Regissør Ole Giæver filmer seg selv på verandaen på en hytte i det nordnorske landskapet. Han er i fokus midt i bildet og forteller til kameraet at det er sommer, og at «den andre solen» nettopp har gått ned og at midnattssolen har stått opp. Videoopptaket hans blir forstyrret av at noen ler i bakgrunnen; det er hans kone Marte, som sitter på gelenderet og pusser tennene.

Marte: – Du er så selvopptatt!
Ole: – Jammen, kordan skal det ellers være da?
Marte: – Man tar aldri hjemmevideo sånn og prater sånn… det har jeg aldri gjort.
Ole: – Jooee… Kor mange… mye hjemmevideoer har du tatt?
Marte (full av latter): – Hjemmevideo er jo det vi tar av barna våre, er ikke det hjemmevideo?
Ole: – Jo, men før du fikk barn?
Marte (knekker nesten sammen av latter): – Haha… Aldri… Det var jo ikke noe å ta video av… det var jo bare deg.

Martes latter er smittende, men smitter gjør også kommentaren hennes: Er dette noe å lage video av? Det er jo bare Ole Giæver.

Se (på) meg!

I et tilbakeblikk møter vi regissøren som 16-åring: Han filmer seg selv med et videokamera, og ønsker seeren velkommen til en film av og med Ole Giæver. Fra balkongen er en film av og med, og om Ole Giæver. Spørsmålet er om den også er til og for Ole Giæver¹ (og hans nærmeste), eller om den tilbyr noe av verdi også for oss andre.

Filmen er nemlig privat på flere måter. Giæver deler relativt mye av sine egne barns hverdag, som minner om hvordan Aslaug Holm skildret sine sønners oppvekst i kinodokumentaren Brødre (2015). Også i Fra balkongen reagerer sønnen på hvordan faren stadig filmer ham. På et tidspunkt gjengir fortellerstemmen en historie om vitnesbyrdet sønnen Sivert har fått av læreren sin, som beskriver gutten som sterk selv når han er sårbar. Besteforeldrene som er på besøk ble berørt da de fikk lese lærerens beskrivelse av barnebarnet, fordi læreren hadde sett gutten som den personen han var, men også fordi teksten traff besteforeldrenes eget savn etter selv å bli sett.

På et grunnleggende plan handler Fra balkongen om at Ole vil bli sett. Og at han ønsker å bli synlig ved hjelp av filmmediet. I videoen med Ole som 16-åring synger han falskt, spiller luftgitar med et teppe, kler på seg mens han står på hodet. VHS-generasjonens versjon av selfien avsluttes med et utbrudd til kamera: «Ser dokker mæ? Her e æ.»

Delvis er vi altså i hjemmevideoens domene. Hjemmevideoen dokumenterer ikke bare hvor fort barn vokser opp, men også hvordan foreldre eldes og sykdom kan prege mennesker. Giæver legger samtidig lista høyt når han zoomer inn på seg selv og sin balkong (ved hjelp av Google Earth) til lyden av Richard Strauss‘ Also Sprach Zarathustra; en komposisjon inspirert av Friedrich Nietzsches verk, og for alltid forbundet med Stanley Kubricks 2001: en romodysse (1968). Men Giæver og Fra balkongen bakser også med de store spørsmålene: Hva er min plass i universet? Hva er tid? Hvordan skal jeg være som menneske?

Måten han plasserer det lille mennesket i det uendelige universet og den dype tiden på, kan lede tankene mot en filmskaper som Terrence Malick (Days of Heaven, The Tree of Life). Også i møte med Giævers forrige film Mot naturen (2014) kom jeg i tanker om Malick; kanskje er Giæver det norske hverdagslivets Terrence Malick.

Fugleperspektiv via Google Earth, i «Fra balkongen».

Det perspektivet vi ser verden fra

Før jeg så filmen har jeg tatt meg selv i å tenke at tittelen var «På balkongen». Fra balkongen er imidlertid både riktig og treffende. For samtidig som filmen handler om Ole og livet hans, handler den ikke bare om hvor og hvordan han lever dette livet (på Bjølsen, i Oslo, i Norge), men også om det perspektivet vi (alle) ser verden fra.

I denne verden er tittelen på en ny norsk doktorgradsavhandling. I den diskuterer litteraturforsker Kaja Schjerven Mollerin estetikk og etikk i forfatteren Susan Sontag (1933-2004) sine verk. I arbeidet med den amerikanske tenkerens forfatterskap har forskeren også støttet seg på Sontags private tekster, dagbøker og andre ikke-publiserte nedtegnelser. Schjerven Mollerin gjør seg derfor mange refleksjoner omkring det personlige og det private, også fordi hun mener dette er en essens i Sontags forfatterskap.

