«Vi er som et par som har sluttet å ha sex», sier Chirag Rashmikant Patel til sin partner Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid i rappduoen Karpe. Denne korte replikken, kastet ut i forbifarten, sier noe vesentlig om filmen vi skal se.

I Tommy Gulliksen og Erik Treimanns Vegg vegg vegg kommer vi tettere innpå to av Norges største artister. Filmen skildrer et mangeårig vennskap og kreativt partnerskap som settes på prøve, og til tider det kan virke som om de to hovedpersonene kunne hatt bruk for profesjonell hjelp, for forholdet surner og uenighetene hoper seg opp. Men rappernes personligheter gnisser mot hverandre inntil alle konflikter tilsynelatende løser seg opp, og så får man likevel en slags lykkelig avslutning på det hele.

Samtidig er filmen noe mer enn bare en offentlig parterapi. Den handler om et kunstprosjekt som ser ut til å gå den veien høna sparker, men som på nesten mirakuløst vis blir realisert likevel. Den er også en ærlig musikkdokumentar om hvordan det er å være andregenerasjons innvandrer-rappere i Norge, og en skildring av hvordan kreative prosesser kan fortone seg. I tillegg sier filmen noe interessant om maskulinitet og identitetsbygging, omdømmebygging og artistisk image control.

Det siste først: Vegg vegg vegg tar altså utgangspunkt i et krevende kunstnerisk prosjekt, men samtidig blir filmen nok en byggestein i rappduoen Karpes eventyrlige karriere. Om det tok helt av i konsertfilmen Adjø Montebello (Thea Hvistendahl, 2017), der duoen nærmest endte som gangsta-rappere i et nyliberalistisk skatteparadis på flukt fra potet-Norge, er den nye filmen mer jordnær. Den signaliserer autentisitet og menneskelighet. Dette er et bevisst grep, selvfølgelig. Der Adjø Montebello hadde adskillig selvironi, er tonen svært annerledes i Vegg vegg vegg. Filmen er bygd på opptak gjort av rappduoens faste fotografer Agri Soltanpanah og Michael Ray Vera Cruz Angeles, som i to og et halvt år (fra februar 2018 til senhøsten 2020) filmet Magdi og Chirag på jobb. De 490 timene har deretter blitt supplert med annet materiale av regissørene Gulliksen og Treimann.

2016 og 2017 var spesielle år for Chirag og Magdi. «Heisann Montebello»-prosjektet kulminerte i deres femte album og førte til nok en Spellemannspris og tre utsolgte konserter i Oslo Spektrum, en enestående hendelse som bekreftet at Karpe var blant Norges aller fremste musikkgrupper. I tillegg hadde langfilmen Adjø Montebello, et ambisiøst forsøk på å smelte sammen konsertopptak og en slags utvidet musikkvideo, premiere i 2017. Filmen var en type event cinema vi ikke hadde sett tidligere her til lands.

Bakgrunnen for årets Vegg vegg vegg er Chirag og Magdis ambisiøse SAS Skien-prosjekt. Etter Montebello hadde duoen behov for å gjøre noe helt annet, den kreative gnisten manglet, det kunstneriske bålet måtte tennes på nytt. Chirag dro til New York og opplevde immersive theatre, en teaterform der publikum er delaktige på en helt annen måte enn i vanlige forestillinger. Istedenfor å sitte på en stol og passivt se på det som utspiller seg, kan publikum i immersive theatre bevege seg mellom skuespillerne. Ofte foregår slike happenings i store bygninger, og tilskueren kan gå fra rom til rom og selv skape og være med, på en aktiv og direkte måte. Chirag hadde tenkt at noe sånt kunne man kanskje lage i Norge også.

Selv om Chirag er den som kommer hjem med ideen, blir Magdi raskt den mest entusiastiske av dem. Tanken på å lage et show der publikum kan bevege seg fritt, er uimotståelig for ham, og langt på vei framstår visjonen også som en naturlig forlengelse av Montebello-konsertene. For å realisere planen om et norsk immersive theatre, kjøper mennene den gamle, ærverdige Festiviteten i Skien. Motivasjon er tydelig: Dette har ingen gjort før dem!

