Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Alain Resnais’ I fjor i Marienbad (1961) vises fra og med onsdag 21. august – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Det burde ha vært på denne reisen at bildet skilte seg ut, at det ble revet ut av helheten. Det kunne ha eksistert, bildet kunne ha blitt tatt, som ethvert annet bilde, et annet sted, under andre omstendigheter. Men det ble ikke tatt. (…) Det er grunnen til at dette bildet ikke eksisterer, at det ikke kunne vært annerledes. Det ble utelatt. Det ble glemt. Det ble ikke skilt ut, ikke revet ut av helheten. Det er denne mangelen på å bli tatt som er dets styrke, at det representerer et absolutt som det selv har vært skaperen av.
– fra Elskeren (1984) av Marguerite Duras
Dette sitatet fra Duras’ modernistiske roman forteller om en virkelighet der ingen enes om et øyeblikks tyngde, der en bestemt begivenhet kan ha formet én persons liv og gått inn i glemselen hos andre. Kanskje kan dette graves opp fra lagene av ubevisste minner, fra sinnets nederste jordsmonn, men da må noe lokke det frem: en beskrivelse, en gjenstand, et bilde.
I Alain Resnais‘ sagnomsuste og pustberøvende vakre film I fjor i Marienbad (1961) forsøker fortelleren å gjenskape bilder som aldri ble tatt – øyeblikkene han minnes, men som hans elskede ser ut til å ha glemt. Han har bare ett fotografi av henne som ”bevis”, og kvinnen mener det kan ha blitt tatt av hvem som helst. Derfor må han igangsette en erindringsprosess i henne.
Vi forholder oss til tre rollefigurer: A (Delphine Seyrig), en vakker kvinne; X (Giorgio Albertazzi), som er filmens forteller og som insisterer på at han og A møttes for et år siden og avtalte å møtes igjen på samme sted i år; og M (Sascha Pitoëff), som enten er As elsker eller ektemann. Filmen er fortalt av X, som besøker hotellet i Marienbad, Frederiksbad eller Karlstadt (dette husker han uklart, og for ham er det betydningsløst).
Han er her for å møte A og vekke opp minnene fra forrige år, for så å ta henne med seg vekk fra slottet og hagen, som han mener de avtalte. A fornekter historiene hans, men jo flere minner han serverer henne, desto mer klarer hun å erindre. Underbevisstheten innhenter henne, og til slutt må hun velge å bryte med M for å forlate slottet og dets symmetriske hage med X. Han konstruerer en fortelling, og som tilskuere kan vi ikke stole på at hans versjon er den riktige.
Han betviler den også selv og endrer på beskrivelser og hendelser underveis. Men til slutt overbeviser han altså A (og oss), og kan vandre ut av den barokke slottshagen med sin elskede: «Along these stone paths and amidst these statues, where you were already losing your way for ever in the still night, alone with me.» Endelig har hun brutt seg ut av formene som lenge har rammet henne inn som et stillbilde – igjen kan hun bevege seg.
*
I fjor i Marienbad stiller eksistensielle spørsmål gjennom selve formspråket og fortellerstilen, og fanger modernitetens tilstand bedre enn noen annen film. Omgivelsene representerer en annen tid («this building that belongs to the past») og vi isoleres fra utenomverdenen, fra samfunnet. Allerede under fortekstene tydeliggjøres denne flukten: Med sin pompøse, lystige symfonimusikk minner anslaget mest av alt om en klassisk Hollywood-produksjon, en dekadent fantasi. Idet tittelen står skrevet over lerretet snur lydsporet tvert om, med hjemsøkende orgeltoner og en hviskende voice-over. Den første kaminnstillingen viser et tak med vakker utsmykning, som kameraet ser opp mot i lange kjøringer. Fortellerstemmen blir fremtredende og kommenterer bildet, som viser seg å representere hans perseptuelt subjektive synsvinkel.
Fortelleren lever og beveger seg med filmen. I fjor i Marienbad er en reise i fortellerens minnegalleri: X blar frem mentale bilder, forkaster dem om han ikke synes passer inn. Filmen følger en bevissthetsstrøm, flyter ut i lange tanke- og assosiasjonsrekker, uten kausale forbindelser til verden.
Når X beveger seg gjennom hotellgangene og nøysomt studerer og kommenterer omgivelsene rundt seg, understreker Alain Resnais og manusforfatter Alain Robbe-Grillet at dette er en reise der fortelleren er i bevegelse for å søke etter et minne som kanskje ligger skjult i et maleri, en tapet, en statue, i et værelse eller i en bestemt situasjon:
And once again I made my way through theese corridors, through these same deserted rooms (…) making my way at random in the labyrinth around me (…) And once again everything was empty and deserted in this huge hotel.
Denne replikken gjentar X sin voice-over ved flere anledninger, med små variasjoner. Ordene akkompagnerer lange kamerakjøringer og panoreringer gjennom hotellets ganger og salonger – i det ene øyeblikket kan rommene yre av liv, i det andre være helt forlatte, som i et spøkelsesslott. X oppdager A i en av salongene. Hun sitter i en stol, i en frosset stilling. Han nærmer seg bakfra og begynner å tiltale henne – for første gang forteller han A at hun ikke har forandret seg, at hun er eksakt slik han husker henne. Når kameraet kommer tett på ansiktet hennes beveger hun øynene og våkner til live.
