90-tallets 100 beste filmer

Topplister

Montages kårer 90-tallets beste filmer: 100-91

Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.

For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.

For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.

Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.

En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.

Vi begynner med plasseringene 100.-91. plass, og vil i ukene fremover presentere alle filmene på listen. Komplett oversikt finner dere her. God fornøyelse!

*

Tekstene nedenfor om filmene fra 100. til 91. plass er skrevet av Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Sveinung Wålengen (SW) og Dag Sødtholt (DS).

100Skrik

skrik
USA, 1996

Det føles perfekt å starte 90-tallslisten med Skrik (1996). Få, om noen, har som Wes Craven evnet å utforske skrekkfilmens potensiale, over flere tiår. Senest i den sørgelig undervurderte Skrik 4 (2011), et slags forsinket wrap party for den postmoderne filmen, full av innestengt lekelyst etter et endeløst 00-tall med skvetne J-horror– og haunted house-infiserte sjangerøvelser, samt dynger med kynisk torturporno, skapt for tenåringer som vil teste grenser på døgnville sammenkomster, stenket i Red Bull. Cravens slasherfilmer er forbausende dialogdrevne, og tar seg god tid til å etablere rollefigurene før kniven får ferten av dem. Krysningen av popkulturelle klisjeer og maskekledt skrekk, i bløtfokuserte suburbia-miljøer, befolket av arketyper som Nerden, Blondinen og Den Innesluttede Mørkhårede, virker både gammeldags og rykende fersk i Skrik-serien. Filmene poserer ikke å besitte noen innsikt, men er skrevet på en sofistikert og bitende måte, slik at Craven kan kommunisere med andre enn den forestilte målgruppen.

Snart tyve år etter premieren, er det nesten utrolig hvor godt Skrik – som i utgangspunktet henvender seg direkte mot tiden den ble laget i – holder seg. Ved siden av A Nightmare on Elm Street, fremstår den som Cravens beste, selv om The Last House on the Left og The Hills Have Eyes er like innflytelsesrike. En smittsom glede i filmens tone og den gamle mesterens utførelse overvinner de aller fleste – selv mainstream-kritikerne i filmens samtid, som nærmest så seg tvunget til å hente frem superlativene. –LOK

99L’eau froide

leau-froide
Frankrike, 1994

Bob Dylans «Knockin’ On Heaven’s Door» lyder fra platespilleren, mens et nærværende kamera følger hasjpipa som sirkulerer blant ungdommene på festen. Møbler fra det store, avsidesliggende huset kastes på et digert bål. 60-tallslåtene avløser hverandre, før Nico runder av med sin sakrale «Janitor of Lunacy». Samtidig beveger kameraet seg sakte og dokumentar-aktig bak utslåtte ruter; innimellom fanger det opp menneskeskikkelser ute i gryningen. Som et nysgjerrig, men respektfullt individ har det invitert oss med på en halvtimeslang fest – en sentral sekvens i Olivier Assayas’ vakre coming-of-age-film L’eau froide (1994).

Både denne delen av filmen med festen, og verket som helhet, er en slags forgjenger til Assayas’ nylige (og nydelige) Etter revolusjonen (2012); også L’eau froide utspiller seg i utkanten av Paris tidlig på 1970-tallet, med to rotløse ungdommer kalt «Gilles» og «Christine» i sentrale roller. Sammen utgjør filmene et glimrende tospann, kanskje er de Assayas’ aller beste, der L’eau froide er den mest følsomme i forholdet. Et vart og viktig fransk 90-tallsverk. –SW

Denne stemningsfulle ungdomsskildringen, regissert av Richard Linklater, er dyppet i like mengder glede og vemod, over en periode i livet når verden står åpen – før den gradvis, nesten umerkelig, lukker seg rundt rutiner og alvor. Vi følger en gruppe high school-elever i Austin, Texas på deres siste skoledag, på terskelen til et nytt kapittel i livet. At filmen utspiller seg i realtid gjør at hvert eneste minutt oppleves som gull verdt. Året er 1976 og musikksporet er tidsriktig, men med sin humor og lette livsvisdom blir Dazed and Confused (1993) en tidløs oppvekstfilm.

