Det er sjelden en norsk barnefilm utløser kulturdebatt. Paul Magnus Lundøs Grevlingene gjorde nettopp det i fjor høst – og det med en kraft som vanligvis er forbeholdt voksenfilm. «Norges første åpent høyrevridde familiefilm,» skrev Morgenbladet, og med ett var den under en ganske annen lupe. Siden da har Grevlingene seilt videre i smulere farvann og blitt tilgjengelig for et bredt publikum gjennom strømming og internasjonal distribusjon.
Da Amanda-komiteen presenterte sine nominerte før sommeren, ble filmen inkludert i kategorien beste maske/sminkedesign ved Sham Jaff og Thomas Foldberg (i konkurranse med Affeksjonsverdi og Demring). Tidligere i år mottok Grevlingene støtte til internasjonal distribusjon, og den anerkjente salgsagenten Picture Tree International har eksportert den til flere land. Her hjemme er filmen nå tilgjengelig for leie/kjøp på digitale flater, og blir også tilgjengelig for alle på NRK TV fra 23. august.
Grevlingene er Paul Magnus Lundøs tredje spillefilm (etter Mengaloth [2005] og Skumringslandet [2014]), og den markerte seg først sterkt på festivalscenen ved å bli invitert til prestisjetunge Locarno for sin verdenspremiere, og deretter åpnet den Cinemagi-programmet i Haugesund. Med Speider’n midt i fortellingen skapte de også høye forventninger hos en hel bevegelse, som dessuten bidro som sponsor for filmen.
Det var først i anledning filmens ordinære kinopremiere 19. september 2025 at norske aviser publiserte sine anmeldelser, og da kritiker Ulrik Eriksen fyrte av sin kraftsalve i Morgenbladet var han ikke alene. Flere andre filmkritikere tok også fyr, og både Dagsavisen, Aftenposten, Klassekampen og Dag og Tid kom alle inn på noe av det samme i sine anmeldelser. Lundø selv avviste kjapt og kategorisk at filmen har (ytre) høyreideologisk slagside, blant annet i et intervju her på Montages.
Snart et år senere, med hele denne polemikken (om en familiefilm!), på beroligende avstand, er Grevlingenes politiske og estetiske grep fortsatt et spennende utgangspunkt for en nærmere analyse, gjennom denne tilskuerens blikk: Hva sier filmen selv? Og hvor godt harmonerer dette med filmskaperens intensjon?
En gang beredt – alltid beredt?
Grevlingene fremstår som en ambisiøs og annerledes barnefilm, og Lundø skal ha ros for å gå mot IP-strømmen (Prøysen! Flåklypa! Sabeltann!) i det norske kinomarkedet med en ny, originalskrevet filmfortelling.
Åpningsscenen tar oss med til en barnevernsinstitusjon med det ironiske navnet Solstrålen barnehjem, som sender tankene rett til Annie (John Huston, 1982) eller femtitallets anstalter. Og allerede her etableres filmens tone og uttrykk; stilisert, overdrevet, nostalgisk og eventyraktig. Den foreldreløse 11-åringen Bernt (Nils Elias Lea Olsen) drømmer om å bli speider, som sin avdøde pappa. Idet han kommer til et nytt fosterhjem, hos aktivisten Gerd (Caroline Johansen) i den postkort-idylliske bygda Berrefjord, farens hjemsted, bløffer han seg inn i den lokale speidertroppen Grevlingene. Patruljefører Gunnar (Øystein Martinsen) lever for speideren og navigerer både eget liv og troppen sin etter den hyppig siterte speiderloven, som dermed blir grunnpremiss og moralsk kompass i historien.
Gerd, som en gang selv var speiderleder, men som nå hater speiderbevegelsen og det hun mener den står for, presser seg inn som med-leder, og vi forstår at hun har tvilsomme baktanker. Gunnar er langt fra beredt i møte med Gerds politisk korrekte meninger og utspekulerte metoder. Bernt på sin side må ikke bare kjempe for å bli akseptert i troppen og måle seg mot mønster-speideren Lars (Kristoffer Lyche Abrahamsen), men også forhindre at Gerd ødelegger fellesskapet – samtidig som han skjuler sin egen løgn.
Etter hvert lykkes faktisk Gerd i å få Gunnar kansellert på grunn av påstått diskriminering og rasisme, og samtidig tuske til seg speiderhuset, som det viser seg at hun er arving til. Ungene i troppen går sammen om å styrte Gerd, og vinner til slutt fram og fordriver den rosakledde feminist-skurken fra bygda.
