Red.anm: Manusforfatter Hilde Susan Jægtnes bidrar av og til med tekster på Montages, men har ingen redaksjonell rolle. Analysen er skrevet av en filmviter som ikke har noen relasjon med Jægtnes.

*

«NÅR ALLE DAGENE blir samme og ingenting skjer, livet plutselig blir tristeste novemberdagen selv om er det april.»

Maria Navarro Skaranger, Alle utlendinger har lukka gardiner.

Første gang jeg så Alle utlendinger har lukka gardiner var på en førpremiere retta mot målgruppen, det vil si en forventningsfull og summende ungdomsgruppe, så flerkulturelt sammensatt som den kan være i Trondheim. Etter filmen overhørte jeg noen jenter oppsummere opplevelsen: «Sååå dritkul film», sa den ene. «Dritkul? Det skjedde jo ingenting», svarte venninnen. Jeg var usikker på hvem av dem jeg var mest enig med. Kanskje fordi begge to hadde rett. Og jeg har slitt litt med å bestemme meg for om jeg synes at det er et problem, eller en styrke ved filmen, at det er en film der ingenting skjer.

For denne historien er ikke ny, vi har sett og lest (bokstavelig talt) den før. Ung jente forelsker seg i en litt eldre gutt, som er litt (men ikke for mye) «bad boy», blir uvenn med bestevenninna (en periode), får mensen, tester ut alkohol og seksualitet, krangler litt (men bare litt) med foreldrene. Det mest originale ved filmens handlingsplan er kanskje at hovedpersonen Mariana (Karen Øye) er en god venn for den skeive kameraten som utsettes for mobbing og seksuell trakassering, og en grei storesøster for lillebroren sin, Matias.

Det nye med Alle utlendinger har lukka gardiner, er at Mariana (eller Marey som hun kalles) og vennene ikke er lyse i huden, at de heter Ali, Isa, Ibra, Hector, Esra, og bor på Romsås. Det mest utrolige med denne filmen er at jeg i 2020 må skrive at en film om ungdommer fra en drabantby i Oslo med flerkulturell arbeider-klassebakgrunn er noe (nesten) nytt.

Mangfold og minoriteter

Samtidig som jeg ser og skriver om Alle utlendinger har lukka gardiner legger NFI fram rapporten Øyet som ser som viser det alle vet: norsk film har utfordringer med mangfold, både i det «skapende leddet» og i rollene vi møter på lerretet. Dette til tross for at NFIs egen handlingsplan for inkludering og representasjon (2019–2023. Relevans. Publikum. Berekraft) har som mål at norske filmuttrykk «avspeglar samfunnet og samtida på ein måte som lar alle lag av samfunnet oppleve relevans og representasjon», samt å «inkludere fleire lag av samfunnet i verdikjeda».

Som FAFO-rapporten peker på, er ikke kvalitetskriteriene som skal ligge til grunn for NFIs prioriteringer noen eksakt vitenskap. Hva hver og en av oss opplever som «en god film» påvirkes ikke bare av filmfaglige vurderinger, men av hva som «treffer en», det vil si at klassebakgrunn, kjønn, etnisitet, seksualitet, alder, og erfaringer spiller inn og påvirker hvilke filmer vi foretrekker (Fafo-notat 2020:03).

Som middelaldrende etnisk norsk kvinne fra en liten by på vestlandet er jeg ikke i målgruppen for denne filmen, men det er ikke de som står bak den heller; regissør og spillefilmdebutant Ingvild Søderlind, produsent Cecilie Aspenes, og manusforfatter Hilde Susan Jætgnes er alle godt voksne kvinner. Kvinnen bak boken som filmen ifølge forteksten er «inspirert» av, Maria Navarro Skaranger, var derimot svært ung (20 år) da hun debuterte med romanen i 2015, inspirert av sin egen oppvekst. Navarro Skaranger er oppvokst på Romsås, og Søderlind, som selv er fra Holmlia, har i intervjuer gitt uttrykk for hvor viktig det har vært for henne å lage en film fra dette miljøet. Man merker at Søderlind har stor sympati både med ungdommene og miljøet deres. (På mange måter framstår adaptasjonen av Alle utlendinger har lukka gardiner som en videreføring av hennes prisbelønte kortfilm Jenny [2010], som kan ses i sin helhet på Vimeo)