Dazed and Confused var Linklaters andre film i en løst anlagt «slacker-trilogi», med Slacker (1991) som en radikal prototype og Suburbia (1996) som en litt vassen kopi. Regissøren gjorde også en annen minneverdig cinematisk utforskning av tid på film i vel så hyllede Før soloppgang (1995), men Linklater-filmen som virkelig egner seg for uendelige gjensyn, er Dazed and Confused. –SW

97Trainspotting

trainspotting
Storbritannia, 1996

Britisk filmkultur kan ofte oppleves som schizofren; ikke er den like gigantoman som sin engelskspråklige storebror i Hollywood, ei heller så kunstnerisk sofistikert som sin europeiske nabo i Frankrike. Men med rykk og napp skyter noe særegent britisk opp fra øyrikets kroker og inn på filmhistoriens stjernehimmel, og på 90-tallet – innimellom de enda mer innflytelsesrike rave-parties og fenomener som Hugh Grant og Spice Girls – står Danny Boyles ikonografiske Trainspotting (1996) som et kunstnerisk og popkulturelt høydepunkt.

Selv ved å slekte på en type cool introdusert av Tarantinos filmer tidligere på 90-tallet, som raskt ble en klisjé, klarte Trainspotting med sin eksplosivt gritty estetikk – ikke bare minneverdig i Boyle og fotograf Brian Tufanos tidvis Francis Bacon-aktige visualitet, men også i rollebesetningens troverdige heroin chic og sjarmerende skotske oppførsel – å skape reell egenart. Trainspotting er dessuten ikke “bare” en heftig og underholdende filmopplevelse; det er de tematiske understrømningene om fattigdom og avhengighet som har lengst virkning. Boyle snek disse effektivt inn til et bredt publikum gjennom sin tiltrekkende overflate-estetikk og det drivende lydsporet (CD-utgivelsen var selvfølgelig en hit). Trainspotting er et essensielt britisk 90-tallsverk. –KM

Det hører til sjeldenhetene at en av de absolutt mest populære filmene i historien samtidig er tematisk intelligent, formmessig sofistikert og følelsesmessig dyptgripende. Den sjette sansen byr på knivskarpt iscenesatte skrekkfilm-situasjoner, usedvanlig betagende barneskuespill fra Haley Joel Osment, en av de mest berømte og virtuost orkestrerte twist endings noensinne, og en replikk som umiddelbart ble sentral i populærkulturen.

M. Night Shyamalan har de siste årene falt dypt i anseelse, men i velmaktsdagene fra 1999 til enda et mesterverk med The Village i 2004, er det vanskelig å se noen andre amerikanske regissører enn Spielberg som kan gjøre ham rangen stridig. Han framstår som en blanding av nettopp Spielberg og Kubrick, og Den sjette sansen er en studie i presisjon, iscenesettelse, atmosfære – og, ikke minst, en kontinuerlig massering av tilskuerens underbevissthet gjennom et vell av motiver som varieres og flettes sammen. I en tid preget av hissende, utålmodig klipping er det også befriende å se en filmskaper som bekjenner seg til en klassisk, rolig tilnærming. Den sjette sansen er uforstyrrelig metodisk og helt sikkert den mest langsomtgående blockbuster i historien. (Undertegnede har dybdeanalysert filmen i tre artikler på Montages (her, her og her), som en del av et stort Shyamalan-prosjekt som stadig er under utvikling.) –DS

Whatever. Det er mange måter å like Clueless på. Filmen, som til alt overmål er basert på Jane Austens 1800-tallsroman Emma, gnistrer som velskrevet og smart satire, uten å miste nærkontakten med alle tenåringene som i utgangspunktet er ment å verdsette den. Alicia Silverstone ble aldri en stor skuespiller, men i rollen som den latterlig priviligerte Cher Horowitz er hun perfekt, med sin ålesleipe karisma og uimotståelige flørteblikk. Cher ble en hel generasjons definisjon av den snobbete chick-en, med motehus-aktig look, fjernstyrte klesskap og svømmebasseng med tjenere. Som stiløvelse fra tiden da alle unge leste Topp, er Clueless uovertruffen (at Mona Mays kostymer aldri ble nominert til en viktig pris, er et sørgelig testamente over diverse “akademier” sin blindhet).