Selv om Magdi aldri gir helt slipp på sine ville ideer og stormannsgale ambisjoner, får de begge en dose realitetsorientering ganske tidlig ut i prosjektet. Hva skal de gjøre med det store huset de har kjøpt? Bygningen blir raskt et pengesluk, men duoen trosser pandemi og korona, og i oktober 2020 finner SAS Skien endelig sted, et stort og ambisiøst multimediaprosjekt, en gave til fansen. Men det er ikke mange som får oppleve det spesielle showet: Av de 16.500 som ønsker seg billett til forestillingene, får bare 100 personer være til stede. I dokumentarfilmen får vi bli med bak kulissene mens showet planlegges og gjennomføres. Treimann og Gulliksens portrett består av flere sjikt og lag, men den ender også i mange ubesvarte spørsmål.

Oppsummering og kreativ prosess

Med Vegg vegg vegg er det tydelig at Karpe vil være med på å definere seg som artister og mennesker, skape et annet bilde, en annen kredibilitet og identitet. Selv om regissørene har uttalt at de hadde full kontroll og såkalt final cut, er det likevel tydelig at filmen langt på vei er et ledd i rappernes smarte merkevare- og omdømmebygging. Filmen begynner med en montasje som tar oss med helt til begynnelsen av Karpe Diems karriere. Duoen er gjester på Barne-TV eller et annet fjernsynsprogram. Ved hjelp av unikt arkivmateriale ser vi hvordan de sakte vokser opp, fra å framstå som relativt harmløse til å bli modne artister. Den innledende montasjen ender med spørsmålet om de nå er blitt satte, middelaldrende rappere, og resten av filmen kan leses som et svar på dette spørsmålet.

Arkivmaterialet og hjemmevideoene veves også inn i den framskridende fortellingen om SAS Skien-prosjektet, og det suppleres med intervjuer med Magdi og Chirag. I intervjuene legges det stor vekt på innvandrerbakgrunnene deres, og hvordan de gjør bruk av sine erfaringer i kunsten. Det er et viktig poeng at mennene langt på vei befinner seg mellom flere kulturer, og at musikken på mange måter vokser ut av denne mellomposisjonen. Her spiller språk en viktig rolle, og et av filmens mest interessante temaer er nettopp rappernes forhold til språk.

Særlig Magdi understreker gang på gang hvor avgjørende det er å mestre det norske språket. Det skaper identitet, forhindrer mobbing og er et redskap for å skaffe seg makt og kontroll. Det er ikke tilfeldig at jeg var med i NM i Scrabble, sier han et sted i filmen. Hadde det ikke vært for at de behersket det norske språket, ville de ikke ha klart å bli store artister. Samtidig er det slående hvordan alle samtaler i de hverdagslige scenene er pepret med anglisismer. Men det gir også mening, sett i lys av Karpes overordnede prosjekt, som ikke minst handler om å overskride grenser og blande sammen ulike kultur- og språkuttrykk.

En av styrkene ved Vegg vegg vegg er skildringen av hvordan det er å være andregenerasjons innvandrer i Norge. Oppsummeringen av rappduoens karriere viser hvordan det er mulig å få et stort publikum til å se annerledes på flerkulturell identitet, samtidig som historien om Karpe også synliggjør noen av omkostningene det har hatt. Også Adjø Montebello berørte dette temaet, men der den filmen fokuserte på forholdet til platedirektører og bransjefolk, er Vegg vegg vegg mer interessert i de to rappernes personligheter. Filmen er som slags oppdatert cinema vérité, med innslag av intervjuer.

Den dramaturgiske motoren er som sagt en nær relasjon og et langvarig samarbeid som nærmest bryter sammen framfor øynene våre. En drøy time inn i filmen blir det mørkt. Fram til nå har vi vært vitne til hvordan Magdi og Chirags vennskap og kreative partnerskap utsettes for stadig nye prøvelser, og nå ser det ut til at de omsider har møtt veggen. SAS Skien-prosjektet har vokst og endret form, og det blir klart hvem av dem som har investert mest prestisje og flest følelser i prosjektet. Det blir også tydelig hvor forskjellige de to er som mennesker, både kunstnerisk og personlighetsmessig.

