Itonje Søimer Guttormsens spillefilmdebut Gritt fra 2021 oste av utfoldelsestrang og eksperimenteringsvilje. Den helt unike filmen og rollefiguren Gritt gjorde det klart at Guttormsen har en fortellerstil som med sitt særegne blikk klarer å sette ord på erfaringer mange (kanskje særlig unge kvinnelige) kunstnere kjenner seg dypt og forstyrrende igjen i. Så når regissøren nå leverer sin andre spillefilm, Butterfly, er forventningene skyhøye. Hva kan en større produksjon med ditto budsjett tilføre kunstnerskapet?
Handlingen i Butterfly utløses av en mors spektakulære død, inni et ombygd stjerneteleskop i et romobservatorium. Åpningsscenen plasserer oss rett over en av Gran Canarias dramatiske fjelltopper, før vi senkes ned til en kvinne – det skal vise seg å være Vera (Lillian Müller) – som løper henrykt og lekende med en mann etter seg.
De to beveger seg i sakte film med høystemte urovekkende toner i bakgrunnen mot teleskopet der kvinnen klatrer inn. Hun kler på seg en drakt som henger fast i noen seler, strøm slås på, og vi blir vitne til en hendelse vi ikke vet hva er – enten dypt vakkert eller dypt tragisk.
Brått forflyttes vi til snøføyka i Askim, der Veras eldste datter, Diana (Helene Bjørneby), jogger rundt i kjeledress i barnehagen hun jobber i. Hun mottar dødsbudskapet før perspektivet skifter til søsteren Lily (Renate Reinsve) som krysser en hektisk gate i Hamburg på vei til en eksentrisk performance.
Etter disse effektive, nysgjerrighetsskapende åpningssekvensene følger vi de to etterlatte døtrene, som snart befinner seg mellom palmer i stekende sol på charterturismens høyborg, «Granka», for å nøste i trådene rundt morens liv og død.
Deres vidt forskjellige liv og personligheter er til å ta og føle på, og til å fnise av, som under gjenforeningen der Lilys distanserte væremåte understrekes av at hun lager kunstfilm av alt hun gjør med et syrlig kommentarspor.
Dynamikken mellom søstrene er hakkete. Diana klamrer seg innsmigrende fast i den yngre Lily, mens søsteren krasst avviser henne på alle mulige måter. Lily og Diana har delvis vokst opp på Gran Canaria da Vera jobbet i turistindustrien, og vi får glimtvis innblikk i en uforutsigbar oppvekst preget av uklare grenser mellom barn og voksen, og Veras latterlige new age-åndelighet.
Håndteringen av dødsfallet, ikke minst alle dets praktikaliteter, viser seg å være mer komplisert å avvikle når ens mor lever, og dør, som ekte hippie i Syden.
Gnistrende Granka
Å bruke Gran Canaria som kulisse er en genistrek. Landskapet er vulkansk og goldt med dype kløfter som skjuler alskens mystikk og magiske skoger, og reisen er akkompagnert av mytisk, illevarslende musikk, komponert av Erik Ljunggren (som også bidro sterkt til den fremmedgjørende stemningen i Gritt).
Alt dette er ispedd masseturismens glorete bamsehoteller. Charterreisebyrået TUI er en viktig tråd som morens tidligere arbeidsplass, og som en slags konsentrasjon av meningsforflatning – her slukes barndommer, ungdommer og alderdommer og fortæres av massekonsumets lede og apati. Mens alternativsamfunnet blomstrer som en liten velmenende, men litt skakkjørt, utvekst i randsonen.
Ferieresorter er takknemlige arenaer for kulturkritikk; disse ruvende hotellkompleksene som rammer inn klorblå bassengrektangler, solsenger på rekke og rad som avgnagde dyreskrotter. Settingen kommuniserer effektivt hvor groteskt kunstig den moderne tilværelsen kan være, og Guttormsen er ikke den første som bruker ferieresorter som bakteppe på denne måten; Butterfly sender særlig tankene til Ulrich Seidls filmer Rimini (2022) og Paradis: Kjærlighet (2012), og dessuten den franske forfatteren Michel Houellebecqs romaner.
