På norske kinoer har det blitt vanlig med såkalte sølvlerret – også kalt sølvduk – til visning av 3D-film. Imidlertid kritiserer både filmarbeidere og kinoaktører disse lerretene for dårlig gjengivelse av 2D-film. Frankrikes filmkommisjon har gått så langt som å kreve at kinoene avslutter bruken av sølvlerret innen 2017.
Her i Norge har imidlertid 45 av landets kinohus tatt i bruk 3D-systemer som krever sølvlerret i noen eller alle saler, ifølge den siste tilgjengelige utrullingsrapporten fra bransjeorganisasjon Film & Kino.
Montages har i lang tid vurdert å undersøke forholdene, for ikke sjelden har vi irritert oss over visningskvaliteten på kinofilm, og sannsynligvis lagt skylden på selve filmen oftere enn hva rettferdig er. Som vi kommer tilbake til nedenfor, har sølvlerretene møtt kritiske røster også her til lands. Dessverre tyder mye på at kinoene velger å vente på utviklingen; på at 3D-systemene de har installert kan gjengi et tilfredsstillende 2D-bilde, fremfor å faktisk tilrettelegge for 2D-filmen.
I utgangspunktet egner sølvlerret seg dårlig til filmvisninger i 2D. De reflekterer mye lys, hvilket er nødvendig ved 3D-projeksjon, men ved 2D-visninger vil denne refleksjonen oppleves ulikt, avhengig av hvor man sitter i kinosalen. Kinomaskinist Geir Friestad ved Filmens Hus i Oslo oppsummerer det slik: «I korte trekk gjør sølvlerret bildene utålelig mørke såfremt ikke man sitter midt i salen, i tillegg til at det forandrer filmens visuelle uttrykk – på sitt verste er det som å trekke et Instagram-filter nedover filmen».
Bildet ser altså mørkere ut på sidene, og stadig mørkere blir det jo lengre man sitter fra midten av salen. Haris Zambarloukos (som står bak fotoet i blant annet Thor og Locke) utdyper hvordan filmenes visuelle uttrykk degraderes i en artikkel på nettsidene til The British Society of Cinematographers: «(…) it creates a halo effect that alters the colors on the borders of the frame. Blacks also look muddy, whites appear a flat gray and colors look washed out».
Selv om man befinner seg i hovedstaden, og dermed har sju kinohus å velge mellom, kan det være et sjansespill å plassere seg på enden av en seterad, ettersom Oslo Kino har installert sølvlerret i 17 av 23 saler. (Se hvilke i oversikten nederst i artikkelen.) Et betydelig antall med tanke på at de fleste kinofilmer fortsatt primært vises i 2D.
Sist gang sølvlerret-problematikken fikk medieoppmerksomhet her til lands var i 2011, da filmfotograf John Andreas Andersen kritiserte systemet i en sak på NRK.no. Han hadde blitt sjokkert over den reduserte bildekvaliteten under en testvisning av Kongen av Bastøy på Colosseum Kino i Oslo. Andersen skrev kort tid senere en hendig innføring i problematikken for NRK, og slo fast at publikum i flere tilfeller ville få en bedre filmopplevelse dersom de holdt seg foran hjemmekinoen.
I den førstnevnte artikkelen uttalte daværende kinosjef Geir Bergkastet at Oslo Kino ville «installere doble lerreter med sølvlerret for 3D- og matt lerret for 2D-film i utvalgte saler». Tre år senere har ikke dette blitt gjort, og det foreligger heller ikke planer om det. Teknisk sjef ved Oslo Kino, Stein Ivar Johansen, opplyser om at utstyret byttes mellom 2D- og 3D-visninger, men da er det imidlertid snakk om linsebytte e.l. Filmene projiseres uansett på tradisjonelle sølvlerret (bortsett fra på Victoria, hvor det finnes en nyere variant), som reflekterer lyset dårlig til en stor del av publikum (se illustrasjon 1 lenger nede i saken). Riktignok er lerretene buet, hvilket forbedrer situasjonen en smule.