Å overføre Navarro Skarangers dagbokroman til film framstår egentlig som et litt håpløst prosjekt. Boka er kort, med en introvert dagbokstil som handler mye om Marianas tanker, og deler av den viktigste handlingen finner sted på MSN (!) (kanskje noen husker den chattekanalen?). Språket er dessuten romanens viktigste særpreg og styrke. Fortelleren i romanen skriver på sosiolekt, en språkform ofte betegnet som kebabnorsk eller drabantbynorsk. Språket er ikke bare geografisk og kulturelt formet, det er også et ungt språk, det vil si en språkform hvor ord og uttrykk endres fort. I boka heter det for eksempel om chatten mellom Mu2 (Ali2 i filmen) og Mariana:

Mu2 bare: hva skjer? og jeg bare: ingenting, og Mu2 bare: du vet jeg liker deg Marey, og jeg bare: for å kødde rundt, eller er du serr, og han bare: på serr, liker du meg.

I filmen har hans invitasjon i stedet blitt til: «Du vet at jeg føler deg. Føler du meg?». En melding som både oppleves nærmere dagens språk, og mer poetisk. Språket i boken er likevel gjennomgående langt mer radikalt enn i filmen, noe som bidrar til å gi boken en puls og et trøkk filmen dessverre ikke har lykkes med å overføre.

Stil

Etter min mening er Marianas fortellerstemme det som fungerer dårligst i filmen. Voice-over er et underkjent filmatisk virkemiddel, som ofte kan heve en film, noe klassikere som Sunset Boulevard (1950), A Clockwork Orange (1971), Barry Lyndon (1975) og Fight Club (1999) er eksempler på. I Søderlinds film er fortellerstemmen blitt for utydelig. Er det vi hører indre tanker, dagboknotater eller forteller Mariana om disse hendelsene til noen?

I filmens første voice-over sier hun: «Helt ærlig? Jeg tror man må gå gjennom en masse dritt for å bli et bedre menneske. Alt begynte den dagen Esra sang i Maricels minnestund». Fortellerstemmen oppleves her som et hjelpemiddel for å fortelle oss hva vi ser og hvor vi er, ikke som uttrykk for hvem Mariana er eller hva hun tenker. Disse tekstene har et noe ulikt preg gjennom filmen, og veksler mellom dagligdagse betraktninger og melankolske tilbakeblikk, det vil si delvis som indre monologer og delvis som hjelp for seeren.

I flere av scenene, særlig med den utflytta storebroren Hector (Cengiz Al), slipper filmen taket i sitt dominerende realistiske uttrykk, og blir drømmeaktig. Mariana fantaserer og mimrer en del, og filmen gir oss innblikk i hennes indre verden også visuelt. Etter en konflikt med faren (Jonatan Rodriguez) reiser Hector til Afghanistan. Eller gjør han egentlig det? Etter at Hector er del av flere drømmesekvenser blir man for eksempel usikker på om scenen hvor hele familien henter ham på flyplassen er Marianas drømmeversjon av gjenforeningen, eller en faktisk hendelse. Filmen skifter her både tempo, stemning og musikk på en måte som framstår som uklar.

Setting

Det er tydelig at filmskaperne har ønsket å etablere et filmatisk univers, der det å vokse opp på Romsås ikke nødvendigvis betyr problemer eller kort vei til kriminalitet. Slik skiller filmen seg fra boka (hvor storebror er i fengsel, ikke i militæret), nye serier som NRKs 17 og 18, og ungdomsfilmer med lignende ambisjoner, som for eksempel Erik Poppes Schpaaa (1998).

