Omtale

Mysteriet deg: Pablo Larraíns Ema

Ema vises hos strømmetjenesten MUBI til og med 7. juni, og er tilgjengelig som klikkefilm hos flere leverandører. Fra 28.-31. mai kan du også oppleve filmen på Vega kino.

*

Med Ema framstår Pablo Larraín som en subtil historieforteller. Fortellingens hull, mellomrom og sprekker fargelegges av slående foto og visualitet, og slik holder filmen på tilskuerens nysgjerrighet gjennom 113 minutter: Hvem er Ema og hva ønsker hun seg? Hva består begjæret hennes i, og hva er det hun planlegger?  

Ema er magisk. Ema er glovarm, Ema er iskald. Ema er kalkulerende, Ema er naiv. Ema er en man blir fullstendig oppslukt av.

Ema (spilt av stjerneskuddet Mariana Di Girolamo) er danser og gift med den 12 år eldre koreografen sin, Gaston (spilt av Gael Garcia Bernal, som har samarbeidet med Larraín flere ganger tidligere). De har et komplisert forhold preget av kjærlighet og tillit, men også av bitterhet og harme: Grunnet Gastons ikke særlig gode svømmere, adopterte paret en gang et barn, en sønn. Polo bodde hos dem i ett turbulent år, før omstendighetene førte til at de ga ham fra seg igjen. Nå angrer Ema.

Ema er som en fabel, full av fantasi og mystikk, men filmens føtter er solid plantet i virkeligheten og dagens samfunn. Den berører temaer som sorg, familie og morskap, kvinners veier til makt i patriarkatet, og manipulering av offentlig institusjoner. Gjennom klipp, foto og musikk blir tilskueren sugd inn i en eventyrverden der Ema er hærføreren og venninnene hennes en gruppe reggaeton-dansende amasoner som skal hjelpe henne til seier. Med så mye dans og sex som det er i denne filmen, kunne den fort ha framstått som et uttrykk for mannlig fetisjering av kvinnekroppen, med dialoger om å ville ”ta tilbake makten over egen kropp” som en politisk korrekt unnskylding for å vise frem nakne, sexy kvinner.

Men regissør Larraín ser ut til å ville noe helt annet. Det er styrke han skildrer, og jeg stoler på ham. Kameraet dveler gjerne ved torsoer og ansikter framfor kropper i fysisk utfoldelse, og inn i disse scenene leser jeg frihet, engasjement, makt, anarki. Kvinnene i gjengen til Ema gjør som de vil; de danser slik de vil, til den musikken de selv har valgt; de ligger med dem de har lyst til å ligge med og de kler seg slik det passer dem. Er oppførselen deres til tider på grensen til det manipulative og destruktive? Ja, kanskje, men den er deres egen, og den er full av personlig nytelse. Kvinnene griper til musikkuttrykk, klesstiler og væremåter som i utgangspunktet framstår som misogyne, men som de finner styrke og frihetsfølelse i å gjøre til sine egne.

Med Ema framstår Larraín som en subtil og visuell historieforteller. Bildene er slående vakre, og med havnebyen Valparaíso som bakteppe, får vi kikke inn i noen av Chiles mest fargerike, urbane nabolag. Leken med neonlys og monokromer underbygger følelsen jeg har av å bevitne noe episk og eventyrlig. Rytmen og tempoet i filmens fortellerstruktur og klippestil gjør at den, når jeg tenker tilbake på den, nærmest framstår som et maleri, et dikt eller en sang. Kanskje også som en musikkvideo.

Med seg på laget har Larraín som vanlig fotograf Sergio Armstrong (dette er deres sjette film sammen), og man kan godt forstå hvorfor. Sammen skaper de en stemning og visualitet som fargelegger hullene, mellomrommene og sprekkene i fortellingen når handlingsforløpet og personenes følelsestilstander ikke uttrykkes i klartekst. Slik holdt filmen meg på tå hev og fikk meg til å undre meg, på best tenkelige måte, gjennom 113 minutter. Ikke så mye at fortellingen ble uvedkommende, men nok til å holde nysgjerrigheten levende: Hvem er Ema og hva ønsker hun seg? Hva består begjæret hennes i, og hva er det hun planlegger?

Larraíns måte å nøste opp filmens handling på, framstår som frisk. Metoden gjør at jeg forblir interessert og våken, samtidig som jeg er inneforstått med at ikke alle spørsmålene kommer til å bli besvart og at jeg like så godt kan nyte reisen. Jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg synes slutten var briljant eller skuffende generisk, men uansett føltes filmen sårt tiltrengt, kanskje særlig i en tid hvor så mye har stagnert i mitt og mange andres liv.

Som en kontrast er Ema pulserende og i bevegelse, fargerik og hypnotiserende. Et helt åpenbart visuelt leitmotif er flammer, introdusert allerede i første scene der et trafikklys står i brann og man ser omrisset av Ema med en hjemmesnekra flammekaster. Men Ema setter ikke bare fyr på objekter, hun bruker også temperamentet og lidenskapen sin til å sette fyr på dem rundt henne.

Lek med form og sjangre er ikke noe nytt i Larraíns filmografi. Neruda (2015) ligner en slags 40-talls film noir-pastisj, og i den politiske Stem nei (2012) blander han arkivfoto og nye opptak. I et intervju med Montages i 2015 sier han: «Jeg synes filmkunsten ligger tett opp mot det å være en magiker; en magiker av den gamle sorten der du har en illusjon foran deg som er skapt med svært enkle virkemidler.»

Et tema som går igjen i flere av Larraíns filmer, og særlig i fremstilling av hovedrollefigurene, er at menneskene er sympatiske og usympatiske på samme tid. Filmene er ikke konstruert slik at det er lett for oss å dømme personene for deres handlinger, snarere viser de oss mennesker som er tvetydige og mangfoldige – på godt og vondt. Dette gjelder også i Ema. Innimellom undrer jeg meg over hvorvidt hovedpersonen er helt ute og kjøre, om hun befinner seg på et flammende, destruktivt egotrip, eller om hennes handlinger snarere er modige og springer ut fra bunnløs kjærlighet. Også når det gjelder andre nøkkelpersoner i fortellingen, kommer jeg ikke fram til noen entydig konklusjon. Balansegangen er svært elegant.

Larrain er imidlertid mye mer tilgivende overfor sine rollefigurer enn han er overfor offentlige institusjoner og maktsentre. I tidligere filmer har han rettet et kritisk blikk mot den politiske offentligheten, særlig i sin trilogi om Chile under Pinochets regime, Tony Manero (2008), Post Mortem (2010) og Stem nei (2012). I El Club (2015) får den katolske kirke gjennomgå i en film der en håndfull katolske, pedofile prester befinner seg i en slags karantene på en øy. I Ema er det ideen om kjernefamiliem og praksiser rundt adopsjon som kritiseres. Gjennom handlingen stilles spørsmål om hva en familie egentlig er eller kan være, hvem som har rett på barn, eller foreldre, og hvem som skal ta disse avgjørelsene.

Med Ema påminner Larrain oss om at han er en av Sør-Amerikas, kanskje verdens, mest spennende filmskapere – en auteur som ikke er redd for å bryte med konvensjoner, en historieforteller som er politisk på sin hals og som samtidig viser fram menneskers dårlige og gode sider på måter som berører, og et menneske som helt tydelig elsker film.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>