Jeg har det med romantiske komedier slik jeg innbiller meg at single kvinner som dater ofte har det med menn. Man vet at den neste neppe vil innfri, men man fortsetter å håpe. Man håper at den neste skal være både romantisk, ekte og morsom.
Med slike forventninger vil møtet mellom fantasi og virkelighet ofte oppleves som en kollisjon. Romantiske komedier oppleves for eksempel veldig sjeldent som ekte. Det er vanskelig nok å være både romantisk og morsom. Gunnhild Øyehaugs gode roman Vente, blinke (2008) handler mye om filmmediets klisjeer. Den handler ikke minst om Sigrid, en ung litteraturstudent som har sett seg lei på kvinneframstillinger i film og litteratur, og vil skrive essayet om Kvinner i for store herreskjorter:
Å, det er slik ho kjenner det! Ho er tjuetre år, og ho allereie eit nedisa skip. Hadde dette vore ein film, der ho var den miserable og innestengde karakteren, tenker ho, hadde det på dette tidspunktet skjedd noko som rykte henne ut av hennar innestengde liv. … Hadde på dette tidspunktet vore ein karakter som hadde budd inne i den sekstitalsprega leilegheita til mor si heile livet, hadde det skjedd noko som hadde vippa heila hennar eksistens ut av lage, mor hennar hadde truleg døydd, og ho måtta med seg sine umoderne klede og merkelege vesen ut i verda og gjennomgå dei endringar som skal til for at ein karakter blir interessant å følgje med på, på kinolerretet. MEN SLIK ER DET JO IKKJE I RØYNDA! (side 79)
Adaptasjonen Kvinner i for store herreskjorter ser med lekent blikk på filmmediets klisjéfylte bilder av kvinner og kjærlighet, men også med litt alvor på den eksistensielle utfordringen det er å finne seg selv. I Yngvild Sve Flikkes debutfilm følger vi tre kvinner i tre stadier over en kort, men overgangspreget periode i livene deres: Sigrid Auge (!) (23) vart spilt av debutant Inga Ibsdotter Lilleaas, Trine Jung (39) kraftfullt spilt av Henriette Steenstrup, og Agnes Kalvatn (63) på samme tid vart og kraftfullt spilt av veteranen Anne Krigsvoll. Og så har vi Kåre Tryvle (43) (Hallvard Holmen), denne mannen som er en kollisjon mellom en drømmemann og en mann i krise. Og som leter i den mørke skogen etter seg selv.
Sigrid, Kåre og Agnes er med over fra boka, og deres fortellinger følger romanforelegget ganske tett. Manuset (skrevet av Øyehaug i samarbeid med Sve Flikke) har strippet vekk flere av de andre karakterene i boka (for eksempel den unge kvinnelige regissøren Linnea), men lagt til Agnes, som er eldre enn alle kvinnene i Øyehaugs roman. Med dette grepet blir filmen mindre en fortelling om forholdet mellom menn og kvinner, og mer med og om kvinner. På handlingsplanet synes forbindelsen mellom de tre kvinnene kanskje noe tynn, men tematisk er tråden rød så det holder.
Filmens hovedfortelling er tilsynelatende møtet mellom ung vakker kvinne og middelaldrende mann. I motsetning til hvordan dette vanligvis framstilles på film, er det både komisk, romantisk og problematisk i Kvinner i for store herreskjorter. Mens tjue års aldersforskjell mellom ham og henne er så vanlig i amerikansk film at det som oftest ikke er verdt å problematisere, er møtet mellom student og forfatter her minst like kleint som det er romantisk. Sigrid bestiller to glass vin i gangen, deres første seksuelle møte er mislykket, og tilskueren ser lenge før Sigrid at dette ikke er en mann for henne. Som bestevennen Magnus utbryter: «Du kan ikke være sammen med en som er 100 år!» Hennes trange hybel med skråtak og hans lyse store leilighet poengterer avstanden mellom dem visuelt.
Det er i det hele tatt som motvekt til stereotypiene på lerretet at denne filmen er på sitt beste. Kvinner er ikke bare tindrende lys og nusselig feminitet i for store herreskjorter. Kvinner har kropp, og kropper er kroppslige. Kvinnekroppen blør, den får melkespreng, og noen ganger må ræva senkes i varmt grønnsåpevann. Også kvinner får luft i magen om de spiser for mange hveteboller. Når den nybakte moren Trine (Steenstrup) spontant må endre sin planlagte onani-performance til fordel for en seanse om brystspreng og morsmelk på galleriets kvinnetoalett, illustrerer det forbilledlig hvilke tabuer kulturen omgir kvinnekroppen med. Vi ser nakne og/eller seksualiserte kvinner overalt, men kvinnebryster som lekker melk bør skjules. En performance om brystmelk (finnes det annen melk egentlig?) blir derfor grenseoverskridende i en kultur vi liker å tro ikke har så mange tabuer.
