Julefilmer lokker hele familien inn i kinosalen, og i rekken av filmer basert på et åndsverk som mange i foreldre- og besteforeldregenerasjonene har et nostalgisk forhold til, har vi denne gangen kommet til Skomakergata.

Jul i Skomakergata (1979) var den første julekalenderen som NRK produserte, og har blitt vist syv ganger som kalenderserie på TV. Her ble vi kjent med skomakeren Jens Petrus Andersen som raskt ble hele Norges bestefar, gjennom den koselige og nå smått legendariske – og ofte parodierte – rolletolkningen fra Henki Kolstad. Vi får også møte en rekke forskjellige personer som kommer innom verkstedet for å hente skoene sine til jul.

Serien er først og fremst en miljøskildring av et lite samfunn uten en tydelig historie, der den overordnede røde tråden handler om at alle de 24 skoene som står i hylla må leveres innen høytiden. Serien har også blitt husket for sitt fokus på barnas rettigheter fra FNs barnekonvensjon (gjennom små dukkefilmer med Jon Blund), samt flere kjente sanger og melodier som nå er etablerte julesanger (særlig «Vi tenner våre lykter når det mørkner» har blitt en så etablert julesang at knapt noen tenker på den som et produkt fra serien).

I høst kom altså en ny filmatisering fra universet, og i ekte franchise-ånd får vi her en såkalt «origin»-story – altså en forfortelling om hvordan hovedpersonen og fiksjonsuniverset ble som det ble.

Den første julen i Skomakergata er laget av en rekke debutanter på feltet. Regissør Mikal Hovland gjør her sin første spillefilm. Han har tidligere vært regissør av humorseriene Fjols til fjells (2021-2022) og Kongsvika (2021-2023), og har i tillegg jobbet med barn og unge i seriene Helium (2018) og Blank (2019).

Filmen er skrevet av Maren Skolem, som her skriver sin første spillefilm. Skolem har bakgrunn fra TV-serier som Beforeigners (2021) og Fenris (2022), og var manusforfatter på den elegante og Amanda-vinnende eksamensfilmen She-Pack fra Den norske filmskolen i 2018. Andrea Christine Backström gjør sin første spillefilm som produsent, men de har fått med seg erfarne Torkel Riise Svenson (Alt det vakre) på foto og Norges kanskje mest produktive filmkomponist Gaute Storaas har signert originalmusikken.

Filmen er spilt inn i vakre og tidsriktige omgivelser på Maihaugen, der barnefilmselskapet Filmbin har bidratt som samarbeidende produksjonsselskap.

*

Den første julen i Skomakergata tar oss med til en liten norsk småby rett etter andre verdenskrig i 1945, hvor det gjøres klart til den første ordentlige julefeiringen etter krigen. Men når toget stopper ved stasjonen er det en blindpassasjer som sniker seg av. Den unge jenta Stine (Kaya Ekerholt McCurley) er på rømmen og prøver å unngå å bli tatt av politiet og andre som vil finne henne. I Skomakergata finner hun en luke hun kan klatre gjennom, og med ett sitter hun i verkstedet til Jens Petrus Andersen (Kåre Conradi). Skomaker Andersen er slettes ingen koselig bestefartype. Han er en sur einstøing som på ingen måte er interessert i å omgås andre mennesker, og har derfor ikke vært på utsiden av huset på flere år (som seksåringen som satt ved siden på kinoen korrekt poengterte: «Det er derfor han har så mye skjegg!»).

Selv om Andersen ikke ønsker å hjelpe Stine i starten, får hun overbevist ham om at hun kan gjøre ærender for å bli boende. Hun forteller at hun venter på faren sin, og at de har avtalt å møtes her, så hun trenger bare å bli værende noen få dager. Stine utforsker med det byen og det ganske så rike persongalleriet som har sine ting å stri med. Hun blir venner med regelrytteren Jørgen (Håkon Seip), dog under et dekknavn for å ikke bli avslørt av politimesteren som er på jakt etter rømlingen fra toget.

Det viser seg etter hvert at hun ikke har noen avtale med faren sin, men har rømt fra pikehjemmet og internatet med det lite innbydende navnet Grådraget. Den skumle bestyreren ankommer etter hvert byen og avslører henne, og hun ender med å klatre opp i toppen av det falleferdige kirketårnet som ble herjet under krigen. Andersen oppdager også sannheten om at faren hennes har falt i krigen, og at hun nå er foreldreløs. Han trosser til slutt sin agorafobi og kommer Stine til unnsetning. Filmen ender med at hun blir tatt imot i det lille samfunnet og nå kan kalle det for hjem.

Stine var forresten en av de gjentakende rollefigurene i den originale serien, så dette er også fortellingen om hvordan hun ble en del av samfunnet, og hvorfor hun og skomakeren har et ekstra spesielt forhold.