Når resorten i tillegg kontrasteres med Veras hippieliv, synliggjøres en slags grunnleggende eksistensiell forvirring for et moderne menneske med to fallgruver: alternativverdenens insisterende babbel om autentisitet og moder jord (terra madre) eller massekonsumets behag- og nytelseslogikk.
Å kritisere masseturismen er imidlertid en potensiell klisjé, men filmen unngår dette ved å la fremstillingene av turistkompleksene være sobre og deskriptive. I den grad de fremstilles som jævlige, er det gjennom Lilys håndholdte kamera med dets nådeløst uskjønne videoopptak («filmen i filmen») og hennes sure, pretensiøse kommentarspor. Det som kunne blitt en altfor generell kritikk av charterlivet, fremstår i stedet nysgjerrig i sin gransking av fenomenet.
Når det er sagt, kunne Butterfly fordypet seg mer i resorttematikken, særlig siden Lily og Diana jo så å si har vokst opp i hotell-lobbyen (noe Lily selv påpeker). Søstrenes beskrivelser av barndommen, f.eks. Lilys kommentar om at en av kjærestene til moren var mer interessert i småjenter enn kvinner, blir stående igjen som halvkvedede viser i forbifarten.
På en måte er det fint at manuset ikke fomler for mye med barndomstraumer, men når det antydes et overgrep mot Lily, igangsettes tanker som avleder tilskueren fra det filmen har valgt å fokusere på. Traumene kan forklare Lilys sinne og vanskelige personlighet, men når hun senere kommer ut av sitt destruktive spor, virker hun likevel ikke så fundamentalt preget av oppveksten som historien av og til impliserer.
At oppveksten ikke behandles mer, kan indikere at Lily lyver, eller at søstrene generelt har et omtrentlig forhold til sannheten. At de er upålitelige fortellere av sin egen historie, skaper dynamikk og gir fylde til filmens skildring av og aksept for menneskers egenart og annerledeshet, og kunne derfor fått mer plass.
Oser av trausthet
Diana er glimrende gestaltet av Helene Bjørneby. Hennes litt skjærende stemme og logrende blikk, humpende rundt på ei krykke, gir en umiddelbar eim av underlegenhet og mangel på stolthet, noe søsteren også påpeker. Den bleke klesdrakten hennes og bestillingen av en Fanta i hotellbaren oser av trausthet, og står i kontrast til filmens øvrige livsbejaende rollefigurer og saftige fargepalett.
Når det gjelder Renate Reinsves rolle som den trassige Lily, synes jeg filmen balanserer farlig nær en ren karikatur av både billedkunstneren som type og en slags bad girl-stereotypi. Kunne ikke Lily vært bitte litt mer forsonlig eller sårbar i utgangspunktet? Er det nødvendig å kle henne opp i en stringtruse-badedrakt i lakk når hun skal uti hotellbassenget? Det er morsomt, så klart, men jeg spør likevel.
Kanskje er jeg bare distrahert av at Reinsve er å se i så mange filmer akkurat nå. Forbindelsen til Trier-universet er vanskelig å legge på is, så når hun skal spille en såpass outrert figur som i Butterfly, sliter jeg med å bli helt overbevist sånn i utgangspunktet.
Inntrykket blir bedre etter hvert som rollefiguren nyanseres, og det er mange virkelig godt spilte scener her, som når Lily i raseri kaster Dianas krykke ned en skråning. Måten Reinsve i et straffende, men likevel behersket sinne dryler krykka ut i horisonten og deretter setter seg ned bredbeint overfor Diana og kjefter henne ut – det er godt sett, instruert og spilt ut på en måte som bærer preg av grundig karakterarbeid. Her kommer Lily tydeligere frem; lillesøsteren som måtte ta ansvar for morens sprøhet og søsterens lammende usikkerhet.
Chato (Numan Acar), Veras partner, møtte henne etter «oppvåkningen». Han er en type som man føler man har møtt mange ganger: en fri sjel med et litt uklart opphav og en besynderlig livsanskuelse. Acar gjør en god figur, selv om rollefiguren hans ikke byr på de største utfoldelsesmulighetene, ettersom Chato hovedsakelig fungerer som en veileder som introduserer den alternative verdenen for søstrene.
