Sal 9 på Nova kino i Trondheim har 104 seter, men på mandagens¹ sju-forestilling sitter det kun to voksne damer midt på rad sju. «Vi trodde vi ville bli helt alene» roper de mot meg når jeg entrer salen litt over sju. «Vi tenkte vi ville ta av oss skoene», ler de, «og finne oss godt til rette». «Men det er sikkert en god film,» nærmest beroliger de meg.

Godt inn i reklamen kommer en yngre mann og kikker inn døra, før han snur, går og henter en IKEA-pose, og tar plass på raden mellom de tre damene i salen. «Nei nei!» protesteres det bak ham, «ikke sett deg foran oss», sier damene bak, og rekker akkurat å dempe negative reaksjoner med en kommentar om at det er fordi det lukter tåfis. Avvæpnet følger han damenes eksempel, og kort etter har jeg et par herresokker i synsranden til høyre. Det føles litt for demonstrativt å flytte seg en rad fram.

Ingen av mine medpublikummere synes helt å vite hva slags film de kan vente seg i møte med Søvngjengeren. Ikke så rart, for hvis man sjekker Filmweb eller filmens Facebook-side vil man finne litt vag bakgrunnsinfo som «Kaias fredelige liv med kjæresten Andrew blir brutalt snudd på hodet da søsteren Christine dukker uventet opp midt på natten». På Dagsrevyen 29. januar presenteres filmen som et psykologisk drama om sjalusi og fornektelse. Men på spørsmål fra Jon Gelius om hvem hun har laget filmen for, svarer debutantregissør og manusforfatter Mona Fastvold: «Jeg har laget den for meg selv», og forteller at hun ikke vet hvem som vil gå og se den.

Avstand og intimitet

Når filmen åpner med en scene hvor en ung kvinne (Gitte Witt) kommer hjem og straks kler seg nesten naken foran kamera og speil, må jeg innrømme at min første reaksjon var skepsis. Ikke akkurat dét jeg forventer fra en ung kvinnelig regissør i 2014, tenkte jeg i mitt stille sinn. Men et raskt glimt av en pupp med et rødt sår, eller arr, antyder at det ligger noe annet enn bare et konvensjonelt blikk på kvinnekropp bak nakenheten. Inntrykket av at kvinnens kropp er et problem forsterkes snart; i en intens sex-scene mellom Kaia og kjæresten Andrew (Christopher Abbott) stikker han hånden under t-skjorta hun har på seg, hvorpå han stopper midt under akten med forklaringen «I just lost it».

Det unge paret som renoverer en 1920-talls villa ute i skogen i Massachusetts får altså en uventet gjest om natten, Christine (Stephanie Ellis), Kaias søster. Søskenrelasjonen framstår som en underlig blanding av nær og fjern; Christine himler over at Kaia har en kjæreste («You got a boyfriend?!»), mens Kaia får overraskende nyheter om en forlovede og en graviditet tilbake. Søstrene sover likevel sammen, i en tett og nær scene som blant annet avslører et dramatisk brudd mellom de to i fortiden. Dagen etter går de sammen til et vann hvor de bader sammen. Igjen skapes en subtil og ambivalent blanding av avstand og intimitet, blant annet fordi Kaias blikk på søsterens nakne bryst er ladet av noe som kan være både egen kroppsforakt og misunnelse.

Hva er du ikke kan snakke om, selv ikke med egne søsken eller nære venner? I en beklemmende gjenkjennelig og ubehaglig scene kommer Christines forlovede Ira (med-manusforfatter Brady Corbet) for å hente henne hjem, men det nyankomne paret ender i stedet opp med å invitere seg selv til å bli. Og ingen får seg til å si at de ikke er ønsket i farens gamle hus. De to mennene har enda vanskeligere med å nærme seg hverandre enn søstrene, visuelt og konkret formidlet i en scene hvor de to bærer en (symbol)tung rød sofa mellom seg.

Tilfeldigvis har tre av de siste filmene jeg har sett hatt manglende mellommenneskelig kontakt som et hovedtema. Mens de to andre, Disconnect (Henry Alex Rubin, 2012) og Her (Spike Jonze, 2013), framstiller kommunikasjonssvikt som noe tidstypisk, har avstanden mellom menneskene dypere og mørkere psykologiske årsaker i Søvngjengeren.

I min fars hus er det mange rom ²

Huset etter faren som skal renoveres er stort, og tar stor plass i filmen, men framstår først som forvirrende, lukket og tett. Vi tilskuere får bare innblikk i deler og utsnitt: Kjæresteparet er sammen i en trang gang eller sitter på kjøkkenet. En garasjedør med flassete grønn maling skiller seg fra det store, vakre arkitekttegnede huset. Et tilbakeblikk fra barndommens søvngjengeri foregår i mørke ganger og knirkende trapper. Hvite nattkjoler, madonna-bilder, fuglekvitter, knirkelyder, alkoholtung fest, nattemørke og en spiritual på bilstereoen. Delene synes ikke å passe sammen, men så åpner bildene og lydene, og med dét rommet, seg opp.

