Film fra sør 2015: Jia Zhangkes Mountains May Depart er en film fylt av kontraster. Den tar oss med fra det gamle til det nye Kina, tar for seg både samfunnet og individet, og det nære og det fjerne. I tillegg kommuniserer den i både klartekst og subtekst, om hverandre og samtidig.
Mountains May Depart består av tre deler, som henholdsvis utspiller seg ved tusenårsskiftet, i nåtiden og i 2025. Vi møter de to unge mennene Jinsheng og Liangzi, som begge begjærer venninnen Tao, og med dette trekløveret spinner Jia en allegori over Kinas rolle og identitetsskifte i møte med globaliseringen.
Hvis Tao symboliserer Kina, representerer den beskjedne gruvearbeideren Liangzi landets tradisjonelle, kommunistiske verdier, mens jappen Jinsheng står for Vestens kapitalisme og materialisme. Selv om han ofte er klysete og usympatisk, ender Tao opp med å velge sistnevnte.
Jia har ingen interesse av å kamuflere allegorien. Jinsheng og Tao får en sønn de gir navnet Dollar, som i voksen alder har mistet kontakten med sin kinesiske kulturarv. Pet Shop Boys-låten med det i denne sammenheng megetsigende navnet «Go West» fungerer som et av filmens tilbakevendende tema – riktignok ikke helt uten ironi. Jias overtydelighet vil sannsynligvis dele publikum, hvorav den ene halvparten vil avvise filmens fremstillinger som platte. I løpet av Mountains May Depart er jeg ofte fristet til å gjøre det selv.
Men slik det allerede har blitt poengtert i denne episoden av Filmfrelst, kommer den åpenbare symbolikken tilskueren i møte – i motsetning til mange andre politiske filmer, som tilslører sitt egentlige meningsinnhold og således holder den uinnvidde tilskuer på avstand. På en side er det derfor forfriskende og prisverdig at Jia ikke legger noe imellom, og man kan argumentere for at han gir filmens budskap større slagkraft ved å ikke skjule det politiske innholdet.
Det er likevel ikke til å komme utenom at enkelte elementer fremstår i overkant plumpe, selv om filmskaperen presenterer dem med aldri så stor selvbevissthet. Når Dollar, som i voksen alder har vært skilt fra moren i flere år, minnes henne mens han skuer utover havet (tidligere i filmen har det blitt etablert at Taos navn betyr «bølger»), er det vanskelig å fri seg fra at scenen fremstår som et forferdelig klossete forsøk på poesi. Subtile grep, som når bildet ekspanderer fra det kvadratiske 4:3-formatet i første akt til bredformat i den andre – i takt med at Kina inntar en større rolle i det globale samfunn – er enklere å fordøye, men de fleste av de symbolske elementene er bakt inn i historien.
Det bør understrekes at dette ikke på noe vis er noen traurig filmopplevelse, snarere tvert imot. Selv om Jia virker primært opptatt av å formidle et budskap, gjør han med lekenhet, best eksemplifisert ved bruken av «Go West», som på og en samme tid er spydig (med hensyn til teksten) og ektefølt (med hensyn til den fengende musikken). Det første segmentet preges dessuten av mye fjærlett humor, som blir hakket bitrere i neste akt. Små, inspirerte visuelle innfall åpenbarer seg ved jevne mellomrom.
Som fortelling er Mountains May Depart imidlertid på sitt beste mens den primært kan forstås som nettopp dét. Den første akten er et riktignok karikert, men fornøyelig trekantdrama. Liangzi takler nederlaget ved å flytte til landsbygda, og vender tilbake til byen i andre akt. Det er en gripende melankoli over hvordan hans og Taos liv har utviklet seg i hver sin retning i løpet av de femten årene som har gått, men deres gjenforening markerer også punktet hvor filmen slutter å fortelle en medrivende historie og gir seg fullstendig hen til allegorien.
I den mye omdiskuterte tredjeakten tar Dollar over som hovedperson. I denne fremtidsvisjonen er han i starten av tyveårene, og har tilbrakt mesteparten av sitt liv blant eksilmilliardærer (hvorav en av dem er hans far) i Australia. Han representerer et nytt Kina, avskåret fra sin historie, kultur og språk, og med et behov for å definere en egen identitet.
I dette segmentet sammenfattes tematiske tråder, men filmen sporer av på andre vis. Dollar innleder et forhold til en langt eldre kvinne (kinesisklæreren hans) og tar et oppgjør med sin far, uten at noe av dette føles spesielt overbevisende. Delvis skyldes det at ingen av disse rollefigurene fremstår som troverdige mennesker; i motsetning til det innledende trekløveret frarøves de et rom til å etablere seg utover sin rolle i det allegoriske rammeverket. (Jinsheng har dessuten blitt enda mer av en karikatur.) I tillegg er mye av den engelske dialogen underlig dårlig formulert og til tider direkte banal, noe som nesten er nødt til å være et resultat av språkbarrierer bak kamera.
Uansett om man aksepterer måten filmen formidler sitt budskap og fortelling på, er det mer mellom linjene i Mountains May Depart. Like mye som dette er en politisk film, er det en film om mellommenneskelige relasjoner, med et særlig fokus på avstanden dem imellom. Avstanden antar flere ulike former, og utforskes både i mikro- og makroperspektiv. De fire hovedpersonene har alltid en fysisk og/eller emosjonell distanse mellom hverandre. Samtidig står de på avstand til egen kultur, eller bruker den for å markere avstand. Dessuten har vi å gjøre med mennesker i hver sin ende av samfunnshierarkiet, og et samfunn med en historisk distanse mellom sitt nåværende og fortidige jeg.
Gitt filmens overordnede tematikk, ligger mange av disse avstandene naturlig, og hovedsakelig implisitt, i materien. Men sporadisk løftes de frem og gjøres eksplisitte av filmspråket, til stor effekt. Når Dollar bryter sammen ved tanken på at han ikke har sett moren på mange år, og at hun stadig befinner seg på den andre siden av Filippinerhavet, vises han i et insisterende nærbilde som truer med å bevege seg mot det ultranære. Samtidig omfavnes han av lærerinnen, og den tette, simultane nærheten til henne og publikum gjør avstanden desto mer hjerteskjærende. Dette er et av få følelsesmessig engasjerende øyeblikk i det tredje segmentet.
Et tilsvarende, men likevel nokså annerledes eksempel finner vi innledningsvis, når en nyttårsfeiring gjengis i kornete digitalvideo-bilder. Dette, samt filmens allestedsnærværende iPhones og nettbrett, denoterer mer enn materialisme og den vestlige kapitalismens invasjon: Den medierte virkeligheten understreker nok en form for avstand – eller snarere en måte bekjempe denne avstanden på.
Alle disse avstandene tydeliggjør en gjennomgående tendens hos rollefigurene: De er på ulike vis besatt av nærhet, enten fordi de lengter etter den eller fordi de frykter den.
Selv om Mountains May Depart umiddelbart fremstår som en uforkledd politisk allegori om en nasjon, er den til syvende og sist mest opptatt av menneskene som utgjør denne nasjonen. Filmen som opererer på flere plan samtidig, og Jia levner mye mellom linjene, selv om han ikke alltid klarer å få alle filmens bestanddeler til å fungere på samme tid.