Fordi Mari Storsteins Min første kjærlighet både er en film om å være forelska, og om å ha en funksjonsnedsettelse, har den blitt både søt og sint. Den treffer godt på tårer, innlevelse og empati, om enn kanskje litt mindre på knyttnever og kamp.

«Som film er Ingvild H. Rishøis historie langt mindre komplisert fortalt, den har ikke romanens sprang i tid, men er kronologisk og konsis, og egner seg derfor bedre for barn og unge.»

Joachim Triers filmer kretser alltid rundt det vi bærer med oss – minnene, relasjonene og stedene som former våre liv. Affeksjonsverdi er hans mest stillferdige og samtidig mest gjennomtrengende undersøkelse av hvordan fortidens spor fortsetter å virke i nåtiden. [2]

Med Den stygge stesøsteren bidrar debutant Emilie Blichfeldt til å fylle et gapende hull i norsk samtidsfilm, og filmen tar et morsomt og groteskt oppgjør med Askepotter og prinsesser som ideal. [1]

Elskling er en vakker og klok film om hvor vanskelig det kan være både å få og å gi kjærlighet.

Det er ikke som historieformidling Konvoi utmerker seg, men som et kammerspill om makt, dilemmaer og vanskelige valg.

Franciska Eliasssens Den siste våren er en enestående og oppsiktsvekkende norsk regidebut, og den definitive økokritiske filmen her til lands. [1]

Kampen om Narvik er en kompakt og solid fortelling om krigen i nord, som kanskje nettopp fordi man har valgt å følge kjente konvensjoner for melodrama og dramatiske krigsscener, når bredt ut.

Denne historien går nesten ikke an å fortelle med ord. Men det går med film, når det blir gjort som her.

«Bildene, lydene, følelsene i Verdens verste menneske sitter i hode og kropp, og blir med meg videre, ikke bare som en favoritt blant Joachim Triers filmer, men som en favorittfilm.» [8]

«Til å være så skrekkelig, er ikke De uskyldige entydig svart, for en film med så mye vakkert lys blir aldri helt mørk.» [6]

«Generasjon Utøya formidler at terrorisme er politikk. Takket være eminent håndverk og respekt for de involverte formidler filmskaperne fortellingen om 22. juli og å leve et politisk liv videre, på en måte som er både berørende og usentimental.»

Den største forbrytelsen gir menneskene bak tallene navn og ansikter. Filmen er nærværende og viktig, samtidig som den hviler på konvensjoner for hvordan andre verdenskrig og Holocaust fremstilles.

Fagmiljøet hos NTNU ser, i likhet med store deler av filmbransjen, med stor bekymring på hva NFI sine kutt til formidling vil bety for norsk filmkultur i en på samme tid sterk og sårbar fase. [1]

«Når French og Moland er på flukt i jungelen møter de en mann som bare står der, stum og stille. Som var han bare en eksotisk kulisse i den hvite manns fortelling.»

«Hva har formet vår forståelse av 22. juli, av hva det var som skjedde, hvordan det var, og hva terrorhendelsene har betydd for oss og landet vårt?» [1]

«Det er virkelig på tide at blikket rettes mot disse jentene, uten at det er for å se etter ting å mislike eller ting de skal å skamme seg over.»

«Samtidig som Fra balkongen handler om Ole Giæver og livet hans, handler den ikke bare om hvor og hvordan han lever dette livet (på Bjølsen, i Oslo, i Norge), men også om det perspektivet vi (alle) ser verden fra.»

«Pyromanen er en thriller om utenforskap, som ved hjelp av tilbakeblikk på en annen tid, synliggjør ting i vår egen samtid. Den kan oppleves som en suggererende sjangerfilm, men stikker også dypere.»

Hva er, eller gir, et godt bilde av et menneske? Joachim Triers engelskspråklige film Louder Than Bombs er en svært subtil utforskning av dette spørsmålet, både i konkret og metaforisk forstand.

«Kvinner i for store herreskjorter ser med lekent blikk på forskjellen mellom filmmediets klisjéfylte bilder av kvinner og kjærlighet, men også med litt alvor på den eksistensielle utfordringen det er å finne seg selv.»

«Mot naturen tilstreber å gi et ufiltrert bilde av indre liv og uro, og å vise fram den vi er, på den innsiden som de andre ikke ser. Det man tenker når man tenker sitt, er ikke kloke tanker, det er kleine tanker og tomme tanker.»

Søvngjengeren forteller oss mer om våre egne relasjoner til bakgrunn, kropp og identitet enn den litt forenklede gåten kan gi inntrykk av. [3]

«Detektiv Downs er ikke fantastisk, men den er fin, og det er fantastisk fint at norske filmskapere dytter på hvordan vi lager film, flytter grenser for hva vi kan le av, og endrer blikket vi ser oss selv og andre med.»

«Inn i mørket går ikke dypt inn i det mørket som omslutter karakterene, den oppleves mer som intens og ubehagelig, enn tragisk og skjellsettende.» [5]

Når så du sist en komedie om en mann som ble pensjonist? Alexander Payne viste oss en ny side av Jack Nicholson i sin tredje film.

UMEÅ4ever treffer på mange måter ting i tiden. Bare synd den ikke treffer bedre som film. [16]