*

Historien drukner i persongalleriet

Filmen introduserer oss for en lang rekke rollefigurer i den lille byen (som tydeligvis også går under navnet Skomakergata): I tillegg til skomakeren selv, blir Stine kjent med Bakemester Snipp (Jan Sælid), som spiller i et lite orkester sammen med Politimester Klinke (Mathias Luppichini) og Blomsterhandler Rosengren (Kristoffer Olsen). Politimesteren gjør sitt svare strev med å finne rømlingen fra toget, mens blomsterhandleren er forelsket i eieren av kolonialen, Fru Frantzen (Lisa Tønne). Postmannen (Martin Lepperød) har brekt beinet og får derfor ikke hjulpet Andersen med sine ærender, slik han pleier.

Han er alene om å være begeistret for den gamle divaen Tilla Hjul (Lene Kongsvik Johansen), som bare ønsker å få oppmerksomheten tilbake slik den var i hennes glansdager. Dette bestreber hun med de to reporterne (Iman Meskini og Oskar Wicken), som har besøkt byen for å gjøre en reportasje om hvordan Skomakergata feirer sin første jul etter krigen. Stine blir også kjent med foreldrene til Jørgen (Rebekka Nystabakk og Nils Petter Mørland), som i motsetning til sin sønn er noe mer eksentriske skikkelser, og selvsagt forbarmer seg over Stine så snart de kan. Etter hvert dukker også bestyreren på Grådraget pikeskole og internat opp (Gro Ann Uthaug), som lusker rundt i byen på jakt etter den forsvunne jenta.

Det er dermed svært mange rollefigurer å holde styr på, som i varierende grad har innvirkning på handlingsforløpet. Filmskaperne skal ha ros for å gjøre alle disse såpass tydelige og plansjeaktige at det ikke er vanskelig å huske hvem som er hvem. Bakermesteren går med kokkelue hele filmen, blomsterhandleren har en overdreven pertentlig stil, og politimester Klinke har en delvis skummel Javert-aktig fremtoning (historien er jo nesten en forenklet versjon av Les Miserables). Lene Kongsvik Johansens Tilla Hjul er kanskje den beste. I sitt maniske oppheng etter oppmerksomhet ser hun Stines inntreden i Skomakergata som en trussel mot seg selv. Hun blir på en måte filmens tydeligste antagonist, noe vi ser i hvordan filmspråket blir noe mer lekent hver gang hun dukker opp, og man spiller på Johansens evne til å skildre fæle personer. Det merkes at Hovland og Johansen har samarbeidet tidligere.

Det store persongalleriet er derfor en klar kvalitet ved filmen, men bidrar likevel til et problem: selve historien forsvinner i de koselige sidesprangene. Forholdet mellom Stine og Jens Petrus og avsløringen av hvorfor hun er på rømmen blir fort glemt i mylderet av alle rollefigurene vi skal bli kjent med. Jeg forstår fristelsen til å bygge opp et fiksjonsunivers som føles levende med et spenn av personligheter, men fortellingen føles litt treg og mangler fremdrift. I lange partier skjer det egentlig lite av interesse. For en voksen tilskuer er det ikke sikkert det gjør så mye. Den slentrende og løse fortellerstrukturen satte også sitt preg på originalserien. Men for barn i kjernemålgruppen, som er vant til innhold med vesentlig høyere tempo, kan det bli kjedelig. Det var i alle fall erfaringen fra representantene fra målgruppen som ble med på visningen.

En av årsakene til det overordnete fokuset på de øvrige rollefigurene har nok vært at filmen preges av uerfarne barneskuespillere. Å regissere barn på film er alltid vanskelig, og bortsett fra noen ekstremt få gudebegavede barnetalenter, vil det alltid kreve vesentlig større innsats å få barn til å fungere godt foran kameraet. Produksjonen tar mye lengre tid, og blir med det dyrere, og man er nødt til å forholde seg til andre faktorer utenfor filmproduksjonen i mye større grad (man kan ikke forvente den samme profesjonaliteten på sett, barna må ha tid til å gå på skole og kan ikke ha for lange dager). Derfor er det forståelig at man velger å beholde flere scener og klipp med profesjonelle, voksne skuespillere, og klipper ned deler av barnescenene.

