På mange måter kan vi si at ekspedisjonsfilmen er den eldste norske filmsjangeren. Etter at Roald Amundsen tok med seg filmkamera til sin sydpolsekspedisjon i 1910–1912, har filmfortellinger om nordmenn som oppsøker fjerne og/eller farefulle verdensstrøk vært populære gjengangere i kinosalen.
I mellomkrigstiden tok Ottar Gladtvet, Reidar Lund, Per Høst og Paul Berge publikum med på reiser til både arktiske og tropiske strøk. I 1950 fulgte regissørveteranen Rasmus Breistein og fotografen Arild Nybakken nordmennene som under ledelse av filosofiprofessor Arne Næss besteg fjelltoppen Tirich Mir i Hindukush-regionen mellom Pakistan og Afghanistan. Ekspedisjonen vakte stor oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt, og filmen Tirich Mir til topps ble i 1952 mottatt med begeistring. Samme år ble dokumentaren om Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon den første norske filmen som mottok en Oscar.
Trango (2025), regissert av Christopher Carvasal, er et betydningsfullt tilskudd til sjangeren. Den trakk over 42 000 tilskuere på kino i fjor høst, og var nominert til tre Amanda-priser – for beste norske film, beste dokumentar og beste klipp. I tillegg står den på den norske Oscar-komiteens kortliste med tre kandidater til beste internasjonale film. Filmen tar utgangspunkt i to ekspedisjoner, begge til Trango-massivet i fjellregionen Karakorum i Nord-Pakistan, og begge med førstebestigning som mål: I 1984 gjaldt det østveggen på Great Trango, i 1999 nordveggen på Trango Pulpit.
Begge ekspedisjonene er blitt hyllet i klatremiljøet som banebrytende, men 1984-ekspedisjonen ledet også til en tragedie. Da de nærmet seg toppen, måtte to av deltakerne, Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim, returnere på grunn av sykdom og matmangel, og brukte to dager ned til base camp. Derfra kunne de gjennom kikkert følge Hans Christian Doseth og Finn Dæhli til topps på Great Trango 5. august. Dette var det siste som ble sett av dem i live. Den 22. august ble de observert livløse på breen under massivet. Det ble organisert forsøk på å frakte dem ned med helikopter, men kroppene forsvant senere i et snøskred og er aldri blitt funnet.
Ekspedisjonen i 1999 til Trango Pulpit ble ledet av Robert Caspersen, med deltakerne Per Ludvig Skjerven, Gunnar Karlsen og Einar Wold.
Effektive fortellergrep
Christopher Carvasal, som i tillegg til å regissere også har klippet (med Henrik Pedersen) og produsert filmen (med Filip Christensen), gjør noen interessante og effektive fortellergrep i Trango – særlig knyttet til hvordan de to tidsperiodene er strukturert.
Begge ekspedisjonene hadde med kameraer: 16mm Bolex i 1984 og digitale videokameraer i 1999. Disse opptakene utgjør grunnstammen. I tillegg brukes lydopptak Aasheim gjorde i 1984 og fotografier fra begge turene. De digitale opptakene fra 1999 er langt mer omfattende enn det analoge materialet fra 1984, men Carvasal og medarbeiderne hans har klart å finne en god balanse.
Robert Caspersen, lederen av 1999-ekspedisjonen, er filmens bærende fortellerstemme, og bilder fra oppveksten og klatrerkarrieren hans underbygger den. Dette er en god måte å etablere fortellerstemmens troverdighet – ethos – på. De øvrige ekspedisjonsdeltakerne blir også gitt en personlig bakgrunn. I avsnittene om 1984-ekspedisjonen er det Stein P. Aasheim og Dag Kolsrud som forteller, og Aasheim introduseres i et følelsesladet filmopptak der det går tydelig fram at det koster å kommentere begivenhetene som ledet til både triumf og tragedie.
Dermed etableres en dramaturgi som veksler mellom de to ekspedisjonshistoriene. Overgangene markeres med at årstallene scrolles over i hverandre, noe som gir fortellingen et godt driv. Trango bruker også dagboknotatene til Per Ludvig Skjerven som kilde, og med ham etableres en tilleggshistorie: Kjæresten er blitt gravid, noe som understreker de farlige sidene av hva han har gitt seg ut på.
I innledningen, der vi følger de to ekspedisjonenes vei fram til base camp, finner vi et ekko fra Breisteins Tirich Mir til topps. Ved premieren i 1952 kunne Arbeiderbladets journalist notere at salen på Colosseum brøt ut i spontan applaus da toppen ble nådd, og tilføyde: «Det samme gjentok seg da kommentator hyllet de seige innfødte bærerne som trasket til værs med filler om beina og pakk-kasser på ryggen …»
Denne betimelige påminnelsen gjentas i Trango, der Aasheim kommenterer bilder fra utvelgelsen av bærere i fjellbyen Skardu i 1984 og det strabasiøse arbeidet med å bringe klatrerne fram til utgangspunktet: «Hva er det som er viktig for disse menneskene? – Å holde seg i live. Hva var det som var viktig for oss? – Å komme seg opp på en fjellvegg. Den optimale meningsløshet.» 1984-delen bruker altså tid på å sette bærerne inn i en sosial kontekst. Når vi kommer til 1999, forsvinner dette aspektet.
Bildene fra base camp blir brukt som bakgrunn for Aasheims presentasjon av deltakerne i framstøtet mot Great Trango: Aasheim selv, Finn Dæhli, Dag Kolsrud og Hans Christian Doseth. I tillegg kom Ragnhild Amundsen (gift med Doseth), Håvard Nesheim og Iver Gjelstenli. Disse tre skulle prøve en annen og antatt lettere linje mot toppen, men måtte gi opp underveis og var alt tilbake i Norge da Aasheim og Kolsrud var kommet ned.