Er dette i nåtid, altså «i år», eller er det X sin fantasi der han modellerer A slik han ønsker å huske henne? Kanskje oppstår et skifte mellom fortid og nåtid idet hun beveger på seg – at forestillingen brytes og settes opp mot et her og nå, hvor A «hardly seem to remember me.» (altså X).
X forteller om situasjoner og forankrer dem til objekter rundt dem. Et godt eksempel er den første av flere sekvenser med X og A ved siden av en statue, foran et steingjerde, en slags balkong, med utsikt over slottshagen. Her husker han at de møttes, og han nærmest instruerer A foran gjerdet, anvender omgivelsene for å konkretisere minnet. Så begynner øyeblikket å leve, og vi får se erindringen fra «i fjor», fra en tredje persons erindringsperspektiv.
*
I fjor i Marienbad veksler dynamisk mellom ulike synsvinkler, og på denne måten hevder filmen aldri å være fasit; den indre og vesentligste virkeligheten romme flere svar enn en «objektiv» gjengivelse av virkeligheten, som modernismen nettopp har mistet troen på. Hvorfor dette behovet for en ny realisme, et modernistisk alternativ? Modernistene mente at det er kunstens oppgave å gjenopprette en autentisk, dyp opplevelse av virkeligheten, og modernistiske kunstverk søker ofte tilbake til noe som har gått tapt – noe menneskeheten har mistet på veien mot det nye samfunnet.
Dette gir modernismen en nostalgifaktor som eksplisitt kommer til uttrykk i I fjor Marienbad. På den ene siden er den barokke estetikken en bevisst romantisk ramme, for minnet om kjærligheten som oppstod – og oppstår – mellom X og A, og slottets lukkede form er en motsats til et samfunn der menneskene stadig utsettes for flere valg – så mange at de til slutt blir fremmedgjorte og ”hjemløse”.
På den andre siden kritiserer filmen denne rammens rigiditet – hvordan den skaper en atmosfære «from which there is no escape», som bedøver sine beboere og gjør dem til statuer: «Conversations took place in a vacuum, as if the words meant nothing. (…) The same conversations, the same missing voices. (…) It was a place of rest.»
For X er det som om slottet har sovnet siden sist, og han har kommet for å vekke sin Tornerose. Vaktene står som forsteinet i de endeløse korridorene, som statuene ved siden av dem. Etter filmens første sekvens (av mange) der X vandrer gjennom hotellets endeløse korridorer, går bildet i sort. Kameraet tilter nedover og viser en rekke par som sitter tilbakelent i en stor sal. De er tilskuere til en forestilling som utspiller seg på en teaterscene. Skuespillerinnen står i en stivnet positur på scenen. Kameraet avslører en mann ved siden av henne, som forteller:
This hope no longer has a purpose. The fear of loosing such a suffocating bond is over. This story is already over. In a few seconds it will freeze forever. Into a marble past, like these statues worked in stone. Like this very hotel, filled with emptyness, these static silent characters long since dead standing guard in the corridors as I made my way towards you.
Mannen forsøker å riste liv i kvinnen, rive henne ut av et dødt liv befolket av spøkelser – en tydelig parallell til hotellet teaterforestillingen utspiller seg på (og historien mellom X og A). X sitt mål er å få A til å minnes deres romanse, og deretter forlate slottet sammen med henne for så å aldri vende tilbake. At det som foregår på scenen speiler forsamlingen i salen understrekes når de etter forestillingen setter seg fast i seg selv, blir fotografier. Kameraet panorerer forbi de oppstilte tablåene, som plutselig blir levende igjen, og så fryst – igjen. M, som kanskje er A sin mann eller elsker, står vakt utenfor teatersalen, som om han sørger for at ingenting unnslipper slottets form, at ingen flykter fra den evige forestillingen.
Modernismen søker tilbake til kjærligheten. For å finne X’ opprinnelige, autentiske følelser må Resnais skape en alternativ virkelighet, utenfor tid og rom. I fjor i Marienbad handler om å organisere – og potensielt hengi seg til – en fortelling, og som tilskuere blir vi aktive medskapere. Filmen understreker at vi aldri kan stole på X, for eksempel når han beskriver en episode for A og de to ser på værelset der minnet utspiller seg, som om det var en filmscene. Når A strekker seg mot en åpen dør, protesterer X: «The door was closed. No! The door was closed!». Når minnet ikke tjener historien han ønsker å fortelle, viskes det ut.
*
I fjor i Marienbad kommenterer fortellingens retoriske makt og bedragerske vesen, samtidig som Resnais bruker fremmedgjøringsteknikker for å opprettholde avstand mellom film og publikum. Den er ambivalent på en utpreget modernistisk måte, men er relativt tydelig på at mennesker bør gå i dialog med nåtiden, som flyter, snarere enn å låse seg til noe som er tilbakelagt. Mental og fysisk isolasjon bedøver sansene, og slik går kjærligheten tapt.
I filmens siste scene venter X på A i marmortrappen utenfor teatersalen. Hun har fått valget mellom å bli innenfor slottets murer, eller bli med ham ut av labyrinten, og velger det siste. M kommer for å møte A i trappen, men er for sent ute. Natten har dekket den barokke bygningen i sort. Fortelleren avslutter:
The grounds of the hotel were symmetrically arranged, without trees or flowers, or plants of any kind. The gravel, the stone and the marble were spread in strict array in unmysterious shapes. At first sight, it seemed impossible to lose your way. At first sight… Along these stone paths and amidst these statues, where you were already losing your way for ever in the still night, alone with me.