Paul Magnus Lundø har selv sagt om ideen at han har vært inspirert av filmer som Indiana Jones, The Goonies og Crocodile Dundee. Ved å legge sin versjon – av den ganske klassiske fortellingen om et foreldreløst barn som søker anerkjennelse og kjærlighet – til speideren, kan Lundø i alle fall fritt leke seg med kniver, hatter, natur og villdyr, fysiske og mentale utfordringer og konkurranser av ulike slag. Og ja, Grevlingene kan absolutt kalles en eventyrlig actionkomedie. Men minst like mye, og vel så interessant, er filmen politisk og full av satire.
Barnefilmer som biter fra seg
Satire på sitt beste bør utfordre både de som skaper og de som ser en film, gjennom en nøye utmålt kombinasjon av humor og samfunnskritikk, og gjennom det som må være ytterst treffsikker ironi, parodi og overdrivelse. Linda Hutcheon, en av de sentrale teoretikerne innen parodi og ironi, beskriver dette som «dobbel kommunikasjon»; den må både underholde og kritisere, og krever at publikum forstår ironi, skjulte budskap og kontekst. Dette gjør sjangeren til en av de mest kognitivt krevende. Vi skal le, men også tenke. (Hutcheon, A Theory of Parody, University of Illinois Press, 2000)
Litteraturforskeren Simon Dentith utdyper satirens kontekstavhengighet. For å fungere krever den at publikum har felles referanser. I motsatt fall blir den raskt offer for misforståelser. (Dentith, Parody, Routledge, 2000) Filmskaper Ruben Östlund, selv en mester i faget, har påpekt at satire krever «kirurgisk presisjon». En liten feil, og filmen mister poenget. (BAFTA Screenwriters’ Lecture, 2023) Satire i barne- og familiefilmer byr på en ytterligere utfordring, siden den må fungere for både barn og voksne.
Grevlingene plasserer seg i en tradisjon med filmer som Victoria må dø (Gunnbjörg Gunnarsdóttir, 2024), Doktor Proktors prompepulver (Arild Fröhlich, 2014), Kurt blir grusom (Rasmus A. Sivertsen, 2009) og Lille frøken Norge (Hilde Heier, 2003). Felles for disse er at de bruker humor og overdrivelse til å ytre samfunnskritikk.
Satire kan bidra til å styrke barns evne til å tenke kritisk og uttrykke egne meninger, utvikle en dypere forståelse av humor, oppøve evnen til å skjønne mer kompleks kommunikasjon og inspirere til kreativ utfoldelse. Gjort godt, kan det være et effektivt verktøy for å snakke om vanskelige temaer med barn. Klisjeer, stilisert visualitet, kontraster og arketyper er filmatiske virkemidler som kan være egnet til å uttrykke humor generelt og satire spesielt – også i såkalt barnefilm. Alle disse virkemidlene tas i bruk i de nevnte filmene, og også i Grevlingene.
Victoria må dø, en av de beste norske filmene fra 2024 og en av det årets store publikumsoverraskelser, med om lag 100 000 kinobesøk (det dobbelte av Grevlingene), lykkes med å skape en satirisk fortelling der samfunnskritikken er rettet mot stereotypier. Særlig røsket den tak i fordommer om at folk fra Balkan er kriminelle, men også forestillinger om hva en besteborgerlig fasade kan skjule og om østlendinger generelt – sett fra Bergen (eller stort sett hvor som helst utenfor Oslo). Filmen følger to Tommy og Annika-aktige søsken som planlegger å ta livet av sin stemor, og bruker dette premisset til å utforske familierelasjoner, maktbalanse, mistillit og kulturelle fordommer på svært underholdende vis.
På samme måte klarer Lille frøken Norge å kombinere samfunnskritikk med varme og humor, og lar hovedkarakterens utvikling stå i sentrum. Et nylig gjensyn med sistnevnte viste at harselasen med skjønnhetsidealer og -industri, dratt helt ut i body horror for barn, fortsatt står som en påle. Dessverre, får vi legge til. Begge disse filmene viser hvordan satire kan fungere som en inngang til refleksjon, snarere enn som konfrontasjon.
Woke-heksa Gerd vs. Trad-Gunnar
Grunnsteinen i satiren i Grevlingene er Gerd, filmens antagonist. Nylig hjemvendt fra utlandet, med studier i kritisk teori fra Berkeley i bagasjen, er hun deltidsansatt som humanetisk kulturkonsulent i kommunen. Aktivist og førstereis fostermor. Alt som er politisk korrekt er stappet inn i denne rollefiguren og dratt til parodiens ytterkanter (likhet, mangfold og inkludering, æsj!). Lundø har selv forklart valget av Gerd med at han «hadde lyst til å se en ny type skurk».