Magdi nærmest eksploderer av energi og selvtillit. Han er ustoppelig. Ingen idé er for stor eller for liten. Han tenker ikke så mye, planlegger ikke, handler bare intuitivt og etter innfallsmetoden. Det er frihet han vil ha. Planer og rammer innskrenker hans flom av innfall og ideer. Chirag er hans motsetning. Han er forsiktig og reservert. Han er den som stiller spørsmål, som vil ha rammer, planer og oversikt. Når alt kommer til alt, vil han heller lage musikk enn immersive theatre, og når Magdi virker totalt uinteressert i økonomiske kalkyler, er Chirag den som tenker på budsjett og pengebruk. Forskjellene mellom de to skaper både spenning og konflikt i forholdet.

Allerede fra starten av framstilles forholdet mellom Magdi og Chirag nærmest som et ekteskap. Underveis blir Chirag fjerner og fjernere, mer passivt aggressiv, og trekker seg inn i seg selv. Magdi pøser på med vill og ustoppelig energi. Chirag vil bare bort, mens Magdi vil ha mer og mer. Etter at forholdet mellom dem har nådd et bunnpunkt, spør Chirag makkeren sin om han er i et abusive relationship. Magdi ender raskt opp med å gå til motangrep: «Er du født i feil personlighet?» parerer han. At dynamikken i forholdet på dette tidspunktet er blitt giftig, er det ingen tvil om. Tilskuerens interesse knytter seg til om situasjonen kan løses eller ikke. Kan det oppstå noe nytt i kjølvannet av denne kollapsen?

Noe av det som gjør filmen så fascinerende for en som i utgangspunktet ikke er fan, er dobbeltheten i det kompliserte partnerskapet. Magdi og Chirag er tross alt venner og «brødre». De er som ektefolk som har grodd sammen, siamesiske tvillinger som ikke kan klare seg uten hverandre. Magdi sier til og med et sted at uten hans vidløftige ideer, ville Chirag ha vært en annenrangs rapper. Selv om det åpenbart gjør vondt for Chirag å høre dette, han kommer stadig tilbake til den sleivete bemerkningen, er det åpenbart at han forstår at det er noe sant i det kameraten sier. Det som ikke blir like tydelig artikulert i filmen, men som vi likevel forstår, er at Magdi heller ikke ville ha klart seg uten Chirag. Ikke bare fordi han var den mest profesjonelle av dem i begynnelsen av karrieren og den som lokket Magdi med seg inn i studio, men også fordi Chirag har beina plantet på jorda. Det skaper selvsagt konflikt når Chirag vil oppgi teaterprosjektet og heller lage mer musikk, men Chirags nærvær holder også Magdi i tømmene.

Selv om de er uenige hele tiden, og selv om Chirag trekker seg tilbake i en glødende passiv aggressivitet, er de to avhengige av hverandre. De kan ikke gå fra hverandre. Når filmen slutter, etter at prosjektet tross alt lot seg gjennomføre, slår Chirag fast: «Jeg kommer aldri til å gå fra deg, broder».

Bak kulissene

Et av hovedgrepene i musikkdokumentaren som genre er at filmskaperne tar oss med bak kulissene. Utallige musikkdokumentarer er bakom-filmer der vi blir med bak scenen, inn i innspillingsstudio eller hjem til idolene. I denne typen rockumentaries får vi se artistene som mennesker, ikke bare stjerner. Vi får innblikk i den energien eller de drivkreftene som har fått dem dit de er, og vi blir vitne til noen av deres personlige styrker og svakheter. Denne typen musikkdokumentar framstiller gjerne bandet eller gruppa som en familie, og denne framstillingsmåten står også helt sentralt i Vegg vegg vegg.

Et godt eksempel på en annen musikkdokumentar som framstiller et band som en slags dysfunksjonell familie, er fjorårets a-ha: The Movie av Thomas Robsahm. Også her skal et bands karriere oppsummeres, samtidig som filmen tar oss med inn bak fasaden og lar oss lære medlemmene litt bedre å kjenne. At dokumentarer der forholdet mellom medlemmene i bandet er preget av konflikter, er godt filmstoff, er åpenbart. En annen dokumentar hvor band-familien, og familiemedlemmer, krangler og river i stykker et samarbeid, er for øvrig Oasis: Supersonic (Mat Whitecross, 2016). Også her utgjør gnissingene mellom brødrene Gallagher hovedtemaet i filmen.

