Det er noe eget med det å høre et annet menneske lese. En av de fineste passasjene jeg vet om på film, er den delen av Speil der Arseny Tarkovskijs dikt ligger som et lydspor over bildene av kvinnen i huset på landet, det er regissøren Andrej Tarkovskijs egen far som leser. Stemmen hans er andektig, rytmisk, uten at det virker utstudert eller tilgjort. Det er som å høre noen synge uten selvbevissthet.

Regissøren og skuespilleren Yûsuke Kafuku (Hidetoshi Nishijima), hovedpersonen i Ryûsuke Hamaguchis Drive My Car, øver inn replikkene til Anton Tsjekhovs Onkel Vanja mens han kjører bil. Han skal sette opp stykket og selv spille tittelrollen, og kona hans, Oto (Reika Kirishima), har lest inn de andre rollefigurenes replikker på kasett. Hun kjenner ham godt; de har levd sammen lenge; hun vet hvor lange pausene mellom hver replikk bør være.

Mens hun er på jobb som manusforfatter i TV, kjører Yûsuke til og fra sitt eget arbeid og hører på konas stemme som framsier replikkene med den særegne avdempede følsomheten som trer fram fra det skrevne når man ikke prøver for hardt å forme det etter sin egen vilje. Og kanskje handler Drive My Car først og fremst om nettopp vilje, om to konkurrerende viljer i menneskelivet: ønsket om beherskelse på den ene siden, og på den andre siden dette noe i en som vil utfolde seg, være i bevegelse, kanskje kort og godt leve, og som når det meste virker avstengt, likevel ofte finner sine veier.

I filmens første scene sitter Oto naken på sengekanten og snakker med lav, messende stemme. Soverommet ligger i halvmørke. I senga ligger Yûsuke og lytter til det hun forteller, det handler om en ungjente som gjentatte ganger bryter seg inn i huset til gutten hun er forelsket i. I neste scene er det dag, Oto og Yûsuke sitter i bilen, og han gjenforteller historien hennes; først mye lengre ut i filmen får vi vite at det skyldes at hun glemmer dem like etter å ha fortalt dem. Hun er i en slags transe mens hun snakker, hun trenger hans gjenfortellinger, det er dem hun baserer manusene sine på. Etter en tung depresjon i kjølvannet av datterens dødsfall nesten tjue år tidligere, var det sånn Otos livskraft først kom til syne igjen, ved at hun begynte å snakke mens hun hadde sex og like etter orgasmen. En kreativitet som så sitt snitt til å virke i henne den korte stunden da noe i henne var åpnet, ubehersket. Senere ble det en metode, en måte å komme i kontakt med et språk som levde på.

Å spille seg ut

Nettopp språk spiller en viktig rolle i Drive My Car. Tidlig i filmen overværer vi premieren på Yûsukes oppsetning av Samuel Becketts Vente på Godot. De to skuespillerne på scenen – den ene Yûsuke selv – snakker ikke samme språk, men replikkene deres projiseres på et lerret i bakgrunnen, både på originalspråket og i engelsk oversettelse, og sett i lys av Beckett kan det forlede en til å tro at Yûsukes oppsetning – og i forlengelse av det, filmen vi ser på – dreier seg om språket som utopi, kommunikasjon som utopi, mening som utopi.

Etter hvert skjønner vi imidlertid at grepet med flerspråklige oppsetninger er et av Yûsuke Kafukus kjennemerker som regissør, han bruker det også i oppsetningen av Onkel Vanja senere i filmen, og idet den stumme kvinnen Lee Yoon-a (Yoo-rim Park) skal prøvespille for rollen som Sonja, får man kjenne på kroppen hvordan det flerspråklige i Yûsukes oppsetninger ikke først og fremst uttrykker at mennesker snakker forbi hverandre, men det motsatte. Kvinnen har et ansikt som det er umulig å se vekk fra, et intenst alvor og oppriktighet. Hun begynner på scenen sin, hun taler med hendene, hele tiden med blikket festet på regissøren, mens dramaturgen oversetter replikkene til japansk. Idet Lee Yoon-a går ut av rommet igjen, ser man at noe har skjedd med ansiktet til Yûsuke.

Yûsukes insistering på at skuespillerne skal lese replikkene sine så nøytralt som mulig flere uker ut i leseprøvene, handler også om at det skjer noe helt bestemt når man ikke legger sin egen vilje oppå teksten, oppå språket, men lar det virke i en og gjennom en: Oppgaven er å lytte til teksten, lytte til medspillerne, lytte til publikum. Så er kanskje Drive My Car ikke først og fremst en film om vilje, eller om språk, men om å lytte. Ved at skuespillerne ikke ”forstår” hverandre er det noe annet som trer fram i dem. Særlig er dette synlig i Le Yoon-a, som til tross for å være en bi-karakter i filmen framstår, sammen med Yûsukes privatsjåfør Misaki (Tôko Miura), som dens hjerte. Hun fyller bildet med en enorm integritet, og evnen til å åpne seg innover mot seg selv og utover mot de andre i en og samme bevegelse er legemliggjort i henne.

Know Thyself

Drive My Car er hverdagslig slentrende og høystemt som en gudstjeneste, ikke om hverandre, men på en og samme tid. Med sitt merkverdige tempo og bevegelsesmønster får filmen meg til å tenke på vann som beveger seg nedover en kupert helning; den skal liksom ikke noe sted, men trekker likevel nedover, på vei mot det laveste punktet. For meg er den den største kinoopplevelsen på lang tid.

Ulike versjoner av en replikk fra Tsjekhovs stykke gjentas gjennom hele filmen, av forskjellige personer og i ulike sammenhenger: Spør du meg er ikke sannheten det mest skremmende, uansett hva den måtte være. Det mest skremmende er å ikke kjenne den. Idet Yûsuke skal sette opp Onkel Vanja for annen gang, kommer den unge adonisen Kôji Takatsuki (Masaki Okada) ofte til ham for å be om råd, både om skuespillergjerningen og om livet. På et avgjørende tidspunkt blir Yûsuke konfrontert med at den unge, selvforelskede og ukontrollerte skuespilleren kanskje har innsikt i noe grunnleggende som han selv ikke vil forholde seg til, idet det viser seg at han kjenner Yûsukes kone på en måte som han selv ikke gjør, kanskje fordi han ikke har våget å forholde seg til skyggene hennes, og dermed heller ikke til sine egne.

Å bli tvunget til å akseptere det som bor i en selv, selv når det er uskjønt og skremmende. Å våge å åpne seg mot kreftene som virker i en, for så kanskje å komme nærmere andre. Innskriften på Apollon-tempelet i Delfi ligger som en mild røyk over filmen: Kjenn deg selv.