En effekt av dette er at vi mister interessen for hovedpersonen, nemlig skomakeren selv. Spesielt hyggelig er han ikke, men heller ikke så uhyggelig. Her har nok Kåre Conradi og regissør Hovland hatt litt for stor respekt for Henki Kolstads gestaltning. Jeg tror ikke det hadde skadet å dra på karikeringen litt mer. Kolstad overspilte strengt tatt sine fakter i den originale serien, så å overdrive litt mer her, og med dét gjøre ham skumlere, kunne kanskje vekket en viss interesse. Hadde han vært en skikkelig surmaga drittsekk tror jeg også karakterutviklingen ville blitt mer fortjent når vi kommer til de store avsløringene mot slutten. Tenk eksempelvis på Carl fra Se opp (2009), som et eksempel. Her lykkes de, som nevnt, bedre med Kongsvik Johansens Tilla Hjul.

Alvoret griper inn

Den store tv-debatten denne adventen har handlet om den aktuelle julekalenderen Snøfall 2, som har fått kritikk for å bli for mørk i sin tematisering av kreftsykdom. Det kan diskuteres hvor rettferdig kritikken er, men det ligger en interessant diskusjon i bunn: mens voksne kan kose seg med underholdende og tøysete kalenderserier som 24-stjerners julekalender på NRK og Asbjørns julekalender på TV 2 (forresten et show som kan sies å være en moderne parodi på Jul i Skomakergata, med eksempelvis bruken av appelsin med nellik som julekalender), så skal innholdet til barna ha et mer alvorlig tilsnitt med en tydelig didaktisk tilnærming til innholdet. Kan ikke barn få drømme seg bort i pur underholdning?

Dette har alltid vært en viktig tradisjon innen norsk (statsfinansiert) barneunderholdning. Barnefilmer og barne-tv skal ikke bare være tull og tøys; seeren skal sitte igjen med noe viktig som en kan ta lærdom av. Men det skal samtidig gjøres på barnas prinsipper, på en måte som skaper begeistring, engasjement og nysgjerrighet, og uten at budskapet oppleves som påtrengende. Det er nok også mye av grunnen til at norske serier og filmer for barn generelt har vært ansett for å ha høy kvalitet.

For å holde oss i julekalendereksemplene, er det ikke helt uten grunn at Jul i Blåfjell (1999) ble en så stor suksess. Det er en serie som blant annet handler om fremmedfrykt og miljøvern, men ettersom fortellingen evnet å bygge et fiksjonsunivers som var spennende å utforske gjennom de 24 episodene, ble den ikke for mørk eller alvorstung. Den greide kunststykket å lage en serie som barn virkelig ville se, og samtidig lure inn viktige budskap som hadde en naturlig plass i fortellingen.

For å dra oss tilbake til Den første julen i Skomakergata, så er dette også en film som plutselig får et vesentlig større alvor i seg mot slutten. Både Skomaker Andersen og Stine har hver sine historier om en familie de ikke lenger har kontakt med. Andersen har mistet kontakten med datteren sin etter en krangel for mange år siden, mens Stine har blitt foreldreløs etter krigen. Det blir med ett veldig trist, og plutselig blir krigens brutaliteter svært reelle (som det ganske lett kan dras paralleller mot i dagens nyhetsbilde).

Tematikken kobles videre opp til et ordentlig spenningsfylt crescendo, der Stine klatrer opp i kirketårnet for å unngå å bli sendt hjem til det grusomme barnehjemmet. Sekvensen blir ganske så dramatisk, der lydbildet og fotoet blir mer virtuost, og kanskje litt skummel for de aller yngste. Igjen er dette et eksempel på en scene som er bedre enn filmen som helhet, og som kunne vært en virkelig spennende avslutning på en mer gjennomført film. Men denne brå vendingen gjør at lærdommen og budskapet føles påtatt. Inntrykket er at filmen prøver å presse inn et viktig budskap om verdenssituasjonen.

Litt mer magi, takk

Julefilm er i utgangspunktet en utfordrende sjanger. De obligatoriske elementene må på plass: det skal selvsagt ha en tilknytning til julen, det må spille på tradisjoner og en form for nostalgi, og det må gi en opplevelse av at julen er magisk – noe helt utenom det vanlige.

Den forrige julefilmen jeg skrev om her på Montages var Dragevokterens jul (2021), der filmskaperne gjorde et forsøk på å blande inn et overnaturlig element i fortellingen for å gi tematikken en ekstra dimensjon. Nå er det ikke sånn at alle julefilmer må ha et eksplisitt magisk element, men jeg tror filmen kunne ha tjent på å tilføre mer mystikk og en idé om at julen bringer med seg en magisk kvalitet. I populærkulturelle julefilmer er det ofte forestillingen om julenissen som tilfører dette elementet. I andre eksempler tilfaller man til de mer tradisjonelle religiøse symbolene fra kristendommen. Den første julen i Skomakergata er strippet for alt sånt, og det gjør filmens julekonsept mindre interessant.