Det er likevel kanskje mest nærliggende å sammenligne Vegg vegg vegg med Joe Berlinger og Bruce Sinofskys Metallica: Some Kind of Monster (2004), for det er mange slående likhetstrekk mellom de to filmene. I Metallica-filmen befinner bandet seg i en krise. Bassisten har forlatt gruppa, de har ikke gitt ut et nytt album på flere år, og forholdet til fansen er anstrengt etter at bandet har saksøkt fildelingsprogramvaretjenesten Napster. De tre gjenværende medlemmene går i studio, og til stede er ikke bare dokumentarfilmskaperne Berlinger og Sinofsky, men også terapeuten Phil Towle. Han er en såkalt performance enhancement coach som er ansatt av managerne til Metallica for at de skal få hjelp med sine følelsesmessige problemer. For noen vil filmresultatet framstå som pinlig, og for mange fans var dette så langt fra metal som man kunne komme. Samtidig er det fascinerende å få innblikk i dette ”hemmelige” rommet, der stjernene er sippete kranglefanter som forsøker å lege skrantende forhold, samtidig som de gnisser mot hverandre og skaper nye konflikter.

Chirag og Magdi er også knyttet sammen på en komplisert og motsetningsfylt måte. De kan ikke klare seg alene, men å være sammen blir vanskeligere og vanskeligere. I likhet med Metallica-filmen, er Vegg vegg vegg langt på vei en film om «brødre». Samtidig spiller den virkelige primærfamilien en viktig rolle gjennom bruken av hjemmevideoopptak, der vi ser både Chirag og Magdi bokstavelig talt vokse opp foran øynene våre.

At hustruer og barn ikke trekkes inn i filmen, er påtagelig, og dette var også et grep som sto sentralt i a-ha: The Movie. Vi blir ikke med stjernene hjem i en slags hjemme-hos reportasje. I Metallica-filmen besøker hustruer og barn av og til innspillingsstudioet, men det er «den andre familien», bandet, som er viktigst. Bak-kulissene-grepet i Vegg vegg vegg er strengt knyttet til prosessen med å utvikle og stable Skien-prosjektet på beina. Å ikke invitere dokumentaristene med seg hjem, men i stedet gi dem tilgang til gamle hjemmevideoer, er et etisk valg det er lett å anerkjenne. Som tilskuere lurer vi likevel på hvordan Chirag og Magdi har det hjemme, særlig på de dagene da de krangler som mest.

I filmer som Vegg vegg vegg, a-ha: The Movie og Metallica: Some Kind of Monster er et tilsynelatende dønn ærlig flue-på-veggen-perspektiv egentlig filtrert gjennom artistenes ønske om å bygge omdømme. Selv om bildet vi får se av Karpe virker usminket, er det liten tvil om at Magdi og Chirag vet hva de gjør når de gir Treimann og Gulliksen en haug med materiale og oppgaven å lage en helaftens film. Vegg vegg vegg er både et glimt bak kulissene og en måte å skape image på. Her ligger spenningsfeltene i denne typen dokumentarer: Vi tror vi ser de virkelige menneskene bak fasadene, men helt sikre blir vi aldri.

Nok en gang er Metallica-dokumentaren en god sammenligning. Filmen skildrer de mange forsøkene på å vekke til live gnisten i bandet, og til slutt er det en ny bassist, samt en nyetablert holdning innad i bandet, som åpner opp den kunstneriske åren igjen. Etter Napster-skandalen har Metallica et forklaringsproblem. De har fjernet seg langt fra sitt kjernepublikum og blitt stjerner av et sånt kaliber at mange fans ikke lenger kan forholde seg til dem. De er blitt store og fjerne. De må vise fram alt, selv det mest patetiske, for å minne publikum på at de bare er noen såkalt vanlige metall-gutter.

Det er selvfølgelig helt avgjørende for filmen at det går bra til slutt. I en emblematisk scene feier bandmedlemmene advokatenes advarsler til side og gir den nye bassisten Robert Trujillo status som fullverdig medlem i gruppa, også juridisk. Og albumet blir ferdig til slutt. Filmen avsluttes med åpningen på en ny turné, som symbolsk nok finner sted i St. Quentin-fengselet.