Inderlig parodisk
Butterfly er morsom i måten den fremstiller den kompromissløse Lily og hennes performance, det spirituelle tøvet til Vera og Dianas tørrhet i møte med flagrende alternativkultur. Nettopp fordi performancekunst unektelig kan fremstå latterlig og pretensiøs, blir den et for lettvint mål for satire; balansegangen mellom avsløring og ren parodi er hårfin.
Nå er det riktignok scener i Butterfly der performance og ritualer får betydning og blir tatt på alvor, men det er ikke helt enkelt å forstå hva som motiverer den outrerte kunsten Lily holder på med før Granka. Det er ikke bare narsissisme og ren grenseoverskridelse som får folk til å søke seg mot kunsten, og hva Lilys kunstneriske prosjekt egentlig er, blir hengende i løse lufta. Når Lily endrer seg, kan det virke som om hennes kunstneriske drivkraft også forsvinner.
En annen konsekvens av den humoristiske tonen er at deler av filmen bærer preg av ironisk distanse. Det er for eksempel litt vanskelig å tro på at Diana virkelig skal lære mer om terra madre og gå dypere inn i alternativ-universet som innebærer reell livsendring.
Noe av det som fungerer så utrolig godt i Gritt, er at tonen hele tiden er ambivalent. Birgitte Larsens alvorlige og litt stakkato gestaltning av hovedpersonen gjør at jeg tror på henne, samtidig som hun er ustyrtelig morsom. Guttormsens idiosynkratiske stil – som veksler mellom intens inderlighet, der prosjektet kaster seg uti med hud og hår, og en ironisk distanse som skyver bort og forankrer historien i «virkeligheten» – speiler kanskje en overordna opplevelse av å rives og slites mellom å være i noe og gi det alt og se seg selv utenfra. I Butterfly synes jeg imidlertid det oftere bikker over i parodi sammenlignet med Gritt. Selv om det er morsomt, blir det litt mindre å gruble over.
Ritualet søstrene lager etter Veras død, speiler tradisjonelle mors- eller fruktbarhetskulter. Siden guanchefolket er en referanse her, er det kanskje solgudinnen Chaxiraxi (takk, Wikipedia) som er i spill i sommerfugl-ritualet til ære for Vera? Men til forskjell fra de guddommelige mødrene, er Vera nokså ubrukelig, og feiringen markerer kanskje uforsonligheten snarere enn harmonien, som når Lily på et tidspunkt erklærer: «Let’s open the mother wound».
Og videre når Diana dagdrømmer om en harmonisk fremtid for dem i et kollektiv på Granka, punkterer Lily visjonen ved å peke på hva som kommer til å skjære seg. Butterfly nøyer seg ikke med en lykkelig slutt, men åpner for at livet fremover blir vanskelig til tross for endringene søstrene har gjennomgått.
Avslutningen bryter med samhørigheten som ritualet fører til, og selv om det er bra at Guttormsen unngår sødme, fremstår scenen som en punchline eller sidekommentar mer enn en fullverdig sammenfatning av filmens komplekse innhold; Lilys kommentarer er litt vel kule og lakoniske. Jeg kunne tenkt meg en mer assosiativ visuell fremstilling av poengene i tillegg, om så bare for å runde av i en stil som matcher filmens helhet.
Dearmouring
Butterfly er på sitt beste i det alternative universet og i hippiesamfunnene. Her virker det av og til som om Guttormsen bare har satt opp et kamera og bedt skuespillerne – åpenbart fordypet i rollefigurene sine – småprate. Som når Diana blir med Chato, Veras kjæreste, til en slags sjaman som bor i ei av øyas mange kløfter.
Søstrene oppholder seg i hver sin hippiekoloni, og Lily treffer blant annet på Gritt (et velkomment gjensyn!) i det fellesskapet hun besøker. Dianas deltagelse i temazcal-ritualet sammen med Chato er godt skildret, sikkert ganske realistisk, og Dianas sammenbrudd fungerer som et av fortellingens høydepunkter, i tillegg til å isolert sett være grusomt godt spilt.