Regissør Amy Heckerling hadde allerede posisjonert seg som en ungdommens stemme med Fast Times at Ridgemont High (1982) – ført i pennen av Cameron Crowe – og opplevd stor suksess med Se, han snakker-filmene. Clueless ble, underlig nok, hennes siste betydelige verk. I undersjangeren high school-film har det har gått inflasjon i å drive gjøn med klisjeer og stereotypier “fra innsiden” (en tendens som nylig har vært fremtredende i 21 Jump Street-filmene), og fra tid til annen kan man ta seg i å savne mer oppriktige fortellinger om det å være tenåring i denne typiske amerikanske settingen. I alle tilfeller er Clueless den filmen som på mest uanstrengt vis balanserer ironiens kaustiske soda med noe som kommer fra hjertet. —LOK

Aleksandr Sokurov er ved siden av Béla Tarr i dag den fremste eksponenten for den øst-europeiske kunstfilmskolen vi kjenner aller best fra Andrej Tarkovskij. Mor og sønn (1997) er kanskje den filmen der Sokurov aller klarest sier farvel til konvensjonell filmfortelling og bykser ut i det ukjente. I likhet med mange andre av hans verker kan Mor og sønn virke nærmest ugjennomtrengelig ved første møte, men kvalitetene kommer stadig tydeligere fram ved flere gjensyn, inntil man innser at man står overfor et mesterverk.

Mor og sønn er en kombinasjon av film og impresjonistisk malerkunst, der underlig forvrengende linser og fokusmanipulering maner fram et verk som er så dempet og intimt at filmen framtrer som noe man opplever gjennom en transe-aktig døs. Det handler om en mann og hans døende mor, deres poetiske ordvekslinger og tause turer ut i landskapet, der han bærer moren i armene. Tempoet er ekstremt lavt og flere ganger synes filmen frosset fast i pur stillstand. Man kan gjerne si at filmen viser vår verden slik den oppfattes, halvt utvisket, av en døende. Det detaljerte og ytterst raffinerte lydsporet er som en drøm. Den mest inspirerte ideen her er kanskje blaffene av uendelig dempet klassisk musikk, som om det er vinden selv som fører tonene med seg. –DS

93Dead Man

dead-man
USA, 1995

Kultregissør Jim Jarmuschs revisjonistiske westernfilm Dead Man (1995) kan beskrives som et filmatisk delirium, som suger deg inn i en mytologisk og symboltung sfære. Med Neil Youngs industrielle gitar som svirebror drikker vi av dødsbegeret med William Blake (Johnny Depp), på hans siste reis etter å ha blitt skutt under uheldige omstendigheter i den ugjestfrie byen Machine. Filmen er en meditasjon over døden, men har mange lys levende innganger, og tar et snurrig oppgjør med både westernfilmsjangeren og amerikansk historie.

I likhet med Jarmuschs like mesterlige Limits of Control (2009) er Dead Man en film man kanskje må se med et «parallelt blikk», der interessen for å tolke det man ser er avgjørende for opplevelsen. Men dette alene ville ikke gjort filmen til det mesterverket den er – Dead Man er også en hypnotiserende film, som er nok i sitt psykedeliske selv. –SW

92Casino

casino
USA, 1995

Etter kunstnerisk anerkjennelse på 70-tallet, identitetskrise og alvor på 80-tallet, fant Martin Scorsese endelig kommersiell suksess tidlig på 90-tallet – og da han gikk i gang med Casino (1995) kunne han uten finansielle bekymringer flekse alle sine virtuose filmskaper-muskler. Og hvilke muskler. Casino er kanskje ikke det mest gjennomgripende kunstverket Scorsese har signert, men denne visuelt flamboyante og narrativt lekne filmen er i en helt egen klasse som filmskaping. Hele den første timen er egentlig en slags endeløs introduksjonssekvens til rollefigurene og universet, men som med enestående flyt og fremdrift bare føles som et utsøkt herremåltid man vil spise mer av.

Og mer blir det. Casino er en selvopptatt film, på best mulige måte. Ikke bare opprettholder Scorsese sitt kontinuerlig vibrerende og boblende oppfinnsomme filmspråk hele veien gjennom; han vrenger også en gnistrende rolleprestasjon ut av Sharon Stone – som er hennes karrieres absolutte høydepunkt, rent kunstnerisk. (Ikonisk sett kan ikke Sharon Stones udødelighet ses i noe annet lys enn Basic Instinct [1992].) Mer naturlig er det at De Niro og Pesci briljerer, med figurer som nærmest er som oppfølgere til GoodFellas (1990) å regne. Men altså, ingen grunn til at Casino skal stå i skyggen – dette er en av Scorseses beste. –KM