Det skjer noe lignende i Vegg vegg vegg. Pandemien har satt en stopper for de største konsertplanene, som for eksempel ønsket om å fylle Oslo Spektrum ti ganger, men å lage en spektakulær forestilling for noen få utvalgte blodfans kan fremdeles la seg gjennomføre. Både forestillingen og selve dokumentarfilmen gir Magdi og Chirag tilbake noe av tilliten og kredibiliteten det kunne virke som om de hadde mistet ved å fremstille seg selv som fjerne og rike rappere i eksil i Adjø Montebello-filmen. Til dette formålet er en bakom-film, som viser fram svake eller vanskelige sider ved forholdet, helt perfekt. At filmen legger vekt på andre generasjons innvandrer-perspektivet, skader heller ikke. Det er et godt grep, og selv om jeg er sikker på at Treimann og Gulliksens film er en annen enn den Karpe selv ville ha laget, må filmen forståes som kalkulert omdømmebygging like mye som den er et usminket portrett av artistene «med buksene nede».

Identitet og maskulinitet

I Adjø Montebello lekte Karpe med ulike framstillingsmåter av seg selv som artister og mennesker. Når Magdi så seg selv i speilet, var det ofte en mann med en gigantisk, forvridd munn han fikk øye på. En som bokstavelig talt var for stor i kjeften, og som ikke tenkte før han åpnet munnen. Chirag ble på sin side nærmest framstilt som en ape, en som alltid måtte føye seg og bli likt, og som underholdt og tektes alle. Adjø Montebello puster og lever gjennom slike symbolske overdrivelser, og dette skaper en fruktbar selvironi som gjør at bildet av de to blir sammensatt og mangetydig. I Vegg vegg vegg arbeides det også med selvframstilling gjennom typer og motsetninger, men i en helt annen stil og form. Her er det liksom rått og umiddelbart – det virkelige og autentiske framfor det symbolske og billedlige.

I Adjø Montebello spilte mennenes tvetydige forhold til tradisjonell maskulinitet en avgjørende rolle, og dette samme gjør det i Vegg vegg vegg. Forrige gang så vi hvordan gutta hisset opp damene i konsertekstasen, men denne gangen er ikke Karpe omgitt av babes, bitches, rosa purkedamer og brystfagre havjomfruer. Likevel tematiserer den nye filmen jakten på en ny slags maskulinitet i spenningsfeltet mellom den hyper-maskuline hip hoperen og de helt vanlige norske mennene Chirag og Magdi.

De to artistene pusher 40, som de selv ville sagt det, og Vegg vegg vegg viser hvordan forholdet mellom de to «brødrene» må avseksualiseres for at deres identiteter som menn kan etableres. Det samme er for øvrig et viktig tema i Metallica: Some Kind of Monster, i kranglingen omkring intimitet og emosjonelle bånd som raser mellom gitaristen James Hetfield og trommeslageren Lars Ulrich. I en sentral scene i Metallica-dokumentaren klager Ulrich over forandringene i forholdet mellom dem og bruker ordet intimacy. Hetfield spytter umiddelbart ut ordet: «What intimacy are you fuckin’ talkin’ about?»

I Vegg vegg vegg får dette et slående likt uttrykk. I oppsummeringen av karrierene deres vender mennene stadig tilbake til uttrykket «å få damer». Og om en idé ikke er god nok, slår Magdi fast at han «ikke får bennærn, liksom». Når han fleiper med kompisen om at han er født i feil personlighet, parerer Chirag med å spørre om han er født i feil kjønn. Og så er det det Chirag kaller «ekteskapsgreiene», altså forholdet mellom ham og Magdi, et forhold mellom to som har «sluttet å ha sex».

En av de mest pussige scenene i Vegg vegg vegg er knyttet til de to mennenes irrasjonelle redsel for å ta på hverandre. Magdi slår fast at han godt kan gi andre menn en god bamseklem, men ikke Chirag: «Kjempeekkelt, det er veldig ekkelt», sier han. Mennene snakker ikke så mye mer om det, men scenen framstår som viktig fordi den tegner opp grensene for vennskap og maskulinitet. Mennene er «brødre», men det å ta på hverandre er ekkelt. At Magdi ikke vet hvorfor, og smiler avvæpnende, uttrykker noe vesentlig, men like interessant er det at filmen manøvrerer oss mot en grensesetting der tradisjonell maskulinitet meisles ut. Når forholdet mellom to menn står i sentrum av fortellingen, synes det i mange musikkdokumentarer å være vesentlig å markere noen intimitetsgrenser. For en liten stund blir Magdi akkurat som Hetfield, som i sin dyrking av en hypermaskulin kulhet ikke engang klarer å forholde seg til ordet «intimitet».

