UMEÅ4ever (2011)

Øl. Pølse. Fotball. Pupper. Whisky. Vennskap mellom menn.

Det er vanskelig å vite om man skal ta UMEÅ4ever på alvor. Selvsagt skal man først og fremst ta komedien humoristisk. Men mange ganger i løpet av filmen tok jeg meg i å tenke, hva er dette for noe? Ja, –  hva er dette? Først og fremst trenger spørsmålet «hvorfor?» seg på. Spørsmålet skyldes at forhåndsomtalen av filmen så sterkt har tematisert hvor viktig det har vært for regissør Geir Greni å lage denne filmen. Regissøren har blitt et av de fremste eksemplene på mennene som lage film, og som gjør det for egne penger dersom ingen andre vil finansiere drømmene deres. Jeg forstår ikke hvorfor drømmen om denne filmen ble så sterk for Greni, men jeg vil prøve å anvende forvirringen til å forsøke å forstå filmen.

UMEÅ4ever er underlig og ordinær på en og samme tid. Den er ordinær fordi dette er den fortellingen jeg mener jeg har sett oftest de siste årene, både i amerikansk og norsk film. Fortellingen om unge menns leting etter egen identitet, sin sanne maskulinitet i dette tilfelle. Filmens handlingstråd er en reise, tilsynelatende bakover, hvor hovedpersonen Stian (Sondre Krogtoft Larsen) i frustrasjon over bruddet med samboeren bestemmer seg for å lete opp feriefantasien fra tidlig tenåringstid: jenta han møtte på taekwondo-leir i Umeå. Med på veien har han barndomskompisen Anders (Vegard Hoel).

Etter rekken av norske filmer om unge menn på vei ut i voksenlivet (som Reprise, Uno, Buddy og flere) – hvorfor enda en norsk film om umodne norske menn? Etter en lang rekke amerikanske romantiske komedier, såkalte bromances, som egentlig handler om vennskap mellom menn (som I Love You Man, The Hangover, Superbad), hvorfor en norsk avart av det samme? Er det fordi dette er den formen for romantikk menn kan relatere seg til ? (jfr. den morsomme twittermeldingen fra SteinRLarssen sist uke: «Herregud. Skulle leie bromance. Endte med romance. Skyt meg i øyet»

UMEÅ4ever tilfører noe nytt i denne sammenhengen. Kanskje særlig gjennom det nostalgisk romantiske tilbakeblikket på ungdomsforelsken, som til dels er fint gjort, men som vi også har sett mange ganger før,  da i ungdomsfilmen. Det er også nytt at menn som ikke vokser opp blir eldre og eldre – Stian er hele 31 år. Og den har sine komiske øyeblikk. Og den har noen fine øyeblikk. Selv om vi har skjønt hemmeligheten vennen har forsøkt å skjule for lenge siden, blir møtet med kvinnen som var ungdomsforelskelsen fylt av en spenning. Ikke minst på grunn av den fine framstillingen unge og talentfulle Andreas Jörgensen gir som hennes sønn. Men UMEÅ4ever forblir ordinær fordi den ikke har et sterkt filmatisk særpreg. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerer godt, både fortellermessig og stilmessig, men bildene og musikken er ikke sterke nok til å bære den litt enkle fortellingen fram til noe betydelig.

Grenis film er underlig fordi den forsøker å treffe dette vanskelige punktet mellom komedie og karikatur, noe ekte og ektefølt. Slik treffer den en annen norsk trend, en film mellom alvor og moro som vi ikke helt vet hvor vi har, som Sykt Lykkelig og tv-seriene Koselig med peis og Dag. Vi vet ikke helt vet hva vi skal føle, mellom melankoli og komikk. Når man ikke treffer dette punktet opplever vi at karakterene er i hver sin film, eller hvert sitt univers. Mens kjæresten Stine er en parodi på en parodi på et hysterisk kvinnemenneske, og kompisen Anders er en type (slik en komediekarakter kan være), synes Stian å være tenkt som et virkelig menneske. Men ikke nok menneske til at jeg får følelser for ham.