Alt hun skriver er svar på spørsmålet: Hva tror jeg faktisk på? Hva er det viktig for meg å finne ut av, få sagt noe om? Hvorfor er det akkurat disse tingene jeg bruker tid på? Det hører også med til historien at når Sontag utforsker verden, faller det henne naturlig å reflektere over hvor hun selv ser verden fra. (Schjerven Mollerin 2016, s .25)

Samtidig som vi lever i en åpenhetskultur, eller et intimitetstyranni som det også kalles, hevder Schjerven Mollerin at det har blitt «mer krevende enn noen gang å se verden fra et annet sted enn sitt eget» (s. 22). På den ene siden dyrkes og deles det private og det personlige over alt og hele tiden, samtidig tas ikke den individuelle erfaringen på alvor.

Jo, vi lever i en selvopptatt kultur hvor individualismen står sterkt, men vi lever også i en kultur hvor den enkeltes opplevelse av hva det vil si å være menneske, får mindre og mindre rom (s.24).

Fra balkongen er selvopptatt, men den gir samtidig rom til opplevelsen av hva det vil si å være et menneske, gjennom en lekende filmatisk undersøkelse av store eksistensielle spørsmål, som nettopp forholdet mellom det personlige, det allmenne og det universelle. Hverdagen og universet går opp i – om ikke en større enhet – så i alle fall en enhet i filmen.

Noe av det særpregede ved filmens eksistensielle filosoferinger er fraværet av krise. Problemet eller konflikten er ikke sorg, angst eller melankoli, men fraværet av de sterke følelsene. Giæver fremstiller følelsen av å aldri være veldig glad, eller følelsen av aldri å reagere sterkt på noe. Et av grepene han bruker i fremstillingen av denne tematikken er å hente inn bilder av andres lidelse. Her benytter han tre former for medieringer: Nettnyheter om ulykker og terrorangrep, fotografier av foreldre som har fått barna sine drept eller ødelagt av krig, og historisk dokumentasjon av massegravlegging av holocaustofre.

Selv om jeg sympatiserer med perspektivet, at det bak hvert eneste tall i en statistikk over ofre skjuler seg et unikt menneske med sin identitet og sin latter, bryter disse eksplisitte bildene med filmens øvrige ufarlighet, på en for meg ubehagelig måte (se også forfatter Karl Ove Knausgårds gode essay Navnet og tallet om forskjellen på tallets avstand og navnets nærhet i møte med katastrofer). Perspektivet er fra en norsk balkong, høyt over «de andre», hvor vi kan skue ned på de andres lidelse, og spørre, ikke hva de andres lidelse betyr for dem, men hva det å betrakte andres lidelse betyr for oss.

Å betrakte de andre på avstand er en viktig moderne erfaring som Susan Sontag har diskutert i sin bok Regarding the Pain of Others (2003), og man kan lett argumentere for at slike bilder kan og bør ha sin naturlige plass i en film som Fra balkongen. Vi sitter rent faktisk her på oljeberget og lever våre ubekymrede liv, mange av oss, mens verden rundt oss drukner i lidelse. Men vi bør ikke ta lett på denne lidelsen, og vi bør bruke slike bilder med noe større nennsomhet enn Giæver her gjør.

Norsk meta-modernisme

Filmen plasserer seg i det jeg vil beskrive som en sentral tendens i norsk film på 2010-tallet: Filmer hvor hovedpersonene betrakter «de andre», og reflekterer over seg selv og sitt eget liv.

Det mest epokegjørende og berørende eksemplet på dette finner vi i cafescenen i Joachim Triers Oslo, 31. august (2011) hvor den fremmedgjorte Anders (Anders Danielsen Lie) fanger inn brokker av andre mennesker liv, i bilder og lyder. Vi finner det i Eskil Vogts Blind (2013) hvor Ingrid fantaserer frem karakteren Einar for sitt indre blikk, der han går rundt i Oslos gater og selv fantaserer om hvordan andre ser på ham. Dette grepet er et kjennetegn på Vogt og Triers modernistisk inspirerte filmstil, men lignende innskutte brokker av andre menneskers liv, finner vi også i Dag Johan Haugeruds filmer. De andres liv kan sies å være den bærende tematikken i Som du ser meg (2012), og både der og i Det er meg du vil ha (2014) fletter Haugerud inn små opptak av virkelige mennesker i Oslos gater.

Samtidig tilbyr Giævers film også noe annet. Filmen kan opplagt sees som en videreføring av hans forrige film Mot naturen (2014) dominert som den var av en manns indre virkelighet. Den minner meg likevel aller mest om kompilasjonsvideoen i Louder Than Bombs (2015), hvor Conrads mange ideer og spørsmål visualiseres blant annet med YouTube-klipp. Fra balkongen er som en lengre, litt roligere versjon av den filmen i filmen, med noe av den samme oppfinnsomme formen for filmatiske ideer.

Fra Julie Engaas’ animerte sekvenser i «Fra balkongen».

Et filmatisk blikk

Kan man for eksempel se for seg at krokodiller om noen tusen år kan begynne på skolen og leke med dukker, eller at hunder, når de har blitt enda litt mer sosialisert sammen med oss mennesker, begynner å utvikle sin egen latter? Disse tilsynelatende impresjonistiske ideene som Ole skribler ned på balkongen, blir til fine animasjonsfilmer skapt av Julie Engaas. Også hundens latter er smittende.

