksjonsdesign bidrar ytterligere til et dynamisk samspill mellom det som faktisk er avbildet og alt som er applisert i postproduksjonen; havets råskap og den maleriske fremstillingen av dette, skaper en spektakulær tredimensjonal kinoopplevelse.
Filmens første halvdel, omringet av hav, er et intenst, taktilt møte med hvalfangst og sjømannsliv; en kan nærmest kjenne smaken av saltvann på tunga når de brølende bølgene velter over kameralinsen. I scenene der In the Heart of the Sea setter sin lit til visuell historiefortelling, er den like energisk og medrivende som Rush. De dramatiske situasjonene med vær og hval rommer lite dialog, og preges av bevegelse, kroppsspråk.
Dessverre utgjør sekvensene med storm og hvalfangst bare omlag en tredjedel av filmens totale spilletid. Etter at Essex har forlist, etter angrepet fra spermhvalen, driver mannskapet rundt på det åpne havet, og Howard og Dod Mantle sliter med å utforske denne settingen på en spennende måte (selv om både Chris Hemsworth, Benjamin Walker overbeviser som radmagre skygger av seg selv).
Når robåt-scenene akkompagneres av Nickersons fortellerstemme, som med alvorstung røst sliter med å formidle elendigheten på en overbevisende måte, forsterkes avstanden mellom tilskueren og rollefigurene. Vi har ennå ikke fått muligheten til å komme tett på særlig mange av dem, og det blir vanskelig å engasjere seg emosjonelt – selv når filmen insisterer.
Rammefortellingen, møtet mellom forfatteren Melville og Nickerson, fungerer rett og slett dårlig på film; den bryter opp flyten og distanserer fremfor å gi oss en rikere innsikt i rollefigurenes verden. Dessuten ligner den moralske avslutningen en skje med sur tran.
Om Ron Howard er en sviktende kaptein Pollard ved fortellingens styrbord, sørger dekksgutten Anthony Dod Mantle for å bringe deler av skuta i land. I en tid der Hollywood spyr ut den ene uinspirerte franchise-filmen etter den andre, fremstår det visuelle uttrykket i In the Heart of the Sea såpass inspirert og egenartet at det alene er verdt kinobilletten.