Systemet som har blitt valgt på Oslo Kino, RealD, krever sølvlerret. Dette systemet brukes også på de ni kinoene under det som tidligere var Norsk Kinodrift AS (fusjonert med Oslo Kino AS tidligere i år). Ifølge drift- og utviklingsdirektør Therese Nordnes ga RealD etter deres mening den beste kinoopplevelsen, og den nødvendige fleksibilitet til å kunne veksle mellom 2D og 3D. Nordnes forteller at de nyere, «hvitere» sølvlerretene som nå er tilgjengelige sannsynligvis vil bli foretrukket når nye 3D-saler etableres og lerretene i eksisterende 3D-saler må skiftes ut. Hun påpekte dessuten at de bruker utstyr som sørger for god lysmengde: «De fleste av våre kinoer er utstyrt med Sony 4K-projektorer, som i tillegg til krystallklare bilder også gir mer lys på lerretet. I Colosseum 1 ble det på sin side installert Christie Dual-projektorer, som fungerer fantastisk. Det er svært få kinoer i verden som benytter dette systemet, og det ble først og fremst valgt for å gi mer lys.»
Men ikke alle er like positive. Problematikken blitt diskutert gjentatte ganger i Foreningen Norske Filmfotografer (FNF). Leder Tonje Louise Finne gir følgende uttalelse på vegne av foreningen: «FNF skulle ønske filmfotografene ble rådspurt i den hurtige digitaliseringen av norske kinoer. I iveren over en ny generasjon 3D-filmer, ble visning av 2D-film skadelidende. Norske filmfotografer jobber fortsatt med 2D-film som hovedformat. Vi må kunne sikre gode visningsforhold for norsk 2D -film vist på norske kinoer. FNF ønsker at det settes en standard for hva som er påkrevd av kvalitet når man ser en film på kino, og at norske filmfotografer får være med å utvikle den standarden».
Filmfotograf John Christian Rosenlund (Tusen ganger god natt, Den brysomme mannen), som sitter i FNFs tekniske komité, stiller seg bak uttalelsen: «Jeg gjorde selv en test på Klingenberg der jeg tok to stillbilder av lerretet: et fra senter og et fra ytterst høyre. Bildet i midten var OK, bildet på siden var mørkt og det var vanskelig å se skuespillerne. Testen var av en sekvens fra en høylys-dag-scene. Sølvlerret har ødelagt mye av filmopplevelsen på kino for publikum. De vet ikke at bildet ytterst til høyre er feil. De føler bare at noe ikke stemmer og velger tv-stua neste gang», skriver Rosenlund i en e-post.
Sølvlerretene møter også motstand i kinobransjen. Da de overnevnte NRK-artiklene ble publisert, tok kinoene i Bø og Fredrikstad i bruk sosiale medier (her og her, henholdsvis) for å ta avstand fra sølvlerret og gjøre det klart at det fortsatt var vanlige lerret i deres saler. (Disse kinoene bruker 3D-system fra henholdsvis XpanD og Dolby, som ikke krever lerretbytte.) Kinosjef Jørgen Søderberg Jansen ved Fredrikstad Kino understreker overfor Montages at det fortsatt ikke foreligger noen planer om ta i bruk sølvlerret, for selv om de nyeste sølvlerretene er langt bedre enn de tidligere, vil man fortsatt slite med at lyset kastet ujevnt tilbake.
Digitaliseringen av norske kinoer ga nytt liv til 3D på kino, og utbredelsen av sølvlerret kom i kjølvannet av dette. I januar 2010, da digitaliseringsprosessen var i startfasen, anslo Rolv Gjestland, rådgiver for kinodesign og teknikk i Film & Kino, at prisen for dette ville komme på 400- til 700 000 kroner per kino, i tillegg til 150- til 200 000 kroner dersom kinoen ønsket å installere 3D. Kinoenes andel av digitaliseringen er anslått til 30 prosent, mens Film & Kino og Hollywood-studioene tok resten av regningen.
3D-systemene omfattes imidlertid ikke av digitaliseringsordningen, og kinoene har måttet betale for disse i sin helhet. En betydelig del av de medfølgende kostnadene omfatter de uunnværlige 3D-brillene, og hvilket 3D-system man har valgt har mye å si. Ifølge et anslag fra Film & Kino koster brillene fra RealD og MasterImage (som krever sølvlerret) kun 5-10 kroner. Derimot ligger prisen på 100-200 kroner for såkalte aktive briller fra Dolby og XpanD. (XpanD tilbyr også systemer som baserer seg på polarisasjon, og derfor krever sølvlerret – XpanDs polariserte briller ligger trolig i en annen prisklasse.)
