Når kvelden kommer sigandes
og allting blir så stilt
syns jeg det er berikandes
og koselig og gildt
å sitte litt på trammen
den lange sommernatt
og nippe til den drammen
jeg ikke skulle tatt.
fra «På trammen», en vise av Jens Gunderssen
*
Frysbildene fra De umoralske som siteres i denne artikkelen er hentet fra en tittekopi gjort tilgjengelig for Montages av filmens distributør. Artikkelen inneholder spoilere.
Kanskje Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen vil anse det som et nederlag, men De umoralske viser at han har blitt en «ordentlig» filmskaper.
De første tjue minuttene er irriterende kaotiske og «trashy», men deretter roer filmen seg ned og leverer noe vi kan kalle for søppel-lyrikk. Det er sjanglende og skjevt, men også uutgrunnelig og betagende. Det er imidlertid ikke så lett å si hvorfor. (Her finner jeg det opportunt å lene meg på skuldrene til en av mine redaktører, Lars Ole Kristiansen, som en gang sa om Sucker Punch: «Zack Snyder holder på med noe, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Men jeg liker det jeg ser.»)
De tidlige passasjene av De umoralske er travelt opptatt med å etablere hvor umoralske, løgnaktige, ufordragelige, oppsetsige og materialistiske de to hovedpersonene er. Jeremiaden formidles via et filmspråk så hektisk og upolert som bare mulig, preget av brå kast med kamera, plutselige sprang i tid, omstyrtende, lynraske innzoominger. Men så er det som om Krutzkoff Jacobsen «glemmer» å være fullt ut søplete. Han blir mer og mer fascinert av forholdet mellom de arketypiske rollefigurene. Han finner overraskende dybder hos dem, og ikke minst en lengselsfull kjærlighetspoesi i materialet.
Kimen til dette plantes midt i hurlumheien i filmens første minutter, i en litt hemmelighetsfull blikkveksling mellom det umoralske paret, William og Camilla:
De umoralske
William stjeler, bedrar, selger stoff, er hallik og voldtar Camilla – ja, han setter til og med bort hennes halvt år gamle datter. Camilla prostituerer seg villig og forfører tenåringer for å nå parets materielle mål. Likevel klarer Krutzkoff Jacobsen å vekke vår sympati for disse to utskuddene. Og med virkemidler så nennsomme at de overskrider «trash»-filmen, viser han at det eksisterer en egenartet kjærlighet mellom dem.
William har en tynn, ganske jamrende stemme, stirrende blikk og ulveflir, men blikket hans røper i visse situasjoner en overraskende sympati for andre. Camilla er alltid smilende, utfordrende både i blikk og i klesveien; hun byr seg fram med den største selvfølgelighet og betjener sine horekunder med glatt profesjonalitet. Hun har imidletid et sårbart sinn gjemt under sitt sexy panser.
Rollefigurene er gestaltet av helt ubeskrevne blad, Kjetil Skrede og Hanne Backe-Hansen. Spesielt sistnevnte er et funn, med sitt naturlige spill, store spennvidde i uttrykket og et «filmansikt» som hele tiden virker friskt og interessant, uansett hvor lenge vi følger henne.
Likevel må hun finne seg i å bli overskygget av årets hittil mest overraskende rollefigur – i hvert fall den desidert mest patetiske. Den forlorne rikmannssønnen Anders tøfler ensom og elskovssyk rundt i sitt «funky hus» – jeg tror bestemt han mener funkis-hus – mens pengene tar slutt, ettersom han ikke får tak i pappa, som er ute på viktig ærend i den store verden. Anders blir et lett bytte for William, som ser etter et passende sted å innrede bordell for Camilla, slik at de kan tjene opp midler til å kjøpe en bobil og flytte til Spania.
Når Anders møter den himmelske Camilla oppstår kjærlighet ved første øyekast. Denne nasalt lespende, seksuelt tafatte tenåringen er i utgangspunktet pinlighetshumor på sitt mest infame, men også Anders viser seg å ha en indre verdighet. Til å begynne med er hans logrende fiksering på Camilla – innbegrepet på «puppy love» – et ellevilt sjarmerende element i filmen, men denne utvikles og ender faktisk opp som et usedvanlig søtt uttrykk for uegennyttig hengivenhet.
Birollefiguren Anders blir i praksis filmens drivende kraft. Han spilles av Daniel Gjerde – også dette et ukjent navn. Den spisse nesen, skyggene under øynene og de «krøllete» leppene, som gir inntrykk av at han når som helst kan briste i gråt, skaper et karikert utseende. Utover i filmen viser det seg imidlertid at Gjerde bestitter den samme evnen – riktignok i mindre format – som Adèle Exarchopoulos fra Blå er den varmeste fargen, nemlig en umiddelbarhet som får følelser til å avtegne seg i ansiktet med glassklar, ukunstlet sannferdighet. Han byr dessuten på et uforglemmelig rap-nummer, fullt av slang og kostelig keitethet (jeg mistenker at det hele er improvisasjon, som ved et lykketreff har endt opp i filmen).