En rosakledd og enhjørning-elskende woke-heks, som tilsynelatende bryr seg om alle som har det vanskelig, men som ikke evner å vise omsorg for sitt eget fosterbarn. Tvert imot fremstår hun kald, kontrollerende og ideologisk rigid, ja, beint ut ond. Gerds motivasjon for å bli fostermor – og for å ta over speidergruppen – framstår som et stort mysterium. Og at hun er godkjent av barnevernet er en ditto skremmende svikt av velferdssystemet. Det er et dristig valg å la en slik karakter være den sentrale motkraften i en barnefilm.
Hennes motstykke er altså Gunnar, en mann som fremstår fastlåst i fortida og egen barndom, noe tomsete og enkel. Begge rollefigurene er malt med svært bred pensel, slik parodien for så vidt krever. Der Gerd postulerer at «alle er vinnere» og spolerer noen tøffe speiderdueller mellom Bernt og Lars, mener Gunnar at det bare kan være én vinner. Der hun vil åpne for å gjøre ting på nye måter, holder han beinhardt fast i tradisjoner. Hun står for det progressive, og han for det verdikonservative. Og når Gerd beskylder Gunnar for patriarkalske, rasistiske og diskriminerende praksiser, skriker han «satans pattesatan» til henne foran ungene. Likevel er det altså Gerd som er den soleklare skurken av de to.
I Gerds slakt av speideren – som hun stempler «Hitlerjugend light» – ser vi anslag til et treffende satirisk blikk på samtidens kulturkritikk. Når tilløpene stopper i startblokkene, handler det blant annet om at Gerd har rett i mye av sin (selvsagt for krasse og karikerte) kritikk. Akkurat denne speidertroppen som hun angriper, har et strengt hierarki og består nesten utelukkende av gutter. Den interne konkurransen er hard, og det er slett ikke lett å få innpass. Det virker som et miljø der du enten er med eller mot, og der de sterke lederne regjerer.
Slik sett blir det ikke en vanskelig oppgave for Gerd å utmanøvrere Gunnar, men superspeideren Lars og de andre barna gir henne betydelig sterkere motstand. Jamila, den eneste jenta, blir stadig devaluert. Filmen tegner dermed speideren opp som en både tiltrekkende og ekskluderende struktur, som ikke nødvendigvis fremstår inkluderende – selv om den er pakket inn i vennskap og moro.
Et grunnleggende problem oppstår når alt det Gerd framsnakker – som skeives rettigheter, naturvern og feminisme – kobles direkte til forbud, kanselleringskultur og fiendtlighet, mens speiderens patriarkalske hierarki tilsynelatende står for toleranse og fellesskap, koblet til «snille» Gunnar. Det er her filmen mister balansen, og satiren blir til ideologisk forenkling.
Karakterer og karikaturer
Filmen opererer med et stort persongalleri rundt de tre sentrale figurene Bernt, Gerd og Gunnar, der rivalen Lars og Jamila er de viktigste blant barna, mens Gunnars jordnære kone Inger-Elise, som er ambulansesjåfør, og hans fordrukne og tilbaketrukne far Willas (Kristoffer Joner) utgjør sentrale voksenroller. Mange av disse karakterene er sterkt stiliserte og karikerte – særlig Gunnar og Willas – og det er tydelig at Lundø har valgt å gå bort fra realismen og over til de overdrevne arketypene som kan være morsomme og styrke satiren. Dette valget gir filmen et fantasifullt og teatralsk preg, men gjør også at karakterene fremstår som sjablonger snarere enn mennesker.
Skuespillet følger samme logikk: Barna er relativt naturlige, mens de voksne er overdrevne, et ikke uvanlig trekk i mange barnefilmer. Martinsen og Johansen er tidvis morsomme, men kunne med fordel fått lov til å bringe flere nyanser til rollene sine. Joner skildrer Willas som en hillbilly, og figuren har en litt uklar funksjon, selv om han isolert sett er et fornøyelig innslag. Den som skinner sterkest, er Bernt, som spilles overbevisende av Nils Elias Lea Olsen.
Jamila (Justine Osafo) er en karakter med potensial til å utvide og utfordre filmens univers. I stedet gjøres det motsatte: Stadig vekk undervurderes hun. Og hvorfor må hun, som den eneste melaninrike personen i filmen, nødvendigvis være flyktning? Hennes norskhet problematiseres av både Gunnar og Gerd, så her er de like ille.