Drama i fjellveggen
Dermed fokuseres det på filmens hovedberetning: erobringen av veggene på henholdsvis Great Trango og Trango Pulpit. Her har Carvasal og Henrik Pedersen fått optimalt ut av det foreliggende materialet, takket være den narrative strategien basert på parallellklipping mellom de to ekspedisjonene, som aksentuerer likheter og forskjeller.
Teknisk sett fungerer montasjen av bildene fra Aasheims 16mm-kamera fra 1984 og 1999-ekspedisjonens DV-kamera fint. Den lett kornete 16mm-filmen danner en tydelig kontrast og tidsidentitet ved siden av det digitale uttrykkets skarpere oppløsning. At Aasheim hadde et begrenset antall filmruller til rådighet sammenlignet med videomaterialet, har nok på sin side ført til bedre planlegging av opptakssituasjonene.
Etter forberedelsene ved base camp er det skildringer av dramatiske scener i fjellveggen som står i sentrum – nærmest et typisk trekk i klatrefilmsjangeren. Etter hvert som de to klatrelagene nærmer seg toppen, blir det mindre glamour og mer slit: Deltakerne møter værforandringer, høydesyke og utmattelse. I 1984 er det her tragedien inntreffer, rett etter triumfen Kolsrud og Aasheim har vært vitne til fra base camp: Doseth og Dæhli signaliserer at de har nådd toppen. Kolsrud og Aasheim drar selv tilbake til Skardu i visshet om at jobben er gjort – «Vi tenkte ikke annet enn at returen var grei skuring», sier Aasheim. Så følger et innslag fra Dagsrevyen som melder at norske klatrere er savnet i Pakistan, etterfulgt av hvordan både de andre ekspedisjonsdeltakerne og de etterlatte reagerer på nyheten.
Robert Caspersen og hans klatrelag når toppen til slutt, 1. august 1999, på den 38. dagen etter at de forlot base camp og etter fjorten dager i fjellveggen.
Ekspedisjonsfilmens konvensjoner
Det er ikke til å underslå at Trango repeterer framstillingsmåten i den tradisjonelle ekspedisjonsfilmen: Målet blir definert, etterfulgt av nitide forberedelser, familieforhold etableres, og hverdagen stilles opp mot den ville naturens store farer. Kon-Tiki er et utmerket eksempel på dette, med seks karer på en balsaflåte prisgitt Stillehavets luner.
I Christopher Carvasals film står klatreprosessen sentralt. Den imponerende mengden tauverk, bolter og taljer setter store krav til teknikk og utholdenhet. Bildene av klatrerne som i tau svinger seg ut fra fjellveggen tusen meter over avgrunnen definerer det attraktive ved denne typen dokumentarer, som har sitt utspring i den tyske bergfilm-bølgen på 1920-tallet. Det er imidlertid grenser for hvor lenge fascinasjonen for denne typen scener kan holde på publikums interesse, og en del klatrefilmer sliter med at de er unødig lange – særlig når de har varighet som en normal kinofilm.
Trango har en spilletid på nærmere to timer, men lykkes med å holde på oppmerksomheten – mye takket være den dynamiske vekslingen mellom de to historiene. Det eneste som skurrer litt, er et innslag med en upbeat rockelåt som kolliderer med filmens stil. Jonathan Sigsworth (Supervention) har komponert solid originalmusikk, men til tider blir det for mange tunge, skjebnesvangre akkorder som kommer i konflikt med det øvrige lydbildet.
Konsekvensene av «et ønske om å leve sterkt»
Filmens store styrke er at den faktisk klarer å gi de to ekspedisjonene et større perspektiv enn den tradisjonelle ekspedisjonsfilmens vekt på heroisk kamp mot naturkreftene. Trango trekker også inn dem som har blitt igjen hjemme: to kjærester, hvorav én gravid. Det siste kvarteret er preget av refleksjoner over hvordan erobringen av Trango-fjellveggene påvirket de overlevende medlemmene av de to klatrelagene. For 1984-ekspedisjonens medlemmer og pårørende står selvfølgelig tragedien sentralt, men både Aasheim og Kolsrud fortsatte sin klatrevirksomhet etterpå, og Aasheim ble gift og stiftet familie med Ragnhild Amundsen, enke etter Hans Christian Doseth.
1999-ekspedisjonen fikk også konsekvenser for deltakernes familieliv. Einar Wold var gift med Teresa Chan. Hun forteller om da hun, mens Einar og de andre ennå hang i fjellveggen på Trango Pulpit, mottok en e-post fra Pakistan om at ekspedisjonen ikke hadde klart å komme tilbake. Lill Salole, nygravid kjæreste med Per Ludvig, forteller at de faktisk hadde begynt å snakke om begravelsesforberedelser. Heldigvis fikk de kontrabeskjed et par dager senere, men for Teresa ble den traumatiske opplevelsen noe hun selv knytter til at ekteskapet senere tok slutt.
Også for Per Ludvig, som hadde fått vite at kjæresten Lill var gravid etter at de var kommet til Pakistan, fikk det ringvirkninger: Etter tilbakekomsten valgte han å prioritere familie framfor en videre klatrekarriere.
Robert Caspersen filosoferer i filmen over dobbeltheten i følelsene – det paradoksale i at noe som gir så stor glede, det å «leve sterkt», også er livsfarlig – og forteller at han fikk problemer med å komme tilbake i hverdagen.
At Christopher Carvasal setter av såpass mye tid til refleksjon over hvordan fjellklatringen også påvirker alle rundt deltakerne, bidrar til å gjøre Trango til noe annet og mer enn den tradisjonelle ekspedisjonsfilmen.