I en e-post forklarer Gjestland hvordan brilleprisene har påvirket kinoenes valg av 3D-system: «3D-systemer som ikke baserer seg på polarisasjon (XpanD, Dolby3D m.fl.) kan brukes på alle duktyper, men det må benyttes kostbare briller som lånes ut til publikum. Det vil si at de må deles ut ved inngangen og samles inn etter forestillingen. Før de deles ut på nytt, må de vaskes. Det krever mer bemanning og mer organisering. Noen briller blir i tillegg stjålet eller ødelagt, så store kinoer med mange saler velger derfor oftest 3D basert på (sirkulær-)polarisasjon (RealD, MasterImage, DephtQ m.fl.) og billige briller som publikum kan kjøpe. Men dette krever altså at salen har en duk som ikke opphever polarisasjonen ved refleksjon. Inntil nylig var eneste alternativ å bruke tradisjonelle sølvduker.»
For å oppklare: Når systemet baserer seg på sirkulærpolarisasjon, vil det si at det sender ut lysbølger som sirkler i motsatt retning av hverandre. Kun én av disse bølgene er synlige gjennom hvert brilleglass, men når hjernen kombinerer de to, oppstår den ønskede dybdeeffekten i bildet. Som sagt krever slike systemer et lerret som reflekterer mye lys, siden mye av det blir blokkert av de mørke brilleglassene; omlag halvparten forsvinner fordi lyset må fordeles på høyre og venstre øye. Problemene oppstår altså når lyset reflekteres ujevnt ut til salen. Et buet lerret vil kompensere for noe av denne skjevheten.
Som tidligere nevnt minskes heldigvis problemet med de nyere lerretene, som ifølge Gjestland har en mye bedre spredning av det reflekterte lyset: «RealD var først ut med en duk som de kalte Precision White Screen. Ulempen er at duken bare er tilgjengelig for saler med RealD 3D-system. Harkness (britisk produsent av lerret og annen kinoteknologi, journ. anm) kom like etter med to tilsvarende duker, som gir akseptabelt kompromiss mellom 2D og 3D for saler som benytter 3D basert på polarisasjon.»
Gjestland har ved hjelp av Harkness’ simuleringsapplikasjon utformet de tre illustrasjonene nedenfor, for å vise forskjellen i lysspredning ved bruk av ulike typer lerret: «Spredningen oppgis ofte som «halveringsvinkelen», som angir vinkelen fra aksen til der det reflekterte lyset er halvert i styrke. Illustrasjonene, for ulike duktyper på et flatt lerret, viser plasser med 50-100% av senter luminans (hvor mye lys som reflekteres, journ. anm) som blått, område med 40-50% som lyseblått og under 40% som rødt.» (Bildetekstene er skrevet av Gjestland.)
Man må gå ut ifra at enhver kino forsøker å sette opp 2D-visningene i de salene som er best tilrettelagt for det. Men når nesten tre fjerdedeler av salene er tilrettelagt for 3D, mens kun én fjerdedel av filmene vises i 3D (disse vises stort sett også i 2D), er det et regnestykke som ikke går opp. I skrivende stund er dette tilfellet hos Oslo Kino. (Situasjonen varierer utvilsomt fra sted til sted. Hos mindre kinoer utgjør 3D-blockbusterne trolig en større prosent av filmutvalget, men samtidig vil disse kinoene ha færre saler å fordele filmene på. Det vil imidlertid variere hvor mange saler disse har installert sølvlerret i.)
Som det kinoselskapet som til enhver tid tilbyr det største filmutvalget og betjener den største publikumsgruppen her til lands, er det naturlig å bruke Oslo Kino som eksempel. Selv om man er velsignet med et godt filmtilbud i hovedstaden, er det sørgelig at en så stor andel av visningene skjemmes; det er et paradoks at 3D, som jo er ment å forsterke kinoopplevelsen, samtidig bidrar til å forringe en betydelig del av visningene.
Man kan ha forståelse for de økonomiske hensyn som måtte ligge til grunn for investeringen i et billig 3D-system og prioriteringen av 3D-filmer – som stort sett er store produksjoner med bred publikumsappell og formodentlig de mest innbringende for kinoen – men at dette skal gå på bekostning av et stort antall 2D-visninger er fryktelig skuffende. Selv om 3D er i anmarsj, er det ingenting som tyder på at 2D-film vil avgå med døden i nærmeste fremtid, så en slik ensidig prioritering av 3D-formatet fremstår særdeles kortsiktig.
Forhåpentligvis vil den tekniske utviklingen forbedre situasjonen etter hvert, men inntil videre er vi i en fase der 2D-filmen gis stemoderlig behandling.
*
