Stargate – en julefortelling er en liten film for voksne og barn om to jenter og en pappa. Og om drømmer, om litt som er fint, og om en del oppstuss.
Vi introduseres for filmens hovedpersoner ved frokostbordet, en dag pappa (Bartek Kaminski) er edru og underholder lillesøster Ronja (Luiza Idrizi) og storesøster Melissa (Anna Drakopoulou Sverrisdóttir) med å spille rollespill og å fortelle vittigheter. Den koselige scenen avrundes av rolige kamerabevegelser og lille Ronjas fortellerstemme som ligger over bildene når hun og faren går hånd i hånd gjennom et desember-mørkt og julepyntet Tøyen på vei til skolen.
Ronja beskriver fortellingen med ordene jeg brukte i ingressen, men med et anstrøk av eventyr i tillegg: «Det var en gang to jenter og en pappa. Ja, det var jo oss. Og det var fint … Men det var jo av og til litt oppstuss da». Disse små setningene både introduserer og oppsummerer Ida Sagmo Tvedtes filmversjon av Ingvild H. Rishøis roman Stargate. En julefortelling (2021) for meg: Filmen er fin, og oppstuss er kanskje mer dekkende enn vond og sår.
Fra bok til film
På baksiden av pocket-utgaven av Rishøis bok beskrives den korte romanen som «en julefortelling om barn, fulle folk og sannheten.» Jeg leste romanen da den kom, og igjen like før jeg så filmen. Mellom de to lesningene tenkte jeg at romanen med sine sterke innslag av fantasi egentlig ikke var så egnet for filmatisering.
Rishøi er kjent som en av Norges fremste novelleforfattere, og vant blant annet både Brageprisen og Kritikerprisen for Vinternoveller (2014). Og som gode novellister ofte er, er hun sterk på undertekst. Når Ronja allerede før vi vet at pappa drikker sier at: «Jeg elsker når han drikker kaffe» (Rishøi, s.22) er det en setning som både rommer mye, og som treffer hardt. Men det er også mye som ikke sies i romanen, og derfor var det mye jeg selv hadde lagt til, innså jeg da jeg leste den på nytt.
Boken er en ganske brutal fortelling om omsorgssvikt på grunn av rus, fortalt i førsteperson av Ronja, i det vi må kunne beskrive som etterpåklokskapens lys.
Romanen er fortalt i skjæringspunktet mellom eventyr og virkelighet, hvor drømmer og fortellinger også fungerer som viktige overlevelsesmekanikker for de to søstrene som kun har en voksenperson å stole på, som er en de ikke kan stole på – fordi han plutselig drikker (igjen).
I romanens første del er det storesøster Melissa som forteller eventyr (om en hytte i vinterskogen) for lillesøsteren for å skape hygge og trygghet. Ronja håper at dersom faren kan få seg jobb som juletreselger vil alt bli bedre, med noe annet til middag enn frokostblanding og en far i jobb som står opp om morgenen. Når drømmen om å leve som en vanlig familie brister og voksne truer med barnevernet, er det Ronja som forteller nye eventyr for den nedbrutte søsteren.
Slik «Piken med svovelstikkene» i H.C Andersens klassiker hallusinerer fram et hus med varme og mat og en død bestemor som gjenoppstår i lyset fra fyrstikkene, slik fantaserer roman-fortelleren fram hytta i skogen som et sted hvor de (igjen) kan være sammen med pappa: «Så åpna skogen seg og vi gikk forbi tjernet, og opp bakken der reven har hi, og på toppen ser du skigarden, og så følger du bare den, og da vet du jo hva du ser» (Rishøi, s. 141).
Stedsangivelsene til Ronja minner om et annet kjært jule-eventyr, hvor snekker Andersen skal finne veien til julenissebarna, som bor «innover der» og «bortover sånn», og hvor snekkeren må gå forbi «to graner og en stein og en stubbe» (Prøysen, s. 13). Som i Alf Prøysens eventyr finner de to jentene til sist en varm og trygg hule når de bøyer til side grenene på et tre. Når det blir tydelig for omverdenen at en tiåring og tenåringsjente ikke har en voksen til å passe på seg, gjemmer jentene seg for nattemørket, storm og barnevernet under et juletre til salgs ved Tøyensenteret. Og her legger romanen seg tett opp til tragedien i H.C Andersens eventyr, for utenfor drømmene og eventyrene er sannheten brutal. Det blir (mest sannsynlig) ikke noe gjensyn med hverken bestemor og pappa i den virkelige verden.
