I et intervju om bakgrunnen for Jahn Teigens romantiske popklassiker Min første kjærlighet (1979) forteller tekstforfatter Kim Bård Hansen (Herodes Falsk) at ideen bak var like enkel som låten selv: Alle har vært forelska en gang, derfor vil alle kunne kjenne seg igjen. Sånn er det også med Mari Storsteins film Min første kjærlighet.
Det er smått genialt å fortelle historien om 19-årige Ella (Marie Flaatten) gjennom en forelskelse. Vi kan «alle» kjenne igjen spenningen i våre følelser når vi er forelsket, forventningene forbundet med å flytte hjemmefra for første gang, og opplevelsen av å være fri og bestemme over eget liv. Som en bifigur i filmen sier om det å flytte hjemmefra: «Jeg husker at jeg hadde en følelse av at nå er alt mulig». Men for Ella er ikke alt mulig, hun sitter nemlig i rullestol.
De fleste av oss som bor i vårt privilegerte land kan bestemme selv om vi vil studere. De fleste av oss tar selv beslutningen om når vi skal legge oss, og har selvbestemmelse når det kommer til andre hverdagslige gjøremål, som når vi skal dusje og hva vi skal spise. Fordi filmen først skaper identifikasjon gjennom et knippe vanlige situasjoner vi kan kjenne oss igjen i, merker vi også de mer uvanlige erfaringene og urettferdighetene som møter Ella med vår egen kropp. Bruken av en forelskelse som narrativ døråpner, og valget av fiksjon som fortellerform åpner for en type engasjement og empati som filmens viktige tematikk fortjener.
Min første kjærlighet følger den energiske og optimistiske Ella idet hun skal flytte hjemmefra for første gang for å studere på Lillehammer. På gården der hun har vokst opp med familien har hun tilgang på BPA (Brukerstyrt personlig assistanse), som gjør at hun får hjelp på egne premisser der hun er. Men når hun søker om den samme hjelpen fra kommunen på studiestedet får hun avslag, og blir henvist til å bo på institusjon. Filmen tegner et positivt bilde av BPA som en viktig og velfungerende ordning, og gir oss deretter en kald – men høyst realistisk – skildring av konsekvensene når BPA kan fratas brukeren fra den ene dagen til den andre. Og ikke minst drøfter filmen hvordan institusjonslivet setter store begrensninger for både studenttilværelsen og kjærlighetslivet til Ella.
Søt og sint
Mari Storsteins spillefilmdebut er, som det heter i forteksten, basert på virkelige hendelser, og når man vet at Storstein selv har studert ved TV-skolen på Lillehammer er det nærliggende å tenke at Min første kjærlighet er basert på personlige erfaringer. Manuset er skrevet av regissøren sammen med Tomas Myklebost, som i likhet med filmens klipper (Anna Løvlund) og produksjonsdesigner (Brynhild Dagslott) også har bakgrunn fra ulike studier ved det som nå heter Universitetet i Innlandet (der også Den norske filmskolen inngår). Uansett hvor tett fortellingen rent faktisk ligger på det biografiske er det lenge mellom hver gang jeg ser en fiksjonsfilm som oppleves som så nær virkeligheten og så genuint autentisk.
Filmene til danske Frelle Petersen, særlig den fantastiske Hjem kjære hjem (2025), slår meg som en naturlig sammenligning, både når det gjelder autentisitet, tematikk og systemkritikk. Mens Petersen gjorde research ved selv å jobbe som hjemmehjelp for å kunne framstille utfordringene i omsorgsyrket mest mulig ekte, har Storstein årelang empiri fra den andre siden, som rullestolbruker med håndfast erfaring med offentlige tjenester for folk med funksjonsnedsettelse. Petersen rekrutterte omsorgsarbeidere (og virkelige hjelpetrengende) til å spille i sin film, mens Storstein har rekruttert «funkiser» inn i rollebesetningen, et viktig og virkelig velfungerende valg.