Særlig kvinnen som tilbyr «dearmouring», som søstrene oppsøker for å få henne til å fraskrive seg rettighetene til Veras eiendom, er en veldig overbevisende karakter. Nærværet hennes bidrar til å normalisere det alternative verdensbildet bestående av forbannelser og dårlige energier. Her er det ikke så mange store fakter eller ville kostymer, bare en magisk skog, og heksa forteller om sine overbevisninger som den mest naturlige ting i verden.
I et intervju med Patrik Syversen i podkasten Split Diopter her på Montages forteller Guttormsen at de menneskene søstrene møter på Gran Canaria ikke er skuespillere, men folk som Guttormsen møtte da hun gjorde research. Jeg antar at det også gjelder den nevnte sjamanen og dearmouring-eksperten. De føles i alle fall som vanlige, om enn litt alternative, folk.
Går ikke opp i en høyere enhet
Sammenlignet med Gritt har Butterfly et mer helhetlig narrativ: En mor dør og hennes to døtre, som ikke har kontakt med hverandre, må møtes for første gang på mange år for å rydde opp. På en måte er dette sporet, der søstrene kjemper og baler med sorg og forsoning, nokså forutsigbart. Diana og Lily får et bedre og mer autentisk forhold etter dødsfallet, og klarer å gre ut noen av flokene Vera har etterlatt dem. Samtidig holder filmen fast i ambivalensen rundt syndsforlatelse og forsoning – kan man fullt og helt tilgi sine foreldre?
I tillegg til den mer tradisjonelle fortellingen, er Butterfly eksperimentell, preget av en uregjerlig kunstnerisk og spirituell energi, à la Gritt. Tidvis med en kollasjaktig struktur med grovkornede opptak i forskjellige formater, som til sammen skaper en destabiliserende følelse hos tilskueren. De nevnte ritualene, og sekvensen med søstrene i skogen, bryter også med den ellers mer realistiske fortellerstilen.
Begge prosjektene vekker nysgjerrighet, men slik de er satt sammen her, går de ikke opp i en høyere enhet. Den mer strømlinjeforma delen mangler litt kontekst og alvor, mens det alternative prosjektet hadde hatt godt av både mer subtilitet og mer audiovisuell grenseoverskridelse, kanskje først og fremst mot slutten.
Avslutningsritualet ligner en blanding av Pride-parader, festivalen Burning Man og en skogsrave. Deltagerne bærer flotte, glitrende kostymer og deltar i spektakulære liturgier. Dette er liksom den kule studentfesten man aldri ble invitert til, i motsetning til de mer nedtonede seremoniene ellers i filmen. Det ser gøyalt ut, men bildene og iscenesettelsen utfordrer ikke tilskueren på den måten som filmen gjør i andre partier – som i den okkulte, innledende scenen med Vera i observatoriet. I Gritt er ritualet ute i skogen nettopp privat og på en måte ganske blasst. Det er et uttrykk som har mer fortolkning, ensomhet og mystikk å by på.
Uvanlig og innbydende
Når jeg på den ene siden etterlyser mer subtilitet i visse fremstillinger og samtidig ønsker at filmen skulle vært enda sprøere og mer overskridende, virker det selvmotsigende, og for en kritiker er det en dyd å forholde seg til materialet som foreligger snarere enn å hengi seg til ønsketenkning. Samtidig er disse blandede følelsene en oppriktig sammenfatning av hvordan jeg har opplevd Butterfly, og et resultat av filmens sterke viljer som drar i forskjellige retninger og dens ambisiøse forsøk på å få til mange ting på en gang. Mye vil ha mer, som det heter. Starten av filmen er slående; der lykkes den i å kombinere det assosiative, uhyggelige og realistiske.
Det er mye å la seg begeistre over i Butterfly, men noen tråder blir for løse, andre for stramt knyttet sammen, og filmens stilisering og komikk er tidvis ikke godt nok balansert. Likevel er Butterfly en uvanlig og innbydende film. Blandingen av sterke skuespillerprestasjoner av både proffe skuespillere og amatører, dype mystiske kløfter og seremoniell dans, gjør filmen til en flott og litt aparte kunstopplevelse.
Selv om Butterfly godt kunne ha vært enda sprøere, gir Itonje Søimer Guttormsen plass til det mange andre fortellere – både filmskapere og forfattere – overser, og tar det på kornet.
