«We came for a good time, not a long time», proklamerer Willoughby i Everybody Wants Some!!, etter å ha fått beskjed av treneren om å forlate baseball-banen. Regissør Richard Linklater (Boyhood, Before-trilogien) trekker oss nok en gang inn i en konsentrert tidsperiode, denne gang sammen med en gjeng college-studenter i dagene før skolestart.

Fra øyeblikket jeg fikk høre at en spiritual sequel til Dazed and Confused (1993) var under arbeid, til traileren for Everybody Wants Some!! dukket opp sent i fjor, har mine personlige forventninger bygget seg unormalt høyt opp. Dazed and Confused er ikke bare en av filmene jeg elsker høyest, men også en av få filmer jeg kan se nesten når og hvor som helst.

Gang etter gang lar jeg meg lokke inn i den avgrensede tilstanden – en midlertidig frihet – som high school-elevene dyrker under siste skoledag og påfølgende natt. Jeg har blitt fryktelig glad i rollefigurene, og med 1970-tallsnostalgien på perfekt balansert nivå, preges filmen av en uanstrengt, men vemodig tone som jeg jevnlig har behov for å vende tilbake til. (Les omtalen av Dazed and Confused i vår kåring av 90-tallets beste filmer her).

Allerede etter første møte vil jeg påstå at Everybody Wants Some!! har en lignende gjensynskvalitet; det er nesten utrolig hvordan Linklater lykkes i å bruke den samme formelen, 23 år senere. Mens tilsynelatende uviktige ting skjer i livene til de ferske college-kompisene før skolestart, skjønner man at det er i dette «ingenting» livet ligger, før alle friske og spennende inntrykk risikerer å lunkne.

Gutta er kontinuerlig på jakt etter damer, drikker øl og røyker weed. De konkurrerer i alt fra sjekking til bordtennis. Skildringen av det testosteron-tunge guttemiljøet tilhører bokstavelig talt en annen tid (sensommeren 1980), og uten Linklaters fininnstilte nese kunne dette fort blitt stram gutteromspromp.

Humoren og det spontane hendelsesforløpet innehar mye av den samme naiviteten som sene 70-/tidlig 80-tallskomedier som Animal House, Porky‘s og Revenge of the Nerds, men Everybody Wants Some!! er en langt bedre og mer presist skrevet film. Manuset mangler muligens den lille X-faktoren til Dazed and Confused – stemningene og settingene er ikke alltid like elektriske – men college-studentene er strengt tatt eldre og mer blaserte, og filmen er jo ikke egentlig en oppfølger.

Mens Dazed and Confused altså handlet om den siste dagen på high school, handler Everybody Wants Some!! om de ansvarsløse første dagene på college frem til studiene virkelig starter. Linklaters siste film begynner på en måte også der hans forrige, Boyhood, sluttet. Everybody Wants Some!! er ingen offisiell sequel til hverken Boyhood eller Dazed and Confused, men Linklater har beskrevet den som en forlengelse i samme ånd. Likhetstrekkene både synes og føles.

I Linklaters filmer er det som regel relasjonene i seg selv som er det bærende handlingselementet, hvilket innebærer at rollefigurene gjerne vies tilnærmet lik mengde oppmerksomhet. Selv når ett enkelt menneskes subjektive erfaring av verden danner utgangspunktet, slik som i Boyhood, lar Linklater gjerne miljøskildringen og dynamikken i en gruppe (familie, venner) få definere opplevelsen.

Everybody Wants Some!! åpner med at den forventningsfulle Jake (Blake Jenner) kommer kjørende inn i sine nye college-omgivelser, et fiktivt sted i Texas mot slutten av sommeren 1980. Han er på sett og vis filmens hovedperson, men Linklater løfter raskt Jakes blikk opp til et perspektiv som innlemmer langt flere: hele guttegjengen med baseball-lagkamerater, som freshman-en skal dele hus med og bli en naturlig del av.

Gjengen består av et sett med lystige og livssultne karakterer, komplett med 80-tallshår, -briller, -barter og andre tidstypiske detaljer. Samtlige i gjengen var den beste spilleren på sitt respektive baseball-lag da de gikk på high school, og nå krysses deres veier som spillere på college-laget Southeast Texas Cherokee. Et par av de andre beboerne i «baseball-huset» har allerede spilt på laget en stund, og sammen med Jake introduseres vi for livet på – eller snarere utenfor – Texas-skolen.

Under det første fellesmøtet i huset, fortsatt før skolen har startet, lanserer treneren to regler: ingen alkohol i huset og ingen damer på rommet. Alle studentene er innforstått med at disse reglene er til for å brytes – med unntak av Jakes romkamerat Beuter (Will Brittain), som cockblocker Jake når han vil ha med seg en dame inn.

Everybody Wants Some!! er en lystig college-komedie, der dialogen ofte er deilig plump og klisjeene dyrkes med oppriktig glede. Dette gjenspeiles i den skamløse bruken av tidstypiske, musikalske svisker som alle kjenner fra før: «My Sharona», «Heart of Glass», Van Halen, Donna Summer. Til tross for at flere i gjengen er kyniske i sin utsvevende livsførsel, er det noe uironisk, naivt og sjarmerende over dem og hvordan Linklater tviholder på oppfatningen av at det banale betyr noe. Under en nokså stereotyp røykesirkel-seanse der stoneren Willoughby (Wyatt Russell) snakker om telepati og å finne seg selv, makter Linklater å gjøre utsagnene hans både humoristiske, kleine – og litt sanne.

I løpet av filmen kaster baseball-spillerne seg ut i fremmede miljøer, og ender opp med å glede seg over de nyoppdagede uttrykksformene. De er innom fester der henholdsvis disco, country og punk spilles, med dertil hørende klesstil og andre spesifikke preferanser blant klientellet. «I’m starting to have an identity crisis. We danced out of disco, danced to «Cotton Eyed Joe» in kicker attire – here we are, punks for a night», sier den forvirrede, men glade Jake på et tidspunkt. «You’ve got to embrace your inner strange, man. Just be weird», repliserer Willoughby.

Det kulminerer i en utkledningsfest hos performing arts-studentene, som Beverly (Zoey Deutch) har invitert Jake til. Han er betatt av henne, men regner med at de andre gutta ikke vil være med på en fest med freaks. Så feil kan han ta, for kompisene blir med og har det like strålende her som alle andre steder.

Ulikhetene mellom miljøene består, men rollene studentene har overfor hverandre oppløses likevel i det store fellesskapet. I den uforbeholdne reaksjonsflyten hos college-studentene skimtes Linklaters Sartre-inspirerte eksistensialisme. I fare for å bli for høytsvevende kan man si at Linklater forener europeisk eksistensialisme med et klassisk, amerikansk tankesett om å frigjøre seg og å følge drømmene sine – i dette tilfellet manifestert i college-tilværelsen, på dørstokken til «det store alvoret» som kan frarøve studentene alt de nå lever for.

Everybody Wants Some!! handler om individuell frihet, men friheten henger sammen med relasjonene til andre. Det er en film om hvordan man utfordrer og støtter hverandre, helt til man plutselig er gode kompiser. En beretning om hvordan vennskap blir til – dulting, lekeslåssing og inne-basketball betyr noe. Kanskje forsvinner studentene ut av livene til hverandre etter hvert, men vi vet at hver enkelt har satt spor for alltid.