Fordi Min første kjærlighet både er en film om å være forelska, og om å ha en funksjonsnedsettelse, har den blitt både søt og sint. Når man leser filmens synopsis ser den ut som en film man kan bruke for å skolere politikere og helsearbeidere i hvordan livet kan se ut fra rullestolperspektiv. Eller også for ansatte på universiteter som skal tilrettelegge studier for studenter med ulike utfordringer. Det er en pedagogisk film, men den har også andre kvaliteter.
Når jeg sier at filmen er søt er det fordi fortellingen om Ella som møter den gitarspillende Oliver (Niels Skåber) den første dagen i fadderuka oppleves som litt ungdommelig naiv, helt på linje med det Jahn Teigen synger:
«Det skjer en gang, i alles liv/ Du blir forelska og naiv/ Alt du ser, er kun din venn/ Sånt hender ikke lett igjen/Alt jeg husker er spenninga/ Og følelsen som den ga»
Men først og fremst fordi Marie Flaatten er utrolig søt i sin debutrolle som Ella. Hun framstår akkurat slik broren Axel (Haakon Johannes Kjølberg Hauge) beskriver henne, som smart og selvstendig, og med et nysgjerrig, optimistisk blikk og et underfundig smil som er utrolig smittende. At hun nylig ble nominert til en Amanda som årets nykommer er ikke overraskende, men fortjent.
Når jeg opplever filmen som sint er det fordi den effektivt avkler hvordan det byråkratiske systemet bokstavelig talt putter mennesker i bokser og rangerer menneskelige behov ved hjelp av tidtaking og «standardskjemaer» som «man bare må igjennom», som saksbehandleren spilt av Silje Storstein (regissørens søster) formulerer det i en av filmens mest invaderende og ubehagelige scener.
Byråkratiet visualiseres i filmen som en kald og grå vegg. Etter at Ella får avslag på søknaden om BPA drar hun og foreldrene (Jan Gunnar Røise og Silje Breivik) fra Vang til Lillehammer for å prøve å omgjøre vedtaket. Jeg må innrømme at jeg først tenkte at filmskaperne (foto er også ved Tomas Myklebost) overdrev framstillingen av et menneskefiendtlig byråkrati med valget av etableringsbilde her, men sånn ser faktisk Rådhuset på Lillehammer ut.
Innenfor kommunehusets vegger, illustrerende nok en gang også med gardinene trukket for, møter familien en grå menneskelig vegg som det er umulig å trenge gjennom.
I møte med saksbehandlerne blir familien gjentatte ganger satt på den andre siden av bordet fra der makta sitter. Dette grepet fungerer godt, familien framstilles som en enhet som står sammen gjennom det meste av filmen, men i den ene av disse scenene brytes denne enheten opp.
En sedvanlig god Røise bygger gradvis opp et undertrykt sinne i møte med kommunens tildelingssjef (Selome Emnetu), hvis «forventningsavklaring» fremstår som ufølsom og uten forståelse, idet hun sammenligner Ellas situasjon med sine egne bekymringer knyttet til høye strømutgifter. Moren tar til tårene over tanken på en tenåringsdatter som legges klokken 21, så latterlig tidlig at fadderukefestene ikke engang har startet for kvelden.
Ella selv blir her derimot tildelt en stum og passiv rolle, også av foreldrene. Den opprivende samtalen utspiller seg til alt overmål foran en plakat fra Lillehammer OL (1994) som viser maskotene Håkon og Kristin i fri utfoldelse og lek. Her er det lett å identifisere seg med farens sinne.
Sterkest blir filmens systemkritikk imidlertid fordi Ella opplever og slik forstår at den typen begrensninger samfunnet setter på hennes liv, ikke bare rammer henne.
Mangfold på ekte
Min første kjærlighet er en tradisjonelt fortalt romantisk coming-of-age-fortelling, uten store, overraskende filmspråklige grep, men den flyter fint med visuelle og auditive valg som passer den godt. Musikken til Ingeborg Marie Mohn framstår som myk og omsorgsfull, som om den holder kjærlig rundt Ella, slik broren gjør når søsteren må vende hjem igjen, fordi hun ikke kan kombinere institusjonsliv og studenttilværelsen. Passende nok er Anna Lilles versjon av Min første kjærlighet (som ligger over ettertekstene) skjør og neddempet, slik filmens vare sexscene også er. Selv studentenes drikkekultur framstilles i et forsiktig, nesten barnevennlig lys.