I mitt barndomshjem hang en liten hustavle, kjøpt på et tidspunkt av en tante bosatt i Sverige. Hver gang jeg skulle ta på meg skoene for å gå ut i verden så jeg på denne tavlen: «Alla andre tänker på sig, det är bara jag som tänker på mig». For meg ble den en liten humoristisk påminning om egoismen som fyller de fleste. Når Stian tidlig i filmen forlater foreldre og sin beste venn i frustrasjon med replikken «Jeg har akkurat oppdaget at den eneste som bryr seg om meg er meg selv» vet jeg ikke om jeg skal ta dette som en humoristisk kritikk av en selvopptatt mann. Vil filmen at jeg skal synes synd på Stian, eller skal jeg le litt av den forbikjørte myke mannen? Er det meningen at man skal ta dette seriøst? En verden der mor står på kjøkkenet og svir koteletter og hvor menn kjøper prostituerte til sine venner så de skal få ting ut av systemet?

Hvordan skal jeg ta det når den sexy haikeren, etter å ha spandert vodka på sjåføren, understreker hvordan det er hun som er den farlige ved å blotte brystet og ta seg selv på brystvorten? Hva er dette? Skal vi le av en maskulinitet som er så enkel og lettlurt? Jeg lo ikke, jeg satt litt hoderystende og lyttet til mennenes rop i skogen når haikeren farer langs landeveien i Berlingoen. Når jeg ikke vet er det også fordi denne kvinnen, i likhet med en stor sterk elgokse i soloppgang, plutselig dukker opp fra intet og bryter seg inn i det hovedsakelig realistiske universet som handlingen utspiller seg i.

Når Stian mistenker Stine for å være utro er det med replikker over middagsbordet som «For mye løk for deg? Sånne som deg skal ha flere løk. Én løk burde være nok!» Når Stine vil ha Stian tilbake er det med replikker som: «Jeg kan klø deg på ryggen på kvelden og til og med gjøre den andre tingen som du liker så godt». Apropos klø, dette er en film som har moro med kjønnssykdommer. Og selvmord. Jeg lo ikke av de mest merkelige replikkene, jeg stirret vantro mot lerretet og lurte på om jeg hadde hørt rett. Og jeg lurte på om filmen egentlig omfavner den såkalte retro-maskuliniteten, som vi finner i programmer som Manshow, og som kan forklare samtidens sterke interesse for menn som Lars Monsen (et fenomen den norske maskulinitetsforskeren Fredrik Langeland i skrivende stund forsker på). En maskulinitet der menn får være menn og drikke øl, se fotball og ikke tenke så mye på noe som er mer alvorlig enn det.

For når filmen slutter med at Stian tilsynelatende får haik med den mystiske sexy kvinnen, så er det nettopp fordi han har lært og derfor ikke lenger lar seg hundse med, verken av damer eller kompiser. Og så er det denne kompisen da – Anders, som han er glad i, selv om han som Stian formulerer det: «Så du hjalp meg ved å pule dama mi?» Faktisk er det slik at Anders konsekvent puler de damene Stian vil ha. Til å være en film som kretser så mye om dette temaet er det forøvrig underlig lite puling å se. De favntakene vi er vitne til er mellom menn.

I en av filmens mest tidstypiske og fine scener blir oppgjøret mellom mennene mer en dans enn en slåsskamp. For det er mellom mennene de sterke følelsene ligger. Det er også typisk at disse mennene gråter – og ikke bare når de skjærer løk. Dette er de gråtende menns tid, i alle fall innen kunsten. Og i filmen, et fenomen som for tiden undersøkes av min danske kunsthistorikerkollega Ulla Angkjær Jørgensen.

UMEÅ4ever treffer på mange måter ting i tiden. Bare synd den ikke treffer bedre som film.