Ettersom dette mangler, må følelsen av den tradisjonelle norske julefeiringen løftes til noe spesielt for å holde på interessen. Filmens tittel viser til at det er den første julen etter krigen, og at dette skal være en ekstra stor begivenhet. Men bortsett fra et kirketårn som har forfalt og et par reportere som skal lage en sak om feiringen, er det lite som tilsier at dette er utenom det vanlige. Her tror jeg de mister muligheten til å lage en større kontrast og gjøre oppbyggingen av denne spesielle feiringen mer virkningsfull.

Samtidig skal det sies at produksjonsdesignet er kompetent. Byen i Skomakergata gir mer følelse av jul enn eksempelvis den grå og kjedelige småbyen i nevnte Dragevokterens jul. Tidskoloritten er kanskje litt teatralsk, men en realistisk fremstilling av norske småbyer fra vinteren 1945 hadde heller ikke gjort seg i en julefilm for barn. Verkstedet til skomakeren føles ekte, og som om ingen har vært der, ryddet eller stelt i stand noe på lang tid. Bakeriet er fylt til randen av deilige julekaker, og de andre butikkene og husene byr på gjennomført estetikk.

I tillegg tilfører Gaute Storaas et vakkert og stemningsfullt lydspor som på elegant vis blander nyskrevet musikk med de gamle melodiene av Sigmund Groven. Musikken gir faktisk en viss følelse av god jul. Når eksempelvis kjenningsmelodien til Jon Blund sniker seg inn over en melankolsk scene med Stine og Andersen som sitter foran vinduet og spiser, så kjenner også jeg på en viss julenostalgi.

Hvem er filmen egentlig for?

Til slutt må vi adressere tøfflusen i rommet: Er dette en film for barn eller er den egentlig for voksne som har et kjærkomment minne om den klassiske NRK-serien?

Ingen barn i dag har et forhold til serien (den gikk siste gang som kalenderserie i 2003 og var også da oppfattet som datert), så her må man jo legge til grunn at det er foreldre og besteforeldre som tenker at dette kan være koselig å ta de minste med på. (Jeg antar at Bukkene Bruse på Badeland er noe mer ønsket av målgruppen selv.) I utgangspunktet er det ingenting galt ved å spille på disse strengene, dersom filmen makter å gi en engasjerende kinoopplevelse til de minste, men jeg tror at Den første julen i Skomakergata faller mellom flere stoler i forsøket på å være en familiefilm for publikum i alle aldre. Filmen er ikke underholdende nok til å holde på de yngstes oppmerksomhet i 95 minutter og ikke tilstrekkelig koselig til å fungere som et hyggelig gjensyn med tv-serien for de voksne.

Det er rett og slett et eksempel på en film som ikke helt vet hva den vil være. Ikke helt utypisk for ferske filmskapere, som fortsatt trenger mer erfaring med formatet for å stramme inn prosjektet.

Det er selvfølgelig fint at det finnes produksjoner av en viss størrelse som også debutanter og relativt ferske filmskapere kan prøve seg på, men samtidig kan det virke litt som at det er en slags trend å «dumpe» ferskingene på filmene for barn, mens de mer erfarne regissørene lager voksenfilm (som ironisk nok blir sett av vesentlig færre på kino, men man kan i alle fall opprettholde drømmen om Cannes og Hollywood). Disse barnefilmene er ofte godt styrt av et erfarent produksjonsselskap som kan sørge for at filmen leverer på å selge billetter, men der de kunstneriske kvalitetene ikke nødvendigvis er like høyt prioritert.

Skal man derimot virkelig ta barn og unge på alvor, kreves dyktige, erfarne regissører som klarer å fortelle historier på barnas premisser. Det hadde vært interessant å se denne filmen utviklet av en mer erfaren regissør, som kunne nøstet frem en mer engasjerende historie, og samtidig bruke filmatiske virkemidler til å skape et levende fiksjonsunivers. Denne kritikken er ikke rettet mot filmskaperne selv, som har gjort et hederlig forsøk innenfor begrensede rammer, men en generell holdning på høyere nivå i bransjen om at barnefilm er annenrangs, og at det ikke stilles de samme kunstneriske kravene til filmer for barn som for voksne.

Den første julen i Skomakergata er ikke direkte mislykket, men en litt middelmådig barnefilm jeg tviler på vil være blant de mest minneverdige kinoopplevelsene for den unge målgruppen denne vinteren. Det hadde kanskje vært vanskelig å sprite opp Skomakergata-universet på en måte som gjorde at det ble den mest etterlengtede filmen blant seks-til-ti-åringer, men med litt mer finesse og et høyere kunstnerisk ambisjonsnivå, kunne resultatet blitt vesentlig bedre, og fortsatt bevart julekosen og vært en hederlig opprinnelseshistorie til den kjente skomakeren.