Når så du sist en komedie om en mann som ble pensjonist? Og når sånt først skjer, hva er sjansen for at filmen kommer fra Hollywood og har Jack Nicholson i hovedrollen? Opplevelsen av å se About Schmidt (Hva angår Schmidt) første gang, i 2002, kan beskrives litt som en hakeslepp-opplevelse, hvor nettopp det å se en annen Jack Nicholson preget førsteinntrykket. Filmen ble mitt første møte med Alexander Paynes filmer, og det er den av filmene hans som har festet seg best hos meg.
Når jeg vil løfte fram About Schmidt som en viktig liten film like etter århundreskiftet er det av minst tre årsaker. Darren Schmidt er en minneverdig karakter, ikke bare fordi han spilles av en formidabel Nicholson (Golden Globe-vinner og Oscar-nominert), men fordi filmen lykkes med kunststykket å gjøre oss interessert i det vi kan kalle ”Mannen uten egenskaper”, for å stjele Robert Musils klassikertittel. Filmen fanger også en tid og et sted, først og fremst ved hjelp av en rekke karakteristiske enkeltbilder. Den siste årsaken til at filmen har blitt værende i mitt arkiv over filmer som endret noe, er at den snur om på en klassisk genre, roadmovie’n.
Filmen starter med Warren på kontoret sitt, mens klokken tikker de siste sekundene av et langt arbeidsliv som forsikringsagent bort. Spørsmålet er: Var det verdt det? Hva har han fått ut av livet, og har han, etter 66 år, satt sitt merke på noe, betydd noe for noen? Han vender hjem, slik vi ofte hører om pensjonerte menn fra den generasjonen, til et hjem formet av en kone, et sted hvor han ikke er hjemmehørende. Og til en kvinne han føler han ikke kjenner, en annen enn den han giftet seg med, en som har blitt gammel. Han står opp i det rosa soverommet klokken sju som før, uten lengre å ha mål. Meningsløsheten får ham til å løfte blikket fra lenestolen akkurat lenge nok til å lokkes til å fjernadoptere et barn gjennom en fjernsynsreklame. Brevet fra Childwatch om gutten Ndugu blir et vendepunkt for ham, her blir han nemlig oppfordret til å skrive noe om seg selv til gutten i Tanzania. Gjennom brev og voice-over starter refleksjonen: hvem er han, hvem er kona og hvorfor i all verden skal hans voksne utflyttede datter gifte seg med en dust?
Det pensjonerte ekteparet har planlagt å tilbringe dager på veien i splitter ny Winnebago, ikke en bobil, men en bobuss. Kjøretøyet er bokstavelig et hjem på veien. Når kona dør, blir mannens mistilpasning enda tydeligere. Han vagger rundt i roser og nips og skaper snart et kaos i det som før var et harmonisk hjem.
Sjelden har framstillingen av hjemmet som noe feminint; noe som hører kvinnen til, vært fremstilt mer effektivt i enkle innstillinger. Slik filmen gjennomgående fanger scener og sentrale hendelser i lett stiliserte bilder. Å bli gammel visualiseres ved hjelp av nærbilder av blodårene på Nicholsons ankel. Å være ensom skildres med en ganske gammel mann sittende på taket av en buss med små nipsfigurer og stjerner som eneste følgesvenner. Å takkes av fra bedriften Woodsmen of the World fanges gjennom bruken av et restaurantlokale som er en film i seg selv. Bilder av premiestuter, et utskåret indianerhode på veggen og portrettet av æres-pensjonisten på en pidestall midt i salen spikrer kombinasjonen av fest, historikk og tomhet aldeles perfekt.
Settingene er i det hele tatt sentrale. Som festlokalet på Johnny’s Bar og Woodmen-bygningen i Omaha som er filmet fra alle bauger og vinkler i åpningssekundene. Payne bruker autentiske steder og autentiske mennesker for å fargelegge en fortelling om virkelige mennesker. Han holdt da også auditions for å finne de rette statistene. Payne har sammen med sin faste partner Jim Taylor, adaptert mye av historien etter en roman av Louis Begley om en mann som blir pensjonist. Historien er også en fortsettelse av at et manus Payne hadde arbeidet lenge på uten å få det til, omhandlende hans egen far og hva han fikk ut av sitt liv. Ved å legge fortellingen om Schmidt til Omaha, Paynes egen hjemby, ble den også fortellingen om Paynes egen far. Denne nærheten til stoffet forklarer noe av grunnen til at den lett usympatiske, lett tomme karakteren får et liv som vi engasjeres i.
Når kona dør legger Schmidt ut på veien, med det mobile hjemmet, med et mål: Å forhindre at datteren Jeannie (Hope Davis) gifter seg med Randall (Dermot Mulroney). På beste roadmovie-vis blir reisen en indre reise for hovedpersonen. Men Schmidts reise blir også den første av flere filmer i samme periode som skiller seg fra den typiske fortellingen i roadmovien. Mens roadmovien tradisjonelt handler om unge menn eller par, som reiser bort fra hjemmet, kom det i løpet av få år en rekke filmer som handlet om middelaldrende menn som legger ut på veien for å finne sine barn: Jim Jarmuschs Broken Flowers, Wim Wenders Don’t Come Knocking og Duncan Tuckers Transamerica for å nevne de mest markante, alle forøvrig fra 2005. Så om Schmidt selv kanskje ikke finner svaret, kan vi i dag svare: Ja, den anonyme mannen i en liten komisk roadmovie betydde noe.