Etter min første kinovisning av De umoralske visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Opplevelsen gikk i rykk og napp. Filmen både irriterte, kjedet og underholdt meg. Jeg fryktet at alt det sjarmerende, som hovedsakelig er tilknyttet rollefigurenes fremtoning, skulle vise seg å være utvendige og lettvinte grep ved andre gjennomsyn. I stedet viste Krutzkoff Jacobsens film seg som overraskende slitesterk og dyp på dette området – særlig framsto Daniel Gjerde som en åpenbaring. Gjensynet var faktisk så gledelig at min helhetsvurdering av filmen bikket over i definitivt positiv retning.
En rollefigur som derimot forblir et freakshow er bruktbil-forhandleren Johan, spilt av en annen nesten-debutant, Harald Kolaas. Denne fyren er en legemliggjøring av en slags primitiv, ond primalkraft – en krympet, skogstrollaktig variant av den innfule Duggurd-figuren til Otto Jespersen. Johan håner Camilla når han forstår at hun har følelser og verdighet, og selv om han er ettertrykkelig endimensjonal, skal han vise seg å være overraskende viktig for intrigen.
Horekundene til Camilla er et kapittel for seg selv. Et av de mest avvæpnende trekkene ved De umoralske er humoren i disse korte intermessoene – som viser seg å være ganske så uskyldige – med en serie perfekt castede raringer:
Tarvelig og godlynt
De umoralske er rikholdig utstyrt med «fæle og provoserende» tildragelser. Blant annet får vi se tre brutale voldtekter (i en av dem blir Camilla voldtatt av William, tilsynelatende i raseri over at bilen har fått motorstopp), en bevisst usmakelig episode der Anders skal betjenes av en heslig gateprostituert, hvor han til alt overmål ender med å spy på henne, og en scene der Camilla får ansiktet oversprøytet av sæd, etter at Anders ikke har kunnet holde seg (hvorpå Camilla tar det inntrufne med sin sedvanlig stoiske profesjonalitet).
Når filmen får satt seg etter tjue minutter, i og med introduksjonen av Anders, antar den en mer slentrende, godlynt tone. Det tarvelig/patetiske er fortsatt tilstede, men det fremstår i et fruktbart samspill med komikken og, ikke minst, en understrøm av uskyld. Én sekvens ender med at Anders nekter William å få låne huset til sex-salg, hvorpå William kjører bobilen vekk – med tenåringsguttens nye hjertenskjær Camilla ombord. Anders onanerer ved vinduet, og i beste «trash»-stil viser Krutzkoff Jacobsen en tykk flod av sæd nedover ruten. Så klipper han til en kveldsscene der de to umoralske befinner seg ved et telt ute i skogen, der de midlertidig har slått leir, og en gammel skillingsvise som starter med «Når kvelden kommer sigandes» blir sunget (av Jens Gunderssen) på lydsporet. Noe tragisk, vemodig og sårt stiger på særegent vis opp fra det tarvelige.
Bruken av gammelmodige viser er et av de mest inspirerte grepene i filmen. (Anders rap-nummer kan for øvrig sies å være et moderne motstykke til slike viser.) Når Camilla tar Anders med seg inn i huset for å forføre ham, blir William igjen alene utenfor. Krutzkoff Jacobsen anvender her et av sine hyppigst brukte fortellergrep i denne filmen, nemlig kryssklipping: Alternerende med scenen inne i huset, ser vi William synge en vemodig vise til en statue ute i hagen. Sangen er «Et minne dypt i hjertet» av Laila Yrvum, en folkemusiker kjent for å formidle romanifolkets kultur. I tillegg til den rent stemningsmessige effekten, underbygger visen også Williams bakgrunn, ettersom Camilla på et tidspunkt anklager ham for å være «sigøyner» – til Williams store frustrasjon.
De umoralske preges ofte av symbolikk. Like etter at de to andre forsvinner inn i huset (i scenen nevnt ovenfor), dveler kameraet stadig ved en ball som William og Anders nettopp har lekt seg med, som for å understreke Williams ensomhet. Og at William retter sangen mot en statue er heller ingen tilfeldighet:
En slik form for visuell symbolikk er selvfølgelig ikke uvanlig på film, og slett ikke eksepsjonelt anvendt i De umoralske. Men det er interessant å konstatere at selv om Krutzkoff Jacobsen bekjenner seg til «trash»-filmen, er det i dette verket vevd inn en rekke visuelle metaforer – som i en hvilken som helst annen type film. I sitt øverste lag har imidlertid De umoralske en intuitiv, nærmest famlende og improvisert grunntone, som danner en artig motpol til den utstuderte planmessigheten i Eskil Vogts nylige Blind.
