I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Den observante leser vil erindre at vi skrev en aldri så liten hyllest til usigelig triste, men aldeles nydelige animasjonsfilmen Grave of the Fireflies i en tidligere utgave av Fra videohylla. En så god film kommer skjelden alene, og denne uka plukker vi frem nok en film av Isao Takahata. Only Yesterday er filmen han kom med etter Grave of the Fireflies. Den har også et sterkt element av barndomsminner i seg, men den er langt fra like sørgelig. Det er da endelig godt, for Grave of the Fireflies gjør vondt langt inn i hjerterota, og det tar tid å komme seg etterpå. Only Yesterday er så absolutt rørende og inderlig, den også, men ikke fordi det skjer noe spesielt trist eller dramatisk. Snarere tvert om. Den løfter frem barndomsminner som på overflaten kan virke ubetydelige, men som i sin subtilitet berører en. Det er ikke alltid de store tingene som sitter igjen etter man var barn, men ofte en rekke tilsynelatende uviktige hendelser. De små tingene ingen andre husker, men som av en eller annen grunn betød så mye der og da, brenner seg fast i bevisstheten og er med på å forme den personen man vokser opp til å bli. Dette tar Takahata på mesterlig vis tak i, og nok en gang greier han å lage tegnefilm som er høyst realistisk og menneskelig.

Hovedpersonen Taeko er i utgangspunktet ganske så allminnelig. Det er ikke noe slående spesielt ved henne. Hun er 27 år gammel og ugift, bor i Tokyo og har en jobb hun synes er helt grei. Hun er ikke eksepsjonelt vakker eller smart, men heller ikke det motsatte. Hun hverken kler seg eller ter seg spesielt outrert. På mange måter minner hun om en karakter fra en av Haruki Murakamis romaner. Det er mulig dette er noe sær-japansk, men jeg har aldri latt meg berøre av den ordinære protagonisten i så stor grad som i hans romaner, og altså også i Takahatas filmer. Det er ikke engang snakk om en typisk antihelt, bare et på overflaten A4-kontormenneske. Når det er sagt, så viser Taeko seg å ha sine spesielle sider. De er bare ikke så åpenbare, og ikke så iøynefallende visuelle. Å få dette til å fungere på film er et lite kunststykke. Gjøres det dårlig blir filmen platt og kjedelig, som et langt, halvhjertet gjesp. Jeg er et av disse menneskene som synes filmen som visuelt medium med alle sine muligheter til å skape egne univers, ofte tjener på å male med de visuelle virkemidlene. Jeg synes som regel slett ikke et spenstig visuelt uttrykk kommer i veien for eller tar fokuset bort fra den gode historien, slik mange ser ut til å være redd for. I Takahatas tilfelle er det da heller ikke mangel på visualitet, den bare brukes på en stillferdig måte.

Taeko er en byjente som reiser ut på landet for ti dagers ferie. De åpne landskapene og bonden Toshios beretninger om samspillet mellom naturen og menneskene gir meg akutt hjemlengsel tilbake til bygda. Landskapene og samtalene veves sammen med tilbakeblikk på barndomsminner, og noen ganger glir de to inn i hverandre. Den ti år gamle Taeko følger med inn i den voksne Taekos liv. Og det er altså ikke hverken barndommens intense uskyld eller traumer som kommer frem. Taeko har behov for et tilbakeblikk. Hun står midt i livet, men venter på en måte på at det hele skal skje. Takahatas måte å vise samspillet mellom fortid og nåtid, og hvordan minnene vi bærer med oss påvirker hvem vi er og hvilke valg vi tar, er gjort nennsomt og realistisk. Som sagt har Taeko sine spesielle sider, og de kommer frem i minnene hun bærer med seg, og måten hun reflekterer rundt dem. Som for eksempel at hun aldri greide å få til divisjon av brøker. Hun tenker som så at de som fikk akkurat dét lett til, ser ut til å ha hatt enkle og problemfri liv. En nokså merkelig konklusjon, vil nok mange si. Etter å ha sett hennes minner omkring det hele, blir konklusjonen i bunn og grunn ikke så merkelig lenger. Divisjonen av brøk ble et vendepunkt hvor hun opplevde familiens kommentarer som en oppfatning av at hun var litt rar i hodet. Hun tenkte mye mer filosofisk og grunnleggende over disse brøkene, og kunne bare ikke få til å gjøre metoden slik hun hadde fått lært. Og hun bet seg merke i hvordan de som bare fulgte den uten å tenke mer over det, levde livene sine generelt. Alt dette sier åpenbart mye mer om henne enn hvorvidt hun er flink i matematikk eller ei.

Isao Takahata sa selv at han ikke var noen fantasy-fan. Selv om man ofte forbinder japansk anime med eventyr i en eller annen form, og Studio Ghibli i hovedsak er kjent for Hayao Miyazakis eventyrlige fortellinger, er det absolutt verd å få øynene opp for filmene med et realistisk tilsnitt. Takahata står heller ikke alene som eksponent for dette. Sist gang jeg skrev om japansk animasjon var det Satoshi Kons Perfect Blue jeg dro frem, et annet eksempel på en tegnefilm som går inn i en karakters psyke. Denne filmen har vel nok et langt mer ekstremt uttrykk og handlingsforløp, og de schizofrene motsetningene i japansk kultur kommer frem. På sett og vis er Only Yesterday en interessant motvekt i sin subtile behandling av det allminnelige mennesket. Og ikke det spor kjedelig.

Nok en gang har Isao Takahata bevist at tegnefilm kan være rørende, subtil og menneskelig. Og den kan gi deg uendelig lyst til å flytte på bygda.