Med denne scenen, og med en ung naken kvinne som blør mensblod utover sin nye elskers hvite teppe, kommer filmen også fint i dialog med en kvinnepolitisk tradisjon i norsk kultur. Mens romanens intertekstuelle referanser var Lost in Translation (2003), Scarlett Johansson og Kill Bill (2003), gir filmen assosiasjoner til kvinnelige norske kunstnere som Anja Breien, Wencke Mühleisen, Marie Takvam og Vibeke Løkkeberg.
Den beste illustrasjonen fra norsk filmhistorie på hvordan kvinneframstillingen i film har vært definert ut fra et tradisjonelt mannlig blikk er den såkalte «rumpe-feiden» fra 1977 og omtalen av skuespilleren Marie Takvam i filmen Åpenbaringen (regissert av Vibeke Løkkeberg). I Åpenbaringen framstilte Løkkeberg en 50-årig kvinnes forsøk på forløsning som selvstendig individ etter et liv som hjemmeværende og hustru. Mens mange kritikere roste filmen, skrev Arne Hestenes i Dagbladet en notorisk berømt protestanmeldelse med overskriften «Nei til Marie Takvams rumpe», hvor han gikk langt i å avvise filmen fordi han ble frastøtt av den middelaldrende kvinnens kropp.
Men i Kvinner i for store herreskjorter kan også en kvinne over seksti ha julebord-sex (i en truck!). Og det gir henne frihet, for etter dette har Agnes (Krigsvoll) sjefen i sin hule hånd (en herlig liten birolle med Ivar Gafseth). Agnes valgte imidlertid bort morsrollen for å kunne bli forfatter, for så å mislykkes som kunstner. Etter den provoserende boka I ræva kom det ikke flere bøker. Også her går tankene til kvinnelige kunstnere, som gjennom tidene har blitt stille for tidlig.
Med Anne Krigsvoll i sin beste og største rolle i norsk film siden Stella polaris (1993) (!), vekkes også minner om en av de mest skjellsettende karakterene i norsk litteratur, Clara i Torborg Nedreaas’ Av måneskinn gror det ingenting (1947). Clara er en ung kvinne som tvinges til illegal abort etter et forhold med en eldre mann (sin tidligere lærer), og som knekkes av skammen. Karakteren ble gjenskapt til en ekte kvinne i ”skjørt og blod” av Krigsvoll i Arild Brinchmanns fjernsynsteaterversjon (1987, tilgjengelig på NRK Nett-TV). At en skuespiller av Krigsvolls kaliber ikke har satt flere spor etter seg i norsk filmhistorie, er i seg selv bevis nok for at vi ennå trenger å ruske i kvinnebildene og i kvinners muligheter i norsk film. I min bok er Krigsvoll det beste med denne filmen.
Det er godt gjort å få den romantiske komedien og de kvinnepolitiske tradisjonene i norsk kulturhistorie til å møtes, og til å bli morsom. Mens de kvinnepolitiske filmene fra 1970-tallet – med Anja Breiens Hustruer (1975) som det viktigste forbildet – handlet om hvordan det var å være kvinne i et mannssamfunn, handler Kvinner i for store herreskjorter om å være fanget av mer diffuse forhold. Som egne og andres menneskers forventninger til livet.
Alle disse temaene er på spill, men Kvinner i for store herreskjorter er langt fra en så seriøs og viktig film som min beskrivelse så langt kan gi inntrykk av. Den er først og fremst en komedie om livets ulike faser og utfordringer. I tillegg til de fargerike rollefigurene, er det lydsiden som skal ha størst ære for filmens lette og underholdende preg. Fra først stund setter Kåre Vestrheims musikk rytme og tone til filmen. Musikken er lekker, leken («klikk», «klikk», «poff») og litt melankolsk når det trengs. Ikke bare kler komposisjonene filmen; de kler den opp, og får den til å se bedre ut enn den er. For filmens visuelle uttrykk (ved fotograf Marianne Bakke) er – til tross for at Trondheim er veldig vakker, særlig i siste rest av kveldssol – litt traust. Til å være en film som er så godt sett og skrevet, gir den tilskueren litt for lite å se på og la blikket vandre i. Filmen føles litt som TV.