Filmen, og Krutzkoff Jacobsens karriere hittil, har også blitt sammenlignet med arbeidene til Wam & Vennerød. Riktignok er det mye i De umoralske som er «in your face», men jeg vil likevel si at akkurat denne filmen befinner seg i en annen liga. De umoralskes beste partier har stemninger som er mye mer subtile, vare og ledige enn W&Vs teatrale, ekstreme overtydelighet. Og når det gjelder pretensjoner ligger filmen helt i den motsatte enden av skalaen.
Spennende formspråk
De umoralske er heller ikke noen sinke hva gjelder det formmessige. Fotoarbeidet av Rodrigo Stoicheff og Trond Tønder, og klippingen av Stoicheff, er ofte idérikt og variert, for eksempel i kameraplasseringene. Bruken av blikkvekslinger innen scenene er utmerket, og filmen preges generelt av stor bevegelighet. Kjapp klipping bygger opp en impresjonistisk forståelse av situasjonene ut fra kortere glimt.
Lyd og bilde er ikke alltid i overenstemmelse; noen ganger mistenker man at man har med nødløsninger å gjøre, andre ganger fungerer dette bra som en underliggjørende effekt, ikke ulikt det Joachim Trier har drevet med i Reprise og Oslo, 31. august. Bildene er blasse, hvilket kler materialet, men ikke mer utvaskede enn i Dag Johan Haugeruds Som du ser meg (2012). (Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at frysbildene fra tittekopien har blitt manipulert, via økt kontrast, for at de skal være mer «lesbare» og dermed bedre fungere i illustrasjonsøyemed.)
Dybdedimensjonen i bildet er også hyppig anvendt, som i visse av statuebildene eksemplifisert ovenfor. Under ser vi en spesielt aggressiv bruk av forgrunnen – noe som står til brutaliteten i den første voldtektsscenen:
Både Krutzkoff Jacobsen og kameraet er svært betatt av den særpreget fotogene Hanne Backe-Hansen. Mange av bildene av henne har et preg av kunstfoto.
Tre passasjer
Til slutt skal vi studere tre scener eller sekvenser som utmerker seg i sitt visuelle særpreg. Den første gir et eksempel på et særegent virkemiddel som anvendes hyppig i De umoralske, nemlig en iris, som her fungerer som en slags kikkert, eller et tunnelsyn. Samtidig får vi en smak på Krutzkoff Jacobsens bruk av små animerte elementer – et nesten utspekulert naivt, romantisk påhitt.
Roseblomsten spiller en viktig rolle også i neste passasje, der vi dessuten skal nøste opp resten av denne motivkjeden. Grunnlaget legges først her:
Hjemme igjen oppsøker Anders Camilla på værelset hennes, og en selsom «dans» utspiller seg, som kunne vært et eget studium verdt (vi kan dessverre ikke gjengi alle trinnene her). Scenen er et godt eksempel på hvordan mange små gester og virkemidler kan understøtte det tydelige dramaet på overflaten. Anders er under hele scenen henrivende søt i sin naivitet. Han vil gi henne en presang, men via en subtil iscenesettelse med en lang rekke klipp, rytmisk fram og tilbake mellom dem, foretar hun en serie små unnvikelsesmanøvre. Hver gang det klippes bort mot henne, ser hun først til siden eller ned, og flere ganger når det klippes tilbake til ham, skjer dette:
Rose-motivet vi har kartlagt er på ingen måte eksepsjonelt, men det viser at det har vært solide, gjennomarbeidede tanker i spill, tanker som ikke føles mindreverdige sammenlignet med andre gode filmer.
Den siste sekvensen vi skal se på er det imidlertid flukt og inspirasjon over. Det er svært lenge siden jeg har sett noe så vakkert, stemningsfullt, følsomt og originalt utformet i en norsk film – og ikke i mange utenlandske heller. (Med de rådende virkemidler kan jeg naturligvis kun antyde sekvensens kvaliteter, men jeg håper at det følgende kan tjene som inspirasjon hos leserne til å oppsøke filmen.)
Her får vi en slags utdypning av den uutgrunnelige blikkvekslingen mellom Camilla og William fra starten av filmen – et innblikk i hvorfor de tross alt holder sammen. Sekvensen er helt ordløs, akkompagnert av doven og drømsk jazzmusikk.
Nå følger en liten oppsummerende lysbildeserie av fortsettelsen, hvor de stadig oppfører seg som om de skulle være helt andre mennesker, med en varm og ordløs kommunikasjon; de snur seg stadig og smiler til hverandre…
Kameraet har enda en gang zoomet inn, forbi rollefigurene, inn i en slags evighet.
De umoralske har dessverre ikke skapt køer på norske kinoer. I skrivende stund har den solgt 576 billetter på landsbasis over to uker. Men undertegnede spår at filmen vil få et langt og hederlig liv på DVD/Blu-ray, med tanke på hvor mange kvaliteter som avsløres når man kommer skikkelig inn i den. Regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen har all grunn til å være stolt av denne filmen.
*