Kontrastene er imidlertid store mellom de lyse bildene og den lekne rytmen ved filmens start – når verden ennå ser åpen ut – og den bokstavelig talt mørke tunnelen Ella sendes inn i når hun må gi opp de første studiene og den første forelskelsen.
I jente-møter-gutt-fortellinger skal kjærestene tradisjonen tro møte hindringer, men i Min første kjærlighet er det samfunnets hindringer som legges ved de forelskedes føtter – ganske annerledes enn hva vi er vant med å se. Når Ella reiser hjemmefra er det med tanker om at hun skal ut i den åpne verden og oppleve og lære nye ting, og utforske sin egen identitet. Slik leder både filmens tittel og filmens første del også publikum til å tenke at vi skal være med på en reise som først og fremst handler om forelskelse, kjærlighet og seksualitet. Men for Ella er det også en moralsk og politisk oppvåkning, hun har hatt tunnelsyn, og først ved selv å oppleve hvordan det er å bli innestengt, ser hun hva det egentlig betyr. Også for de andre.
I en av filmens fineste scener spiser Ella godteri i hemmelighet med en av de andre beboerne på institusjonen – et sted den personlige assistenten hennes (Clara Penzo-Fasting) betegner som «ungdomsklubb møter gamlehjem». Ella omtaler det selv som en plass med «litt hjerneskada stemning». Ole (Sem Lie Hølmebakk) er en person som Ella nok ved første blikk tenker på som en som hører hjemme på institusjon. Ole selv ser og forstår derimot raskt hvor like han og Ella egentlig er: de har begge hemmeligheter og er triste, og begge drømmer om egen bolig og privatliv, enten det er for å være sammen med en kjæreste, eller spise godteri. Ole har et engelsk skilt på døra med reglene som gjelder på rommet hans, og som med fordel kunne overføres til verden utenfor: «Be You. Share. OK to make Mistakes».
Lie Hølmebakk, som har den sjeldne tilstanden Williams’ syndrom, deltok også i Mari Storsteins dokumentarserie Søsken (2017, TV2). Det er med andre ord mer enn en tråd som går igjen i Storsteins filmarbeid. Som dokumentarfilmskaper har det tematiske fokuset hennes også vært på rettigheter og likeverd, og moralsk har det vært viktig for henne å gi folk med funksjonsvariasjoner en stemme, et ansikt, og en kropp.
Regissøren har i intervjuer om Min første kjærlighet blant annet vektlagt hvor viktig det var at Ella skulle spilles av en som selv satt i rullestol. Mangfold er et vurderingskriterium i tilskuddsordningene til Norsk filminstitutt, og punkter nedfelt i NFIs handlingsplaner som de selv også vurderes og måles etter. Å inkludere mangfold i castingen, og ikke bare i representasjonen, har sikkert vært krevende på flere måter, men verdien er i alle fall stor. Det kan også nevnes at filmen har oppsiktsvekkende mange kvinnelige filmarbeidere listet opp i ettertekstene.
Tilfeldigheter vil ha det til at jeg, når jeg er i ferd med å skrive ferdig denne analysen, leser Jonas Bals’ fine anmeldelse i Klassekampen (20. juni 2026) av Pia Edvardsens kampskrift-bok for skeive rettigheter Vi er dere (2026). Bals beskriver denne boken som en sterk påminning om at vi alle trenger allianser og empati i vår tid, og at lesere med evnen til innlevelse i andres liv vil «føle et akutt behov for å tørke tårene og knytte nevene etter endt lesing».
Min første kjærlighet har noen av de samme kvalitetene, og særlig treffer den godt på tårer, innlevelse og empati, om enn kanskje litt mindre på knyttnever og kamp. Mer enn den dynamittgubben Bals skriver om, er den en myk og varm påminning om at alle har rett til verdighet og kjærlighet.