Arnaud Desplechins tre timer lange Ma vie sexuelle… (1996) er en slags coming-of-age-fortelling om nesten-unge voksne som tusler mer eller mindre retningsløst rundt, inneklemt mellom ambisjoner og forpliktelser, preget av motstridende ønsker om å etablere seg og behov for bevegelse; gnisninger mellom nærhet og distanse innad i relasjoner, lidenskapelige som vennskapelige. En av disse er akademikeren Paul Dedalus (Mathieu Amalric), som drømmer om å en gang skrive noe betydningsfullt, sliter med å ferdigstille doktoravhandlingen sin i filosofi, og insisterer på at kjæresten (Emmanuelle Devos) skal gjøre det så bra som mulig på skolen, slik at hun kommer seg videre – til krevende legestudier, og ut av hans liv.

Takket være Joachim Trier og Eskil Vogt har Ma vie sexuelle… blitt skjøvet frem i bevisstheten hos norske cineaster, for begge har ved flere anledninger fortalt at filmen var en sentral inspirasjonskilde under arbeidet med Reprise (2006). Tematikken er sammenfallende, og Desplechins elegante, konsise kameraføringer og grågrønne fargepalett, synes å ha smittet over på Triers debut. Dette var filmen som introduserte verden for Mathieu Amalric, og skuespillerens dels barnlige, dels arrogante oppsyn, kler virkelig rollen som den nevrotiske nesten-misantropen Paul. Den upåklagelige kjemien blant ensemblet for øvrig blåser liv i den vittige dialogen, slik at filmen flyter av gårde, med mange fornøyelige digresjoner underveis, som en i overkant lang Woody Allen-klassiker. Ma vie sexuelle… varsler den fremragende skildringen av familieforhold i En julefortelling (2008) – som er Desplechins største fremgang så langt. —LOK

*

Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer fortsetter med plasseringene 90-81. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Kalle Løchen sier:

    Lykke til!! Fin start var det også.

  2. Lukke til! Er spent på kva som kjem til å følgje her :)

  3. Med en så sterk start er jeg veldig spent på resten av lista, håper forøvrig også på en bok :)

  4. Anne sier:

    Jeg elsker nittitallet! Dette skal jeg følge med på. Skrik og Den sjette sansen og Trainspotting har jeg sett… egentlig bra alle sammen, selv om Skrik er litt teit da. Jeg husker den babyen i taket i Trainspotting, noe av det ekleste jeg har sett! Hørte masse på det sountracket.

    Dead man har jeg ikke engang hørt om, men den virker bra. Johnny Depp ser så ung ut i filmene fra da…. men han var jo alltid bra, sånn som i Edvard saksehånd og Gilbert Grape. :)

    Gleder meg til resten av lista!

  5. Rasmus Rypdal sier:

    Oj. To av mine favoritter i dazed and confused og trainspotting allerede. Blir spent på hva som kommer etter og hva dere har å si i podcastene.

  6. Trolljegerlend sier:

    Yo. Bra opplegg. Korti kjem podcastane og korleis vil dei vere delt opp? Ein lang podcast eller todelt som med 00-talet?

    • Ser ut som at det kommer 4 podcastepisoder hvorav den første kommer samtidig med tredje artikkel: http://montages.no/2014/08/montages-karer-90-tallets-100-beste-filmer/

      Og jeg som trodde jeg hadde nok fritid, da. Det er vel bare å bestille ny projektorpære med en gang. Takk!

    • Hei! Ja det er riktig som Kjetil her skriver, at vi sikter mot fire podkast-episoder om 90-tallets 100 beste filmer. 25 filmer diskuteres per episode. Hvor mange timer det blir totalt… vel, det vil vise seg. Vi satser på å slå en eller annen rekord.

    • Uansett bli de spennende å høre, og ser frem til de kommer (hva med å ha nummer 1 ute til fredag? skal kjøre oslo-bergen og bergen-oslo da)

      En annen ting som raskt slo meg er, hva om leserne får sende inn sine topp 10(0!!!) lister over filmer fra 90-tallet, som dere kan lese opp og diskutere i den siste episoden? Alltid moro å få flere lister, og en fin måte for å delta på for oss som elsker filmfrelst!

    • Den første podkast-episoden publiseres fredag, så det passer perfekt med din tour de Bergen!

      Takk for tips! En meget god idé. La oss se hva vi kan gjøre med saken – vi oppdaterer deg snarest. :)

  7. Mads Outzen sier:

    Dead Man er et mesterverk. Glad den er med.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>