At de to mennene i de oppsummerende partiene i filmen snakker mest om sine fedre, er også symptomatisk. Riktignok ser vi kvinnelige familiemedlemmer i de mange hjemmevideo-klippene, og noen av dem er helt sikkert Magdi og Chirags mødre, men når noen i familien trekkes fram i intervjuene, er det helst fedrene. Spesielt Magdi bruker sin far som et eksempel på hvor avgjørende språkbeherskelse er. Når den egyptiske faren snakker arabisk, er språket hans blomstrende og avansert, mens når han snakker norsk, er det bare et slags basis-språk som kommer ut. For Magdi er faren et forbilde, men også et eksempel på en førstegenerasjons innvandrer som ikke mestrer språket godt nok, og som dermed mister kontroll eller går glipp av mange sjanser i livet.

At musikkdokumentarer om menn handler om maskulinitet, er ingen overraskelse. På forskjellige har artister behov for å prøve ut kjønnsidentiteter og kjønnsroller. Der Karpe i Adjø Montebello var mer selvironiske og lekne, synes det denne gangen å være mer avgjørende å vise at de virkelig er menn.

Definisjonsmakt og kompleksitet

Erik Treimann og Tommy Gulliksens Vegg vegg vegg er en interessant film. For fansen er det en unik mulighet til å få et gløtt bak kulissene når deres favorittartister lager et show som i deres øyne er «helt vilt» og som bare noen få får oppleve. For dem som ikke er fans, er filmen et sterkt artistportrett og en spennende tematisering av det å være andregenerasjons innvandrer i potet-Norge. Spørsmålet om autentisitet kommer alltid fram i diskusjonen av filmer som Vegg vegg vegg. Er det de virkelige Magdi og Chirag vi ser? Eller opptrer de for kamera også utenfor scenen? For en som ikke kjenner dem er det selvsagt umulig å gi noe godt svar på dette, men det er neppe tilfeldig hvordan de tillater å bli skildret på film. Dokumentaren lykkes i å vise fram artistenes menneskelige sider og skildre et nyskapende prosjekt, samtidig som duoen nok beholder definisjonsmakten og kontrollen over bildet av seg selv.

Som filmfortelling fra virkeligheten har imidlertid Vegg vegg vegg et lite problem. Ettersom selve den dramaturgiske motoren er krangelen mellom Magdi og Chirag og det at de driver så langt fra hverandre i løpet av prosjektet, kommer slutten altfor brått på. Plutselig er teaterprosjektet en realitet, uten at vi har fått med oss noe særlig av de siste forberedelsene eller diskusjonene, og filmen ender i en kort skildring av det som foregår under forestillingene og en sukkersøt hyllest til idolene. Noen av de få som er valgt ut som gjester på Magdi og Chirags immersive theatre-prosjekt forteller overstrømmende om hvor mye det betyr for dem at noen uttaler navnet deres riktig eller har tatt seg bryet med å skaffe favorittmaten deres. Akkurat som i Metallica-dokumentaren er slutten lykkelig, og tilskueren vet at rappduoen allerede har nye kunstneriske seire bak seg når filmen blir vist.

Overgangen fra fiendskap til felles innsats blir for brå. Hva skjedde mellom dem? Hvordan kom de seg videre fra møtet med veggen til kreativt samarbeid igjen? Her halter framstillingen i Vegg vegg vegg, og det bidrar nok ytterligere til at mange vil sette spørsmålstegn ved hvor ekte, usminket og rå den er. Likevel er filmens styrke det sammensatte og komplekse bildet som tegnes av rappduoen. Vegg vegg vegg er en liten labyrint av en film, en film med mange lettvegger rundt en kompleks kjerne, som beveger seg hele tiden, på samme måte som teaterprosjektet utvikler seg.

Idet vi ser Gulliksen og Treimanns film, vet vi allerede hvordan det ender. Selv om teaterprosjektet nesten førte til skilsmisse, har duoen begynt å ”ha sex” igjen – nye låter og album lages og havner på topplistene. Den kreative gnisten ble tent og nye kunstneriske bål flammet opp. Kanskje kan de tåle å ta på hverandre en gang iblant også?