Selv om Rishøi skriver seg opp mot barnebokklassikere (med direkte referanser til Piken med svovelstikkene og Ronja Røverdatter, og tydelige hint til Brødrene Løvehjerte med et annet lillesøsken som blir moden og forvalteren av fortellingen) er romanen bedre egnet for erfarne lesere som kan skille mellom lagene av illusjon og virkelighet. Som film er historien langt mindre komplisert fortalt, den har ikke romanens sprang i tid, men er kronologisk og konsis, og egner seg derfor bedre for barn og unge.
Julefortellinger for hele familien
Ingvild H. Rishøi har selv skrevet manus til filmen sammen med filmens regissør Ida Sagmo Tvedte. Hun på sin side har tidligere skrevet og hatt regi på NRKs julekalender Stjernestøv (fra 2020, sendt igjen i 2024) og regi på Snøfall (2016). Kanskje ville ikke assosiasjonene til julekalender-tv vært så sterke hvis jeg ikke hadde hatt denne forhåndskunnskapen om regissøren da jeg så debutfilmen hennes. Uansett føles Stargate som en julekalender i kortformat.
NRKs julekalendere handler også gjerne om familier med utfordringer (som foreldre som er fraværende av ulike årsaker), befolkes av fantasirike barn som dras mellom ulike virkeligheter, og av dumme voksne, — som ofte viser seg å være klokere og mer omsorgsfulle enn vi ble ledet til å tro. Når julekalenderen er over og julekvelden ringes inn kan roen senke seg, for alle de største krisene er avverget, selv om man i løpet av desember kan ha kjent på sorg, savn, og av og til skrekk, knyttet til hva barna i seriene står ovenfor.
Også Stargate befolkes av gode mennesker og kombinerer det såre med det håpefulle. Slutten er nok mørkere enn de bruker å være i julekalenderne og vi får – realistisk nok – ingen klar løsning på den vanskelige situasjonen. Men fortalt i lyset fra lommelykter og gatelys gir den likevel inntrykk av en lys fremtid for de forsømte jentene. Mens boken er full av smerte og savn, tar jeg meg i å savne mer mørke i filmen, som er litt i overkant søt og snill. Og mens Rishøi utfordrer romansjangeren, er filmen fortalt tradisjonelt, uten store overraskelser og i en form som også ville egnet seg i fjernsynsformat.
Scenene hvor Ronja er alene fordi faren drikker (eller sover ut rusen) og Melissa må ta over farens jobb som jultreselger er av de vondeste i filmen. I en av disse blir Ronja jaget hjem fra juletresalgstedet av sjefen Eriksen (Jan Gunnar Røise), og kommer hjem til at naboen Aronssen (Staffan Göthe) er på døra for å ta affære angående farens drikking. Aronssen oppfordrer Ronja til ikke å gå inn til den fulle faren, men hun vil heller ikke bli med hjem til fremmede.
Heldigvis, i tråd med konvensjonen for slike fortellinger viser det seg etter hvert at «svensken», som han også kalles, er myk bak sitt morske ytre. Han blir derfor en venn og støttespiller for Ronja, noe som leder til flere fine øyeblikk og et sentimentalt og dramatisk høydepunkt idet han dukker overraskende opp på skolens Luciafeiring, slik at hun slipper skammen og sorgen over å stå der alene.
Filmens største kvalitet er det fine personsgalleriet: De to unge skuespillerne Luiza Idrizi og Anna Drakopoulou Sverrisdóttir har med rette fått mye ros for sine lysende portretter av de to søstrene. Og det er viktig at disse rollene oppleves som troverdige og ekte, for det er mye som bæres på deres skuldre – ikke bare i fiksjonsuniverset, men også rent filmatisk. Det er grunn til å tro Sagmo Tvedts erfaring med regi på barneroller er en medvirkende årsak til at de to ferske skuespillerne fungerer så oppsiktsvekkende bra.
Stargate fanger også forskjellene i de to jentenes innsikter og forståelse av situasjonen svært godt, for selv om det er tiåringen som er i sentrum, formidler filmen også kloke ting om ansvaret en storesøster må bære i situasjonen barna står i.
Det ligger i det helt tatt mye klokskap, innsikt og omsorg i manuset til denne filmen, blant annet knyttet til alt som ikke sies. Det er ikke slik at alle sier at «pappa drikker» for å parafrasere den mest kjente linjen fra Jeppe på Bjerget.
Pappas drikking forblir usagt, også mellom søstrene selv. Pappa er dårlig, eller har problemer, eller det «er ikke så greit hjemme» heter det i stedet.