Musikken fyller rommet, eller lydene fyller rommene, og trenger seg på. Sjelden har jeg opplevd lydbildet i en norsk film så intenst. Noen ganger forvirrende (som med bruken av spiritualen «Lord, I want to be a Christian»), noen ganger litt irriterende, men først og fremst er lydbildene som Sondre Lerche og Kato Ådland har skapt en styrke ved filmen. Det skraper og banker som en renovering jo gjør, og skaper til og med assosiasjoner til Johnny Greenwoods fantastiske score til There Will Be Blood (Paul Thomas Anderson, 2008). (Jeg anbefaler Peter Larsens anmeldelse av musikk og lyddesign i Bergens Tidende 1. februar).

For også her skal det bores og graves. Til å være en såpass symboltung film om skyggene i menneskelig sinn (overgrep, psykisk sykdom, fortrengning) glir fortellingen lett, og er etter min mening en av de norske filmene som beveger seg tryggest og mest målbevisst i dette kratt-terrenget av en tematikk. Den filmatiske utnyttelsen av hus og rom gjør kammerspillet til noe annet enn det teaterstykket det kunne blitt i andres hender. Selv om det noen ganger skurrer litt på manussiden (noe manglende substans i karaktertegning og noen narrative kortveier) tror jeg på filmen. Særlig er de to kvinnelige karakterene godt skrevet og spilt, mens den utenforstående Ira faktisk står litt for mye utenfor.

«Why are you so close to me?», spør Kaisa kjæresten i det øyeblikket kompleksene over egen kropp murrer mørkere og vi begynner å ane at han er på vei bort. Selv om manuset ender i indiefilmens litt for vanlige årsaker og løsninger (henholdsvis seksuelle overgrep og vold) er veien dit verdt å gå. Jeg liker også at de kvinnelige karakterene er hele, at kroppen betyr noe, at overgrepene mot kvinnekroppen tegnes som synlige arr, og det uten at tematikken oppleves som kvinnelig. Det er de mellommenneskelige relasjonene som er interessante, og de gjøres interessante gjennom filmens formspråk. Filmen forteller oss mer om våre egne relasjoner til bakgrunn, kropp og identitet enn den litt forenklede gåten om kvinnenes far kan gi inntrykk av.

Det er en uro og et sting i flere av scenene, som er overraskende subtile til å være skapt av så ferske folk som regissør Fastvold og fotograf Zack Geller (også langfilmdebutant). Detaljene er så gjennomførte (bilder som gjentas, elegant bruk av rekvisitter) at hele produksjonsteamet må ha vært godt samkjørt. Disse elementene er litt insisterende, men ikke altfor overtydelige.

Fortsettelse følger

Når det er ti minutter igjen går mannen bak meg ut av salen. IKEA-posen står igjen. Og han returnerer ganske nøyaktig når rulletekstene begynner. Kvinnene på rad sju tar på seg oppgaven å forklare hvordan filmen slutter: «Den sluttet med et spørsmålstegn!». De er usikker på hva slutten betyr, og kommenterer lett ironisk «at fortsettelse følger». Hvis jeg oppfatter samtalen rett hadde den sist ankommende egentlig tenkt seg på Nymphomaniac, men ombestemte seg fordi den var fire timer lang. Deres felles oppsummering lyder: Dansk film er bra.

Sett fra rad fem er Søvngjengeren en god norsk film, men også en film som synliggjør både styrker og svakheter ved dagens norske film. «En film jeg selv vil se» kan være en kunstnerisk god motor, men slike utsagn selger ikke kinobilletter. Det gjør heller ikke kommentarer som «ikke en film for alle» eller «noen vil bli irriterte», som jeg leste i et avisintervju. Søvngjengeren er en velgjort og intens «indiefilm». Den mangler litt på originalitet i idé og fortelling, men gjennomføringen er god. Og den bør varsle en spennende fortsettelse for de norske impliserte både foran og bak kamera.

I Robert Altmans glitrende The Player (1992) jakter produsentparodien Griffin Mill (Tim Robbins) på en pitch som er den perfekte matchen mellom to tidligere suksessfilmer. Det er ikke lett å gi en pitchet versjon av Søvngjengeren. Neste gang Mona Fastvold lager film håper jeg at noen (les: produsentene) har en salgbar pitch klar når filmen er ferdig. Jeg synes ikke det gjør noe at norske filmer etterlater publikummet i undring på vei ut av kinosalen, men noen må altså selge filmen så folk kommer inn.

*

Fotnoter

1. Mandag 3.2,  altså tre dager etter premieren 31.1.

2. Johannes 1, 1-4. Her forstått i en mindre positiv variant enn i Jesus tale til disiplene.