Romsås tar seg godt ut på film og miljøet føles troverdig, men filmens handling (som gjengitt over) kunne utspilt seg hvor som helst. Samtidig er miljøskildringene, som det også hintes til i tittelen, noe av det fineste med filmen. Det er forskjell på hvordan det ser ut hjemme hos folk med tyrkisk eller norsk bakgrunn. Slik framstilles dette i boka:

«Huset til Mu2 var typisk alle tyrkere, jeg ikke hadde forventa noe annet, det var lukka gardiner med blonder, blå sofa, to stykker, dritsvær tv, ingen plante, nytt kjøkken og lite bilde med koranen midt i veggen som var hvit, pluss bilde av Mu2 som barn. Hjemme vi har skikkelig norskinghus med liten tv og rotete og åpne gardiner, pluss pappa har drassa med seg bilder av Valparaíso som er i veggen, og hjemme hos Bebi J, siden hun er gambier, de har bare gull overalt. Gullsofa, gullbord, gull-tv, lamper og store koranbilder på veggen, men også bilder av familien huns og alle damene med store afrikanske hatter. De også har bilde av presidenten i Gambia og lukka gardiner i gull.»

Tyrkiske hjem, butikker og gutter løftes fram med et fint blikk i filmen. En annen detalj, sterkere i boka enn i filmen, er tilstedeværelsen av katolske tradisjoner, en ikke uviktig del av norske innvandrermiljø.

Den muslimske kulturen integreres nesten sømløst, for eksempel gjennom noen av jentenes klesdrakter, men ikke minst gjennom språket. Også Mariana med sin chilensk-katolske bakgrunn bruker arabiske fraser som Inshallah og Wallah. Ungdommen nå til dags sverger mye.

Seksualitet

Hva gjelder framstilling av seksualitet tør filmen mer enn boka. Filmen er nesten påfallende seksualisert i sammenligning med forelegget, og dette spenner fra problematisering av seksuell trakassering til humorinnslag med blow-job-instruksjonsvideoer på YouTube.

Kanskje er det i sin bramfrie tilnærming til ungdom og sex filmen er best og viktigst. Plotlinjen med Johnny som er tiltrukket av David, og som i stedet for å vedkjenne seg følelsene ledes av guttegjengen til å trakassere den han er forelsket i, er sår og sterk. Denne handlingstråden introduseres med vare blikk mellom de to guttene i aller første scene og fungerer som et viktig tema i seg selv, men også som en parallell til hovedhistorien om Mariana og Ali2.

Framstillingen av Marianas våknende seksualitet er også både fri og fin. Karen Øye framstiller en jente som på samme tid er sterk og forsiktig, hun fniser med venninnen, men holder blikket til avstandsforelskelsen, og tør å ta grep når en annen jente er i fare. Hun er ikke perfekt, hun smisker og kan være ufin i replikken, men ungdom framstilles virkelig ikke som «umulige» i Alle utlendinger har lukka gardiner.

De unge skuespillerne er gjennomgående gode. I tillegg til Øye utmerker Deniz Nourizadeh-Lillabadi seg som venninna Isa og Serhat Yildirim som Ali2. Filmskapernes ønske om å bruke Yildirim i rollen som drømmetypen er svært forståelig, han har en sterk tilstedeværelse og utstråling som passer en slik rolle. Likevel, han har blitt både 17 og 18 på NRK allerede, og ser med sine 21 år klart eldre ut enn tiendeklassingen han skal spille. Her kunne man med fordel gjort endringer i manus slik at han ikke var ungdomsskole-elev, ettersom skolen uansett ikke er den viktigste arenaen de to møtes på.

Sympatisk

Alle utlendinger har lukka gardiner er en sympatisk film, litt forsiktig og litt frisk. Filmskaperne kan krysse av for representasjoner av mange ulike ungdomsgrupper, skeive, muslimske, jenter og så videre, og det er kanskje politisk korrekt, men først og fremst er det rett og slett fint.

Filmens viktigste budskap er kanskje at en bør ta vare på de man har rundt seg, og er det noe verden trenger nå om dagen er det slike påminninger.

For å treffe målgruppa i sin egen samtid, må klassiske girl-meets-boy-historier fortelles igjen og igjen, med nye ord og uttrykk, nye chatteprogram og et nytt soundtrack. Så selv om det egentlig ikke skjer noe nytt i denne filmen, er det fint at det skjer på nytt.