Helt fram til jentenes situasjon ikke lengre kan skjules og den gode hjelperen juletreselgeren Tommy (en god Tevje Espeland) endelig sier: «Hvis faren din noen gang skal slutte å drikke, så er det egentlig nå.» Universet bekles av mange gode voksne som forstår og gir omsorg, i et omfang som både er på grensen til irriterende urealistisk og veldig hjertevarmende. Bra er det i alle fall at pappaen gestaltes av Bartek Kaminiski som gir troverdighet og ansikt til en pappa som også er snill og god, når han selv har det bra (for meg var Kaminiski dessuten et velkomment gjensyn fra Kampen for tilværelsen).
I en tid hvor mangfold er et hett tema i norsk filmproduksjon er det dessuten fint å se hvor sømløst filmen integrerer en transperson (spilt av Robin Mientjes), berører ulike religioner og kulturforskjeller med letthet, og ikke minst hvordan familien til Musse/Mustafa (Suheib Ahmed Moalim) blir framstilt som en familie Ronja ser opp til.
Å gi barna et ansikt
Selv om jeg synes Stargate går for lett opp og toner ut på en måte som kan tolkes optimistisk, føles det litt urettferdig å bruke det mot den. Å lage en film om så vanskelig tematikk, som også kan sees av barn og unge, er prisverdig. Når inkassovarsler og alkoholisme er tonet ned i overgangen fra bok til film, handler det trolig først og fremst om målgruppetenkning. At det lages filmer om, med og for barn og unge som handler om noe som ikke bare er gøy og spennende, er også viktig.
Det går påfallende lenge mellom norske kinofilmer som berører vanskelige forhold i norske barns virkelighet. Filmer som Hør her’a! (2023), De uskyldige (2021), Lars er LOL (2023), Dancing Queen (2023) og Den siste våren (2022) fortjener å bli løftet fram. Men har det ikke blitt færre kinofilmer som handler om å være 9–13 år og skulle takle utfordringer enn vi hadde før? Noen av de beste filmene i norsk filmhistorie tar for seg hvordan det er å være 11 år og stå i en krise, jeg tenker for eksempel på filmer som Bare skyer beveger stjernene (1998) og Herman (1990).
Som boken varierer filmen mellom det realistiske (livet på Tøyen) og det romantiske (livet i skogen). Som en som ikke kjenner denne delen av Oslo selv, opplever jeg stedsforankringen som troverdig og realistisk. Ikke minst føles familiens leilighet (produksjonsdesign ved Tuva Hølmebakk) som et helt ekte sted, det føles som om det bor noen i denne leiligheten også når vi ikke ser den.
Per Störby Jutbrings musikk er også en kvalitet ved filmen jeg gjerne vil løfte fram, den er både storslått og var for nyanser. Ofte beveger den seg mot det sentimentale, slik også Emilie Nicolas nydelige, originalskrevne låt «Brightly Shining» gjør. Det er som om musikken hjelper Ronja å drømme seg bort, for som hun sier – man må drømme dritmasse. Og noen ganger gir Störby Jutbrings komposisjoner meg dessuten assosiasjoner til Björn Isfälts vakre og stemningsfulle musikk i Olle Hellboms nydelige versjon av Brødrene Løvehjerte (1977).
Den vakre musikken utnyttes også for å skape kontrast mellom drøm og virkelighet – en gang brytes den for eksempel brått og litt brutalt av lyden av havrefras som treffer en tom djuptallerken. Om musikken noen ganger føles stor er dette først og fremst en liten og intim film. Kameraet ligger tett på hovedpersonene, og den konsentrerte fortellingen gir ansikt til barn i krise.
Den noe usympatiske Eriksen sier på et tidspunkt om pappaen i filmen: «Han har ikke akkurat en hvit jul om du forstår». Det er ikke noen hvit jul vi blir servert i Stargate, og vi trenger julefortellinger om fedre som ikke fikser å snekre dukkeseng og snurrebasser, og om en virkelighet som består av mer asfalt enn snø.
Denne høsten har jeg ved noen anledninger snakket med andre om verdien av reprisekino: Det burde være mer vanlig med ønskerepriser på kino, har vi sagt til hverandre. Gjensyn med Stargate i høst- og kinomørket kan gjerne bli en ny adventstradisjon for min del.
*
Referanser:
Ingvild H. Rishøi. Stargate. En julefortelling. Gyldendal 2021.
Alf Prøysen, Snekker Andersen og Julenissen, Gyldendal og Tiden. 2000.