Idérikdom, for eksempel i interiørdesignet, kompenserer en del. På veggen hjemme hos Agnes fant jeg til min glede blant annet Dea Trier Mørchs Vinterbarn (1976) i bokhylla og Oddvar Torsheims bilder (ikke minst det deilige Bob Dylan-bildet hans). Filmen er også rik på intertekstuelle referanser, fra norsk kunst- og litteraturhistorie til Gunnar Danbolt og Tore Strømøy. Mens romanen bruker filmmediet som et nærmest filmatisk meta-blikk på fortellingen, med formuleringer som «Her ser vi Sigrid», «Men her, nokre dagar etter», osv., skaper filmatiseringen et metanivå ved å bruke forfatter Øyehaug som fortellerstemme.
Det distanserte blikket som voice-overen (sammen med tekster og animasjoner) skaper, fungerer på sitt beste i det som kunne ha vært filmens mest erotiske øyeblikk; når Sigrid endelig får det som hun vil med Kåre. I stedet for å forføre oss inn i en het eller romantisk sex-scene, fryser regissøren i stedet bildet gjennom de ulike fasene, mens fortelleren kommenterer lett at Kåre har sublimert kvinnen til rent lys – og så kommer hun (i dobbelbetydning) der som en naturlig kvinnekropp. Mitt favorittøyeblikk er når de tre kvinnene forenes i et skrik. Den enes orgasme, den andre fødsel og den tredjes oppsamla guffe kommer ut i et samlet forløsende øyeblikk.
Også for det trønderske filmmiljøet kan filmen vise seg å ha en frigjørende kraft, som den første profesjonelle spillefilmproduksjonen lagt til Trondheim. Den romantiske komedien har ikke stått sterkt i Norge. Når du vil drømme deg bort i fantasiens verden, er det ikke bakgatene hjemme du vil se på. Men det må sies at opplevelsen av å sitte på Prinsen kino og se Prinsen kino på lerretet, og deretter gå forbi Trondheim kunstmuseum (hvor Kåre og Sigrid møtes første gang) et minutt etter filmens slutt, både var fint og rart.
Det er også ganske fint at temaer som så lenge har vært skambelagt kan lekes med i dag, men det er trist at det ennå trengs. Selv i 2015 finnes det mennesker som tror at mensmedisin bør selges ved hjelp av bilder som ”jordbæruka” og ”tante rød”. Disse plakatene fikk jo ikke stå ukommentert, men idrettskvinner må fremdeles snakke om ”en dårlig dag” når de ikke yter som forventet.
Kvinnelige kunstnere har gått i bresjen for å se på det personlige som politisk, og for å overskride samfunnet og kulturens forståelse av det kvinnelige. Performance-kunstneren Wencke Mühleisen utfordret på 1970-80-tallet hva man som kvinne kunne gjøre og hvordan man kunne framstille kvinnekroppen. Denne kunsten var provokasjon, skandale og overskridelse, for å sitere kjønnsforskeren Mühleisens eget gode blikk på en kunstnerisk praksis som framstilte både menstruasjon og abort på scenen. Det kostet å utfordre tabuer på denne måten.
Denne overskridende praksisen blir litt ufarlig i filmen. Den føles verken viktig eller vektig, og det lette kan gjøre filmen litt for lett glemt. Men det sier vel litt om hvor lite slingringsmonn det faktisk er på lerretet når elementene jeg har gjengitt ovenfor kan sies å utfordre tabuer. Jeg har sett filmen i tre forskjellige settinger i løpet av en siste uka: på festpremieren under Kosmorama, på en festivalvisning for ”Den kulturelle skolesekken”, og på en lørdagsvisning sammen med det vanlige kinopublikummet. Det var de unge som lo klart best når tabuene ble utfordret. Samfunnet trenger nok tabu-lek, og filmmediet trenger det kanskje aller mest.
Kvinner i for store herreskjorter er ikke veldig politisk, men litt romantisk, ikke så verst morsom, og har noen ekte øyeblikk. Filmen er tidstypisk lett og leken, med noen gode poenger om livet generelt og gode skuespillere over hele linjen. Dessuten kan du trygt se filmen på date. Kanskje skal man ikke kreve mer. En film som resulterer i at du finner deg selv i å lete opp dikt av Marie Takvam og gammelt fjernsynsteater med Anne Krigsvoll er uansett en film å være glad for.
*
Kilder:
Øyehaug, Gunnhild (2008): Vente, blinke, Kolon forlag, Oslo.