Det er dette overflødighetshornet av filmatiske ideer som løfter filmen fra å være hjemmevideo til å bli kinofilm. Når ensomhet skal iscenesettes, møter vi dette først gjennom en refleksiv scene hvor Giæver instruerer skuespiller Trine Wiggen i å spille ensom. Deretter kommer en vakker liten sekvens hvor hennes ensomhet spilles ut. Og så avrundes denne delen med at regissøren betrakter skuespilleren fra sin balkong, som om hun var naboen hans.

Filmens overganger mellom «det virkelige livet» og det iscenesatte er gjennomgående svært godt gjennomført, både i stil og rytme. Det er mye som er godt tenkt og klippet her. Filmen har både tempo (hverdagene som flyr forbi, julekvelder som minner om tidligere julekvelder), og pauser på de rette stedene. De kontemplative avbrekkene, hvor vi følger et fly over himmelen, trær på utsiden av vinduet, vinden som blafrer i ensomme mål på fotballbanen, gir også ekko til Terrence Malicks bruk av narrative pauser.

Rent visuelt er filmen en perle. Selv om vekslingen mellom iscenesettelser og virkelighetsbilder fra familiens liv og lokalsamfunnet rundt dem er det som løfter filmen, kunne jeg tålt å bare ha fulgt familien Giæver/Solem gjennom dagene, dersom det var fotograf Øystein Mamen som sto for bildene. Hans blikk på barn, i skogen, snurrende og dansende under føneren, på vei ut for brygga i full fart, men samtidig i slowmotion, er ren magi. Slik det også var i Margret Olins Barndom. Mamen har blitt en av Norges beste filmfotografer, og jeg ønsker meg mye, mye mer av hans blikk på barn og natur i norsk film i årene som kommer. Som i Olins film bærer kamerablikket innholdet i filmen, og fanger opplevelsen av å være menneske (barn eller voksen) på måter som bare film kan gjøre.

Dans til musikken

Til å være en film som handler så mye om menneskets plass i universet og om planeten vi bor på er Fra balkongen forunderlig lite politisk. Giæver undrer på hva som vil skje med kloden dersom vi blir borte, men ikke så mye over hva vi gjør med kloden vår. Noen steder tar trivialitetene litt overhånd, som når Ole kjeder seg på hotellrommet, lager lyder for seg selv og kamera, eller speiler seg og lurer på om tennene hans har blitt gule. Men folk flest tenker vel mer på fotballresultater enn klimaendringer, og filmen har også sin dose alvor, sorg og melankoli. Det siste er særlig knyttet til den plassen man har i et slektstre, og hvor raskt dette livet kan være over.

I boken Sculpting in Time (1986) forteller Andrej Tarkovskij om et brev han fikk fra en publikummer som hadde sett hans personlige film Speil (1975), en respons som gjorde ham så glad:

What is this film about? It is about a Man. No, not the particular man whose voice we hear from behind the screen… It’s a film about you, your father, your grandfather, about someone who will live after you and who is still «you». About a Man who lives on the earth, is a part of the earth and the earth is a part of him, about the fact that a man is answerable for his life both to the past and to the future. You have to watch this film simply, and listen to the music of Bach and the poems of Arseniy Tarkovsky; watch it as one watches the stars, or the sea, as one admires a landscape. There is no mathematical logic here, for it cannot explain what man is or what is the meaning of his life.

Mine assosiasjoner til Malick og Tarkovskij til tross, Fra balkongen er først og fremst en lett film. De kanskje aller fineste øyeblikkene i filmen tilhører en lang og smittende dansescene som utspiller seg midt i det mest hverdagslige.

Når du går ut av kinosalen, med lyden av Modern Talkings You’re My Heart, You’re My Soul i hodet, er du neppe veldig forandret eller veldig mye klokere, men jeg tror du vil være litt rikere og litt gladere.

*

Fotnoter

1. Det er beskrivende for filmen at det har vært vanskelig for forfatteren av denne analysen å ikke skrive Ole Giæver i annenhver setning. Jeg har valgt å løse dette ved å veksle mellom Ole (som den mannen vi ser på lerretet) og Giæver, som den mannen som står bak filmen. I tillegg kunne man i en grundigere analyse skilt mellom Ole, slik han framstår i dokumentaristiske scener og ”Ole” slik han framstår i iscenesatte scener, for eksempel som Last Man on Earth.

*

Kilder:

Knausgård, Karl Ove (2011): Navnet og tallet, Klassekampen (20. august, 2011)

Schjerven Mollerin, Kaja (2016): I denne verden, Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk

Sontag, Susan (2003): Regarding the Pain of Others, New York: Farrar, Straus and Giroux

Tarkovskij, Andrej (1986) Sculpting in Time. Reflections on Cinema. London: The Bodley Head.