Denne omtalen er basert på en visning av Nickel Boys på filmfestivalen i Tromsø i januar. Filmen blir ikke distribuert på kino i Norge, men er nylig sluppet direkte på strømmetjenesten Amazon Prime.
*
Regissør RaMell Ross fikk sitt gjennombrudd med dokumentaren Hale County This Morning, This Evening, som ble Oscar-nominert i 2018. Med Nickel Boys har han tatt steget over i fiksjon, og her forteller han en gripende, tilgjengelig historie samtidig som han utforsker filmmediets muligheter. Arbeidet ble i vinter belønnet med regipris fra New York Film Critics Circle og Oscar-nominasjon for beste adapterte manus.
Det var produsentene Dede Gardner og Jeremy Kleiner fra selskapet Plan B (kjent blant annet for Oscar-vinnerne Moonlight og 12 Years a Slave) som ønsket å filmatisere forfatter Colson Whiteheads prisbelønte roman The Nickel Boys (2019) og presenterte prosjektet for RaMell Ross. Akkurat som 12 Years a Slave-regissør Steve McQueen har Ross hatt sitt primære virke som kunstner, og denne bakgrunnen fra visuell kunst har gitt ham en unik tilnærming i overgangen til film – både til det dokumentariske i Hale County This Morning, This Evening og til adaptasjonen av Whiteheads roman i Nickel Boys.
Boken er skrevet med et nøkternt og behersket språk i tredje person, og Ross har i sin filmatisering transformert fortellingen til en mer poetisk og drømmeaktig skildring, fortalt i førsteperson. Denne tolkningen fremstår som et nyskapende samspill mellom det litterære utgangspunktet og den filmatiske virkeliggjøringen.
I løpet av de første 20 minuttene av Nickel Boys opplever vi verden gjennom rollefiguren Elwood Curtis’ øyne, fra barndommens blikk opp mot bestemoren (Aunjanue Ellis-Taylor), til ungdommens nedoverskuende perspektiv når han etter hvert overskrider hennes høyde. Vi ser aldri Elwood selv; i stedet framstilles hans oppvekst som en komponert montasje av hverdagslige, men betydningsfulle øyeblikk. I Jim Crow-tidens segregerte USA navigerer den unge svarte gutten mellom bestemorens kjærlige hjem og den potensielt livstruende verdenen utenfor.
Elwood Curtis viser seg å være et hjerteskjærende bekjentskap. Han er en akademisk begavet ungdom som sikrer seg plass i et prestisjefylt studieprogram; han bærer på en sterk idealisme, er inspirert av borgerrettighetsbevegelsen og deltar i ikke-voldelige protester; han har Martin Luther King Jr. som sitt fremste forbilde og bestemoren som sin moralske forankring. På vei til sin første skoledag takker han ja til skyss fra feil person og blir arrestert for biltyveri – en tragisk tilfeldighet som snur livet på hodet.
Den fiktive ungdomsanstalten Nickel Academy i Whiteheads roman er en institusjon der unge, ofte uskyldige, svarte gutter systematisk utsettes for rasistisk undertrykkelse, overgrep, tvangsarbeid og i ytterste konsekvens mord. Romanen er basert på ekte hendelser ved Arthur G. Dozier School for Boys i Florida, som ble grunnlagt i 1900 og stengt i 2011 på bakgrunn av urovekkende funn. Blant annet oppdaget politietterforskere 55 uidentifiserte graver på skolens eiendom.
Når Elwood møter Jack Turner (Brandon Wilson) på Nickel Academy, skjer det et avgjørende perspektivskifte i filmen. For første gang ser vi Elwood selv – hans varme ansikt, som utstråler både barnlighet og uskyld – nå formidlet gjennom Jacks blikk. (Elwood spilles her av Ethan Herisse.) Ross’ forpliktelse til førstepersonsperspektivet er teknisk imponerende, realisert gjennom et arsenal av spesialdesignede kamerarigger, som inkluderer brystfester, hjelmkameraer og tilpassede «selfie-stenger».
Denne visuelle tilnærmingen skaper en oppslukende filmopplevelse, men medfører også intenderte begrensninger. Vi mister muligheten til å observere hovedpersonens kroppsspråk, hvordan han beveger seg i rommet, eller hvordan andre reagerer på hans fysiske nærvær. Dermed blir vi bevisste på all informasjonen som formidles når to kropper kommuniserer. Og derfor oppleves det som en narrativ befrielse når vi endelig møter Jack, og filmen begynner å veksle mellom de to perspektivene.
Men det er nettopp det konsekvente førstepersonsperspektivet i Nickel Boys som gjør filmspråket så perfekt for denne fortellingen. Det fungerer langt utover å være et visuelt grep – det føles dypt forankret i verkets sentrale tematikk, det skjebnesvangre båndet mellom disse to rollefigurene, og hvordan omverdenen forblir fundamentalt utilgjengelig for dem.
Ross forsøker kontinuerlig å veve sine tematiske poenger inn i visuelle valg. Når vi i noen scener møter den voksne Elwood Curtis (Daveed Diggs), opplever vi ikke lenger perspektivet gjennom hans øyne, men over skulderen hans – et subtilt nytt perspektivskifte, som gradvis får en dyptliggende forklaring. Nickel Boys er oppslukende og vakker, men alltid gjennomtenkt og intelligent i sin visuelle strategi.
Med dokumentaren Hale County This Morning, This Evening viste Ross at han er en visjonær filmskaper med et særegent blikk. Ser man Nickel Boys som en fortsettelse av prosjektet han påbegynte med Hale County, ser man et mønster av nærmest anti-sensasjonelle portretter av svarte liv – som en utforskning av representasjon på egne premisser. Dokumentaren ble hyllet av kritikere, blant annet for hvordan den viser hverdagslige øyeblikk på en visuelt slående måte.
Det mer fragmenterte og poetiske bildespråket vi ser i Nickel Boys har klare paralleller til Hale County. Ross gir oppmerksomhet til intime møter mellom mennesker samtidig som han dveler ved tilsynelatende ubetydelige detaljer – støvpartikler som danser i sollys, eller barn i lek – og disse scenene gis samme tyngde som mer åpenbart oppsiktsvekkende hendelser. Denne tilnærmingen utfordrer forventningen om at svarte fortellinger alltid må bære eksplisitte sosiale eller politiske budskap for å ha verdi.
Mens Moonlight-regissør Barry Jenkins i Amazon-miniserien The Underground Railroad (også adaptert fra en av Whiteheads prisbelønte romaner) bevisst setter voldsscener opp mot øyeblikk av skjønnhet, ømhet og motstand, tar Ross en annen retning og fortsetter med sin nøkterne agenda – han unngår nesten helt å bruke skildringer av vold.
RaMell Ross forholder seg trofast til romanen ved å bevare Whiteheads grunnleggende prosjekt. Samtidig representerer han en unik tilnærming til det å gjøre en litterær adaptasjon på film i hvordan han bruker visuell fortellerteknikk fremfor ord og dialog. Det intellektuelt strenge og nærmest perfekt gjennomførte førstepersonsperspektivet virker umiddelbart som et litterært grep. Paradoksalt nok er det nettopp fordi Ross etablerer sitt eget distinkte visuelle språk for å fortelle historien at Nickel Boys føles som en litterær opplevelse.
Ved å skape visuelle ekvivalenter til litterære teknikker åpner filmen et rom for fortolkning, der vi som seere inviteres til å reflektere over historisk undertrykkelse og kunstens evne til å formidle den.
*