Det viser seg til alt overmål at Jamila har vært barnesoldat. Det er en dypt tragisk historie som sjokkerende nok kastes på oss idet Jamila på et kritisk punkt i fortellingen, langt nede i grevlinghiet, viser seg å ha usedvanlige overlevelsesevner takket være denne fortiden. At hun ble kidnappet og fikk valget mellom å bli barnebrud eller soldat, fremstilles som en vits. Dette burde vært strøket fra manus, og ja, jeg skjønner at jeg risikerer stempel som woke-heks ved å si det. Slike valg gjør lite annet for filmen enn å bygge opp under den høyrevridde og reaksjonære lesningen av filmen. Det er heller ikke i tråd med den adskillig mer mangfoldige virkeligheten de fleste barn i Norge tar som en selvfølge.
Stilistisk sterk og spennende
Filmen har altså noen brister i karaktertegninger og i manuset for øvrig som svekker satirens retning og gjennomslagskraft. Det filmen derimot har, er et tydelig plott, en klassisk dramaturgisk oppbygning med godt driv og noen skikkelig spennende scener. Særlig gjelder dette i møte med den iltre grevlingen, eller de ulike speiderutfordringene og -konkurransene.
Grevlingene har også gjennomgående svært godt fotoarbeid, signert Bo B. Randulff, samt solid klipp og lekkert utført fargearbeid. Filmen er preget av stilisert scenografi og nostalgisk småbyidyll. Fargebruken er også gjennomtenkt og symbolsk. Ikke minst gjelder dette kostymene, som også Amanda-komiteen har merket seg. Et visst sepia-skjær bidrar til det sterke retro-preget. Fraværet av mobiltelefoner og moderne teknologi er befriende, men kan samtidig bidra til at filmen oppleves som arkaisk – særlig i sin fremstilling av speiderbevegelsen.
Filmens sceniske hovedlokasjoner – speiderhuset og Gerds hjem – fungerer som symboler for de to miljøene som settes opp mot hverandre: «woke» mot speider. Filmmusikken er vakker og underbygger filmens lekne tone, og leder flere ganger tankene i retning av Indiana Jones – samtidig som den tilfører humor, særlig i de svulstigste partiene og i visse temaer knyttet til rollefigurer, som westernmusikken som følger Willas.
Manuset kunne gjerne gått mer i dybden på far-sønn-tematikken som er sentral i filmen, men som likevel forblir ganske overflatisk. Det gjelder både forholdet mellom Bernt og hans avdøde pappa (og moren, som vi ikke får vite noe om, verken hvor hun er eller hvem hun er), og relasjonen mellom Gunnar og faren. Bernt jakter åpenbart på tilhørighet, som neppe er så enkelt som å få bli med i speideren eller vinne Det gyldne speidertrofeet.
Fra intensjon til resultat
Samfunnskritikken i filmen vekket oppmerksomhet, og den skarpe debatten bidro til at Grevlingene fikk betydelig større mediedekning og flere anmeldelser enn barnefilmer flest. Mottakelsen hos mange av anmelderne gikk fra blandet til begeistret. Flertallet av dem så imidlertid ut til å bry seg lite eller ingenting om filmens politiske og satiriske lag, og syntes i all hovedsak at filmen er koselig, gøyal og mer eller mindre vellykket. Espen Svenningsen Rambøl i Dagsavisen (og til dels kritikerne i Aftenposten og Klassekampen) er inne på samme spor som Morgenbladet, uten å gå like hardt til verks: «den første norske filmen noensinne som går til angrep på alt som kan minne om ‘woke’», fastslår han i sin heller lunkne anmeldelse.
Regissør Lundø sier (i nevnte Montages-intervju) at satiren er bevisst, men ikke ideologisk – snarere en kritikk av fanatisme og overdreven korrekthet mer generelt. Han beskriver Gerd som en karikatur, men basert på virkelige personer han kjenner og liker. Satiren er, ifølge ham, ment å fungere på to nivåer: for barn som eventyr og for voksne som samfunnskommentar. Og jo, han har nok rett i at mye av satiren sannsynligvis går hus forbi mange av de yngste. Men da bør den definitivt treffe de voksne desto bedre, hvis den i det hele tatt skal ha noe poeng.
Muligens er det vel humørløst og hårsårt å karakterisere Grevlingene som en høyrevridd film. Samtidig er det ganske klart at satiren faller gjennom på flere avgjørende punkter, og slår inn åpne dører på andre. Og det er et ubehag ved denne filmen som er vanskelig å komme unna, spesielt i den verden vi lever i akkurat nå.
Filmen framstår som polariserende, med en latterliggjøring av gode, såkalte «woke» verdier, innpakket i et «uskyldig» actioneventyr. En oppfølger, den andre filmen i det som er planlagt som en trilogi, er allerede under utvikling, og det blir spennende å se om Lundø bruker den til å svare sine krasseste kritikere.
