Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Naoko Ogigamis Briller (2007) vises fra og med torsdag 9. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Den japanske regissøren Naoko Ogigami ble for alvor godt kjent for det norske kinopublikum da Briller («Megane», 2007) ble satt opp på kino av Arthaus i 2009, og da Ogigami besøkte Tromsø i 2018 møtte vi henne for et intervju – om fire av hennes filmer, som den gang ble vist på TIFF. Nå som Briller hentes frem igjen for visninger på Cinematekene, byr vi nedenfor på et gjensyn med samtalen vår med Ogigiami.

«Har du noengang reiste på ferie til et sted som var kjedeligere enn du forestilte deg?» Slik åpner kritiker Oda Bhars tekst om Briller, som i april 2009 ble en av de første artiklene publisert her på Montages, to dager etter at vi åpnet nettmagasinet vårt for lesere. «Du velger det fordi det ligger avsides, kanskje uten bilvei eller mobildekning. Så står du opp om morgenen og ber vertskapet om sightseeingtips, men de ser uforstående på deg. Her omkring? Nei, her er det ingenting å se. Dette er hva en stresset kvinnelig universitetsprofessor opplever i den japanske filmen Briller. Så hva pleier folk å gjøre her? spør hun. Jo, svarer verten, de fleste kommer hit for å skumre.»

Naoko Ogigami ble født i 1972, og allerede tidlig på 2000-tallet ble hun lagt merke til for sine distinkte kortfilmer. Hun studerte film ved USC på 90-tallet, og bodde seks år i California, og i samtalen med Montages-redaktør Karsten Meinich nedenfor forteller Ogigami blant annet om tiden i USA, returen til Japan og det røffe møtet med den japanske filmindustrien på hennes to første filmer. Deretter reflekterer hun over hvordan hun fant sin kunstneriske stemme med Kamome Diner (2006), som hun reiste til Finland for å lage – fri fra en konservativ filmbransje på hjemmebane.

Ogigami diskuterer videre også arbeidet med Briller og hvordan hun fikk ideen til Close-knit (2017), der en transperson spiller en sentral rolle, og hvordan filmen ble (eller ikke ble) kontroversiell i Japan. (Les også gjerne vår omtale av Close-knit i denne artikkelen, der Elisabeth Gripsrud blant annet setter ord på Ogigamis fortellerstil «[hun] forklarer det konkrete og hverdagslige med det abstrakte og kompliserte.»)

Da TIFF viste Ogigami-retrospektivet i 2018, skrev de i katalogteksten om hennes filmiske univers: «[I disse filmene møter vi] karakterer som ikke er gift, ikke er i romantiske forhold, ikke bor med foreldene sine, ikke har barn. De er som oftest venner som har andre ting felles. Legg til at de aller fleste i dette universet er kvinner. Japanske kvinner.» 

I dette intervjuet med henne fra Tromsø forteller regissøren også om opprinnelsen til noen av disse filmiske trekkene. Videoen er del av et arkiv til spalten Filmprat – et konsept gjennomført av TIFF og Montages.